I februar 1984 melder «Tromsø» at flere tusen billetter til «Den glade Enke» ble revet bort den første halvtimen av billettsalget. Da dørene åpnet for salget, gikk køen fra Kulturhuset og opp i Grønnegata og sørover mot Fokus Kino.

Beklager – utsolgt

Derfor var det svært mange som ble skuffet etter å ha stått i kø for å sikre seg billetter til operaen.

Hvis rett skal være rett, så er strengt tatt «Den glade Enke» en operette, og ikke en opera. En forskjell som kanskje ikke er så distinkt for alle, men som av kjennere beskrives ved at førstnevnte er lettere, mer energisk.

Den enorme interessen for operaen forbauset både billettselgere og kjøpere, og kassererne fortalte til avisa at flere kjøpte med seg opptil 15 billetter hver.

Planlagt i ett år

Den Norske Operas oppsetting av «Den glade enke» var en oppsetting så stor at det måtte over ett års planlegging til, men den store interessen hadde likevel ingen forutsett.

En som godt husker dagen da operaen kom til Tromsø, er Nils Hald.

– Tilbake i mars 1984 var jeg innleid som tekniker under den oppsettinga. Det var en av de aller første jobbene jeg gjorde for Kulturhuset, forteller Hald, som i fjor sluttet hos Kulturhuset etter 30 år.

Han minnes også «Den glade Enke» som en braksuksess.

– Jeg husker at forestillingen var en kjempesuksess og det ble satt opp ekstraforestillinger. Absolutt alt var utsolgt. Alt var så flott og nytt og stort, ja både huset og oppsettinga, så det var på en måte en skikkelig markering av at Tromsø hadde fått sitt eget kulturhus.

Autografer på veggen

«Den glade enke» var den første operaen, eller operetten, noensinne i Tromsø. Oppsetningen hadde byorkesteret i salen, lokale dansere og lokalt kor, mens solister, teknikk og scenografi var leid inn fra Den Norske Opera.

Og Hald, som i dag jobber for NOSO, har ett spesielt minne fra operaens ankomst til Ishavsbyen.

– Jeg husker at solistene skrev autografene sine bak i monteringshallen på murveggen. Jeg lurer på om de fortsatt er der, det kan godt hende, humrer han.