Av Kristoffer Kanestrøm (bildet), byråd for helse og omsorg
Det har blitt en del støy omkring egenbetaling for praktisk bistand. Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær, bolig osv. Dette følger av langvarig praksis og er også omtalt i forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven. De aller fleste kommuner tar egenbetaling for praktisk bistand. Tromsø kommune har gjort dette i årevis. Det er derfor ingen nyhet at det tas vederlag for praktisk bistand.
Les også: Vil ta betalt for matalaging for eldre
Dagens betalingssatser er heller ikke økt, slik det kan se ut til i media. Det betales for praktisk bistand per time ut fra faste satser i forhold til inntekt. Disse er uendret. I tillegg er det skjermingsbestemmelser som sier hva man maksimalt skal betale per måned. Disse er også uendret. De med lavest inntekt betaler i dag maksimalt 180 kroner per måned eller seks kroner per dag – uavhengig av hvor mange timer praktisk bistand de mottar. Den endringen som gjøres er kun at matlaging er med i grunnlaget det beregnes vederlag for, men vederlaget betales i forhold til eksisterende satser. De med lavest inntekt betaler fortsatt maks 180 kroner per måned, eller seks kroner per dag. For dette får man ubegrenset omfang av praktisk bistand, dvs. matlaging, husvask, vask av klær, snømåking, hjelp til ærender osv.
Les også: "Varmt og livskraftig Tromsø", Kanestrøm?
De med høyere inntekt må betale i henhold til de satsene som gjelder og som har vært praktisert lenge for praktisk bistand. Det er viktig å understreke at i motsetning til praktisk bistand, er hjemmesykepleie gratis – og det vil fortsatt være gratis. Ernæringsbehandling vil defineres som helsehjelp og vederlagsberegnes derfor ikke. Det beregnes ikke vederlag for personlig hjelp til stell, hjelp til av- og påkledning, hjelp til å spise, toalettbesøk osv.
Kommunestyret vedtok i oktober tjenestebeskrivelser for helse- og omsorgstjenestene. Disse var på høring i kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne, Norges Handikapforbund og 17 andre brukerorganisasjoner. Jeg inviterte også til et eget høringsmøte om tjenestebeskrivelsene der mange organisasjoner deltok. Ingen påpekte at egenbetalingen er urimelig.
Tjenestebeskrivelsene ble vedtatt i kommunestyret i oktober 2013. I tjenestebeskrivelsen for praktisk bistand fremgår det hvilke tjenester det beregnes vederlag for; matlaging, renhold, ærender og annet husarbeid. Ingen partier foreslo å endre dette. Byrådet gjennomfører derfor et enstemmig kommunestyrevedtak.
Tjenester tildeles etter individuell behovsvurdering av fagfolk på Tildelingskontoret. Av vedtaket fremgår hva som etter en faglig og skjønnsmessig vurdering defineres som helsehjelp (som er gratis) og hva som er praktisk bistand (som det tas vederlag for). Det er klageadgang på alle deler av vedtaket.
Ny helse og omsorgstjenestelov trådte i kraft 01.01.2012. Denne erstattet tidligere kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Forslaget var ute på en bred høring og av forarbeidene fremgår det at kommunen må ha tilgjengelig ulike helse- og omsorgstjenester 24 timer i døgnet, enten som tjenester i eget hjem eller i institusjon, for å yte et forsvarlig tilbud.
For tjenester som praktisk bistand og opplæring kan kommunene, etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester § 8, fastsette egenandel og betalingssatser. Dette er imidlertid avgrenset opp mot personlig stell og egenomsorg, noe som defineres som hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, til å kle av og på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov. Hjemmesykepleie og tjenester til personlig stell og egenomsorg skal være gratis.
Hvorvidt en tjeneste karakteriseres som praktisk bistand (personlig assistanse) eller hjemmesykepleie beror på en konkret faglig vurdering opp mot den enkelte tjenestemottakers behov. På generelt grunnlag kan man si at dersom det er helsefaglige vurderinger som tilsier at tjenestemottaker trenger særskilt oppfølging i forhold til ernæring, så vil dette som utgangspunkt anses som en tjeneste som kommer inn under hjemmesykepleien. Denne tjenesten vil det da ikke tas betaling for.
Dersom tjenestemottaker har en slik helsetilstand at man selv kan følge opp egen ernæring, men har behov for praktisk tilrettelegging av måltidene, så vil dette falle inn under personlig assistanse/praktisk bistand.