Mellomveien: – Det er halvannet år siden jeg flyttet inn her nå. Mine barn bar meg nesten hit, sier Reidar Berg fra lenestolen i leiligheten sin på Laureng bo- og servicesenter.
Savner kona
Etter å ha vært gift i over 60 år, mistet han kona Annbjørg Josephine for fire år siden. Da ble det med ett veldig tomt i huset oppe på Elverhøy.
– Jeg fikk ikke til å bo der alene. Det var forferdelig, så jeg måtte bort. Heldigvis fikk jeg plass til både spisestuemøblene, som kona i sin tid la sin elsk på, og salongen som jeg hadde valgt ut, forklarer Berg og peker på møblene som er plassert i leiligheten hans i tredjeetasje på Laureng.
Her trives han godt.
– Jeg savner Annbjørg hver dag, men jeg vantrives ikke av den grunn. Jeg har det veldig godt her på Laureng. Dessuten er jeg alltid i godt humør, påpeker Berg, som møtte kona tidlig.
– Hun var fire år yngre enn meg, og vi var først venner. Jeg var veldig beskjeden som ung. Jeg ble likevel kjent med mange jenter, men de ble etter hvert lei av meg, for det skjedde jo aldri noe med meg. Annbjørg våget jeg imidlertid å kysse. Det skjedde da hun var 15 år, og jeg fulgte henne hjem en høstkveld, minnes han.
Les Johanne Lakselvs (97) historie.
Ekte tromsøgutt
At han fyller 91 år 9. mai, skulle man ikke tro når man møter Berg. Til tross for at han har hatt fire slag, er tromsømannen sprekere enn de aller fleste på hans alder.
– Jeg har alltid sett ung ut for alderen, og jeg føler meg på mange måter som en ung mann, selv om alderen selvsagt ikke lyver. Det eneste jeg sliter med nå, er at førligheten i den ene hånden ikke er helt optimal og at jeg bruker å glemme en del navn. Nye ting husker jeg ikke så godt nå, forklarer han.
Gamle ting husker imidlertid 90-åringen, som har bodd hele sitt liv i Tromsø, utmerket godt.
– Jeg er født og oppvokst i Bjørnøygata 7, før vi i 1932 flyttet opp til Forhåpningen. Der bodde vi til jeg var 13 år, før vi flyttet ned til Dr. Lies gate, forteller han.
Berg minnes en fin barndom.
– Vi var syv barn i familien, i tillegg til et søskenbarn som ble foreldreløs og vokste opp hos oss. Tromsø var en veldig god by å vokse opp i. Man kjente nær sagt alle i byen på den tiden, i alle fall visste man av de fleste.
På menyen var det ikke all verdens variasjon.
– Min far var fisker, så vi levde stort sett av fisk og poteter. Hvis vi fikk fiskekaker i brunsaus til middag en søndag, var det fest, minnes Berg.
Les Herdis Pedersens (87) historie.
Stjal papirer fra tyskerne
90-åringen kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere. Etter å ha fullført middelskolen, landsskolen, handelsskolen og teknisk aftenskole, bar det ut i arbeidslivet.
– Min første jobb etter skolen var på skuta til min far, deretter jobbet jeg på slakterbutikken som min tante og onkel drev i Storgata. Der jobbet jeg i to år før jeg ble lei av å tjene tre kroner i uken.
Å se på at dyr ble til mat syntes ikke Berg var noe særlig.
– Jeg hadde ansvaret for å røyke og koke pølser, men jeg måtte også være med på slaktingen. Jeg er en stor dyrevenn, så det likte jeg ikke.
Etter slakterforretningen gikk veien videre til Peder Norbye, der han jobbet som visegutt i to år.
– Der var det veldig bra. Peder Norbye hadde eget trykkeri, så jeg husker at de jobbet mye for tyskerne i begynnelsen av krigen. Det var jeg som hadde ansvaret for å levere det vi trykte rundt til ulike bedrifter, så jeg var flere ganger på Gestapo-huset i Bankgata på denne tiden. Der var det aldri noen når jeg var innom, så jeg husker at jeg stjal med meg ulike papirer derfra. Jeg tenkte at jeg skulle prøve å gjøre noe nyttig, men det viste seg at papirene jeg fikk med meg aldri var av noen betydning, forteller Berg lattermildt.
Les Hans Petter Giævers (85) historie.
Dyktig selger
Før han gikk av med pensjon rakk imidlertid 90-åringen å gjøre seg bemerket i flere firmaer.
– Jeg hadde en bror som jobbet i engrosfirmaet Brødrene Thyholdt, så der begynte jeg som sjåfør før jeg etter en måned ble byselger. Etter tre-fire år ble jeg ansvarlig for området fra Finnmark i nord til Lofoten i sør. Der ble jeg i ti år, forteller Berg.
Deretter gikk veien videre til Nord-Norges Salgslag, en av gigantene i den nordnorske industrien, hvor han også ble værende i ti år.
– De ble så forbannet da jeg sa opp der at jeg fikk beskjed om å forsvinne på dagen. Da hadde jeg sagt ja til å begynne som disponent hos Banan-Matthiesen (selskapet endret senere navn fra Chr. Matthiessen AS til Bama gruppen AS, red.anm.).
– Der gikk det så bra at selskapet i løpet av tre år bygget et eget bygg nede på Langnes. Der var jeg i ni år før jeg sa opp. Jeg likte ikke måten firmaet behandlet folk på.
Før han gikk av med pensjon rakk Berg også å overta Soleng matsenter.
– Jeg kjøpte konkursboet for 200.000 kroner. Det var mye penger på den tiden, påpeker 90-åringen.
– Veldig sosialt
Etter å ha arbeidet hardt i sine yrkesaktive år, nyter Berg nå tilværelsen som pensjonist. På Laureng bo- og servicesenter har han virkelig funnet seg til rette.
– Jeg har dagsenterplass både mandag, onsdag og fredag. Da spiser vi frokost og middag sammen og har mange ulike aktiviteter som gymnastikk med tøy og bøy, bibelstund og underholdning. I dag har det for eksempel vært noen og spilt konsert for oss. Det er veldig sosialt å være på dagsenteret, men det er selvsagt opp til hver enkelt hvor mye man er med på, påpeker Berg.
I tillegg til sosialisering på dagsenteret har 90-åringen også en datter, samt barnebarn og oldebarn som besøker ham. Venner utenom er det dårlig med.
– Alle mine venner er døde, bortsett fra to, men de er så gamle at de ikke kommer seg noen plass, forklarer han.
– Er det noe du angrer på når du ser tilbake på livet du har levd?
– Nei, jeg har hatt et godt liv. Jeg synes jeg har gjort det bra i de jobbene jeg har hatt, og jeg og kona mi rakk å feriere verden rundt i feriene våre. Blant annet har jeg vært i Sør-Amerika, Florida og New York. Uansett hvor jeg har reist, har jeg bare møtt på flotte folk.