Sør-Tromsøya: – Her er det så greit, jeg stortrives og har masse venner her, sier Herdis Pedersen, godt plassert i lenestolen på rommet sitt ved avdeling Prestekrage på Sør-Tromsøya sykehjem.
Her har 87-åringen bodd de siste årene.
– Jeg hadde bodd i Honningsvåg hele livet, men var på besøk i Tromsø hos mine barn som bor her da jeg mistet meg selv og begynte å rote litt. Det var etter det at jeg fikk plass her, forklarer Pedersen.
Tidlig i arbeid
Det er nå seks år siden hun mistet mannen sin, Reidar.
– Han var verdens snilleste mann. Da vi giftet oss, var jeg bare 18 år, mens han var åtte år eldre. Han var en mann som familien min kjente fra før, forteller Pedersen.
Sammen fikk de to sønner og en datter.
– Vi hadde et godt liv sammen, forteller 87-åringen.
I tillegg til familieliv har arbeid alltid vært viktig for Pedersen, som tidlig begynte å tjene sine egne penger.
– Da jeg var 14-15 år gammel, startet jeg å jobbe innen turistnæringen. Allerede den gang var det masse turister som kom for å besøke Nordkapp. Jeg viste dem rundt, en jobb jeg stortrivdes med, forteller hun.
Mange av turistene var engelskspråklig, et språk Pedersen ikke lærte da hun gikk på skolen. Likevel klarte hun å kommunisere greit med dem.
– Jeg lærte meg litt engelsk på egen hånd slik at jeg klarte meg, for de fleste turistene snakket jo engelsk eller tysk. På den tiden var det ikke noe annet enn syvårig folkeskole, men jeg likte å gå på skolen og var ganske flink, forteller Pedersen.
Les Johanne Lakselvs (97) historie.
Trange kår
Hun vokste opp sammen med faren, moren og tre yngre søsken. Også to av besteforeldrene hennes bodde sammen med dem.
– Moren min jobbet i Televerket, mens faren min hadde en lederstilling i kommunen. Jeg minnes at både foreldrene og besteforeldrene mine var veldig flinke til å lage all mulig slags fiskemat.
Under krigen ble det imidlertid litt trangere kår.
– På den tiden levde vi fra dag til dag, og det var dårlig med mat, men vi sultet aldri, påpeker Pedersen.
I tillegg til å jobbe som turistguide arbeidet hun en periode også i en kiosk.
– Det passet meg ypperlig, for jeg har alltid likt å være sammen med mennesker, det har vært livet mitt, forteller 87-åringen som fortsatt er like sosial den dag i dag.
Les Reidar Bergs (90) historie.
Med på alt
– Barna mine tar meg ofte med på besøk eller ut på restaurant. Det er aldri nei i min munn når de spør om jeg vil være med på noe. Jeg liker å ha folk rundt meg, så jeg er også snar med å springe fram når det er noe som skjer her på sykehjemmet, forklarer Pedersen, som stortrives på Sør-Tromsøya sykehjem.
– Jeg har det så bra som det går an å ha det. Bortsett fra at jeg sliter med verk i alle knoklene på kroppen, har jeg vært lite syk. Jeg tror dessuten jeg er venner med alle på avdelingen. Her er det bare hyggelige folk. De ansatte lar meg alltid få være med på det som skjer.
– Er det noe du angrer på i livet, som du skulle ønske du hadde gjort annerledes?
– Nei, jeg angrer ikke på noe! Jeg har hatt et godt liv.
Til tross for at Pedersen fyller 88 år 23. juni, er det ikke en alder hun identifiserer seg med.
– Det er det som er så forbasket. Jeg føler meg jo ikke gammel i det hele tatt. Jeg orker derfor ikke å tenke på at jeg blir eldre.
Les Hans Petter Giævers (85) historie.