Hvorfor går du ikke på skolen? Hvorfor går ikke barnet ditt på skolen? Hvorfor går ikke din bror/søster på skolen? Hvorfor går ikke barnet vårt på skolen?

Er barnet for lat? Gidder ikke barnet? Klarer dere ikke med barnet, og lar barnet dirigere alt? Bryr dere ikke om barnets skolegang? Er din bror/søster død, er det derfor en skolepult er tom? Har din bror/søster kreft?

Det er sikkert pc-spilling som er årsaken, fordi det jo er artigere enn skole og lekser. Barnet er helt sikkert spilleavhengig! Barnet er jo så trassig og vanskelig. Foreldrene har helt garantert ikke kontroll over barnet! Barnet ser jo så friskt ut! Det er jo bare å gå på skolen, hvor vanskelig kan det egentlig være?

Barnet går ikke på skolen men ikke fordi barnet er lat, trassig, tverr eller vrang. Barnet går ikke på skolen fordi foreldrene ikke gidder, eller at det er sykdom. Det største ønsket for dette barnet er å gå skolen. Barnet ønsker å være med, sammen med de andre elevene. Barnet ønsker å lære. Barnet er lærevillig og mottakelig. Likevel klarer ikke barnet å gå på skolen, og klarer heller ikke å sette ord på hvorfor det aldri mer vil gå på skolen. Barnet går ikke på skolen fordi barnet har en reell frykt og angst for skole og skolesituasjon. Så hvorfor går da ikke barnet på skolen når ønsket om å gå på skolen er så stort? Og hvem er dette barnet?

Dette barnet er mange ganger den eleven som ikke merkes. Dette er eleven som gjør sitt skolearbeid. På småtrinnet viser barnet en oppriktig fryd over skolen, og skolearbeid. Dette er eleven som oftere og oftere trekker seg ut av det sosiale liv i klasserommet, og oftere og oftere bare blir stående og se på. Dette er eleven som ikke merkes i klasserommet, som ikke er konfliktsøkende og støyende og som ikke markerer seg. Denne ”usynlige” eleven er den eleven som smått begynner å vise en vegring mot skolen. Til det en dag er bom stopp! Og dette er foreldrene som etter mange henvendelser til skolen har spurt om alt er bra fordi barnet oftere og oftere ligger på sofaen i fosterstilling med magesmerter. Så hvorfor går ikke barnet på skolen? Feil spørsmål! Det korrekte spørsmålet er: Hvem er ansvarlig for at eleven går på skolen?

Foreldrene, ja! De er ansvarlig for å tilrettelegge for barnet sitt ved å sørge for matpakke, pennal i sekken, tursekken pakket, skolemat, oppfølging av lekser, hjelpe til med å pugge gloser, klø seg i hodet over ett mattestykke sammen med barnet. Foreldrene skal sørge for å ha rutine på legging om kvelden, og stå opp i rett tid om morgenen. De skal være lydhør for det barnet forteller. Foreldrene skal også etterspørre skolen om samarbeid for at barnet skal ha en bra skolehverdag. Når det er på plass og eleven går fortsatt ikke på skolen, hvem er ansvarlig da? Skoleeier, rektor, klassekontakt er ansvarlig. Skoleeier, rektor og klassekontakt er ansvarlig i skolehverdagen. Det er skolen sitt ansvar å skape ett trygt læringsmiljø og arbeidsmiljø for alle elever. Skolen skal tilpasse seg eleven, det er ikke eleven som skal tilpasse seg skolen. Så igjen: Hvorfor går ikke barnet på skolen? Vi som opplever dette opplever en krise i livet. Krisen er at barnet vegrer seg mot å gå på skolen. Denne krisen for barnet og familien består av fortvilelse, frustrasjon, sinne for at hjelp uteblir, og svar når foreldre søker forklaringer på hva skoledagen har inneholdt for sitt barn. Og over at barnet blir syk av å leve i sin isolerte verden. Mest er denne krisen traumatiserende for barnet.

Skolen, hvordan takler den en slik krise? Vår opplevelse av skolen i en slik krise er manglende kompetanse. Imøtekommenhet på en god måte av barnet og foreldrene, og forståelsen av omsorg for barnet i krise. Manglende velvilje for å benytte rammer som fungerer i hjemmet på skolen, med begrunnelse i at det ikke er overførbart at hjemmet sin grensesetting kan fungere i skolen for å skape en forutsigbar dagsplan for barnet. Skolen vil også ha et godt samarbeid så lenge de får være alene som premissleverandører. Vi opplevde at begrepet ”skolevegring” var ett nytt begrep for skolen. Vi opplevde at skolen gjorde overgrep på barnet vårt i krise på grunn av manglende kompetanse. Vi opplevde skolen som naiv, handlingslammet på grunn av kompetanse manglene og tafatthet. Dette er skolen som lot oss i nærmere to år gjennomgå en hverdag hvor alle detaljer om hvordan skoletiden som var hjemme skulle være. Det betyr å lage timeplan for hver dag, alle dagene i uken, og prøve å henge med i ukeplanen klassen fulgte. Ansvaret ble lagt over til oss foreldrene for å ivareta lovpålagt grunnskoleopplæring. Utenfor hjemmet gikk diskusjonen om hvem som hadde ansvaret og for de ekstrakostnadene barnet vårt utløste, og utløser. Barnet hadde jo ikke en sakkyndig vurdering og dermed ingen rettigheter.

Der sto vi, alene, midt i en livskrise, der vi selv må finne veien ut. Skolen kan ikke hjelpe fordi har jo ikke opplevd dette før. Kontaktlærer kunne jo ikke gi litt ekstra til eleven sin i krise. For lærer hadde jo 15 andre elever og hvis lærer skulle følge opp alle sånn hadde jo ikke lærer tid til å gjøre jobben sin! Skolen hadde ikke velvilje, ressurser eller kompetansen til å gi det vi ba om for å hjelpe eleven tilbake til en hverdag med skolen. Da begynner foreldrenes ensomme vei med å få eleven på skolen. Den veien begynner med lang søknadstid på BUP og PPT. Med manglende kompetanse fra skoleledelsen om hva er det PPT og BUP har behov for av underlag for å kunne utrede søknader. Veien går via lege, helsesøster, skolekontor, barnevern. Ingen vet og det er det er ”de andre” som har ansvar. Som foreldre havner du i ei myr med tette skott mellom de instanser som kan hjelpe ved å gi tiltak og ressurser.

Der står vi som foreldre og ser at barnet svinner hen. Alle tips og råd og veiledning følger vi etter hvert som de kommer fra skole, PPT, BUP, lege og helsesøster. Du som forelder blir lærer, behandler og foresatte. Du får ikke den hjelp som du ser du trenger fordi kompetanse, forståelsen og viljen ikke er til stede. Veien til hjelpen måtte vi selv finne. En utmattende og ressurskrevende og tung prosess i en livskrise. Veien for vår del er ikke enda sluttført og vi har levd mange år i dette. Dette gjør mye med barnet og familiens livssituasjon.

Det skoleeier, rektor og kontaktlærer må spørre seg: Hvordan kunne dette skje? Og hva skal til for å forebygge? Hvilke strakstiltak må settes inn umiddelbart når det skjer. Mitt tips er: hør på oss om har opplevd dette og som lever i det. Bruk oss med den spisskompetansen vi har lært. Vi kan fortelle alt om når skole og hjelpeapparat ikke snakker samme språk foruten det økonomiske. Hvem skal ta regninga? Hvem skal ta regninga når vi som ressurssterke foreldre, og søsken, ikke har mer å gi?

Dessverre så har vi vår hjelp i gode medhjelpere og ikke i systemet!