At hestene har en like viktig rolle for fortellingen viser seg ikke minst ved at de har fått plass på rulletekstene sammen med sine menneskelige kollegaer.
Vellykket politisk parodi
Tradisjon
Hestene Grann og Hrauka og de andre islandshestene spiller seg selv — og gjør det med bravur!
Kort fortalt handler filmen om forholdet — eller båndene — mellom islendingene og deres hester.
Det er pasjon, det er ømhet, det er stolthet og det er — ikke minst — tradisjon.
Fikk smaken på festivallivet
Om bikkjer pleier man å si at eier og hund ligner hverandre, det samme må kunne sies om hross — som hestene kalles på Island — og deres eiere.
Action og humor
Vi treffer pripne premiehopper, rufsete villhester, kåte hingster, gamle travere og unge spreke føll — og vi treffer deres dyriske motparter?
Det sies ikke så mye i filmen, og jeg tenker etter tror jeg ikke det blir sagt mer enn 500 ord i løpet av nesten halvannen time. Og det trengs ikke mer, handlingen flyter fremover over de nøgne islandske fjellheiene, over de vulkanske slettene og langs fjordene.
Dialogen foregår ordløst mellom hest og rytter, og mellom naturen og de som ferdes der.
Send oss ditt beste festival-selfie!
Like fullt er det en film med fart og fremdrift — det er humoristisk, vakkert, litt sårt — og etter filmen sitter du igjen med en sterk trang til å ta flyet ut i Atlanteren for å treffe både folk og fe på Sagaøya.