Carl I. Hagen, som selv var ytterst borgerlig, likte nok ikke denne sammenligningen.
På ett punkt er Tromsø Fremskrittsparti i disse tider på god vei til å gå forbi Arbeiderpartiet, nemlig når det gjelder indre stridigheter, splid og fraksjonsvirksomhet.
Men det er ett viktig unntak: Arbeiderpartiet klarte med nød og neppe å unngå bruk av «eksklusjonsøksa». Og man prøvde også, så langt det lot seg gjøre, å ta oppgjørene «på kammerset».
De stridigheter generelt og eksklusjon av Anni Skogman spesielt, og som utspiller seg i full offentlighet i Tromsø Frp er både triste og unødvendige.
Hvilken psykologisk effekt hadde man egentlig tenkt seg da man ekskluderte Anni Skogman? Hun hadde jo bare stått på egne meninger, og hun er dessuten hardt rammet av kreft.
Selvfølgelig går all vår sympati til henne, uavhengig av om vi er enig med henne eller ikke. Jeg vil også tro at partiledelsen sentralt vil omgjøre vedtaket om eksklusjon.
Utfrysingen og karakterdrapet på Reiulf Steen under Brundtland-perioden var ikke akkurat vårens vakreste eventyr, men han slapp da å bli ekskludert fra Arbeiderpartiet.
De var også under et umenneskelig press, de fraksjoner i Arbeiderpartiet som var EU-motstandere før avstemningene i 1972 og 1994.
Partiapparatet og LO-ledelsen hamret på partimedlemmer og LO-medlemmene med all sin tyngde og innflytelse, men medlemskapet holdt selv etter et kraftfullt «nei».
LES OGSÅ: Professor om bråket i Frp: – Helt håpløst dårlig politisk håndverk (for abonnenter)
For det er alltid bedre å ha dissidentene innenfor partiet enn utenfor. Jeg er enig med Jan Blomseth i at vi ikke mene én ting når man er i opposisjon, og noe annet når men er kommet til makta, men jeg er imot å bruke «eksklusjons-øksa» på dem som mener noe annet.
Hvorfor havner Fremskrittspartiet, både sentralt og lokalt, såpass ofte i mediene på en negativ måte?
At norsk presse og kringkasting har vært overveiende negativ til partiet siden starten, er en ting. Jeg tror dessuten mye beror på at Frp ikke er vant med å være i posisjon.
LES OGSÅ: Derfor skrev ikke Anni Skogman under avtalen (for abonnenter)
Frp var det evige opposisjonspartiet i nesten 40 år, mens Venstre, KrF, Høyre og Senterpartiet har smøyd seg inn og ut av koalisjonsregjeringer og støttefunksjoner helt siden Per Bortens regjeringsdannelse i 1965 (Venstre var også i en periode splittet i to partier).
De kan det politiske spillet og spiller det med suveren eleganse og rutine. Bare se på alt Venstre og KrF har fått igjennom av sin politikk som støttepartier til dagens regjering! Ellers blir vel de politiske partiprogrammene ofte til en norsk versjon av den gamle slageren fra Peter, Paul & Mary: «Where have all the flowers gone….?».