Sjefredaktør Jørn-Christian Skoglund er kreftsyk. Gjennom bloggen hans kan du følge hans kamp mot kreftsykdommen.

Det er egentlig ikke uventet at det ville svinge. Det var jeg mentalt forberedt på, etter at jeg fikk konstatert kreft og satt på behandling helga for halvannen uke siden.

Jeg har både lest om andres erfaringer og fått mange råd på veien før det braket løs. Likevel. Det er rart med det, du vet aldri hva det dreier seg om før du først står midt oppi det.

Jeg publiserte mitt første bloginnlegg lørdag for halvannen uke siden.

Av flere grunner: Både for å kunne fortelle verden rundt meg om det som skjer med meg akkurat nå, når livet er blitt snudd på hodet, fordi jeg på denne måten kunne fortelle alt med en gang til alle – uten å måtte gjenta meg selv hele tiden – og fordi jeg har en offentlig rolle hvor jeg selv etterstreber at alle som har noe på hjertet skal fortelle det høyt og tydelig og fordomsfritt – med navn og ansikt. Det forplikter jo på mange måter.

Men først og fremst: Fordi det for meg er god helbred å skrive seg ut av faenskapet.

Reaksjonene har tatt meg med storm. Allerede en time etter publiseringen lørdag kveld, hadde over 100 kommentert. Siden har det ballet på seg. Nå har jeg ærlig talt mistet tellinga. Men at det er kommet langt over 1.000 hilsninger, lykkeønskninger, kommentarer og utallige ”likes” gjennom bloggen, sosiale medier og på sms og telefon, er ikke en overdrivelse.

Jeg har lest dem alle – hver eneste èn - og jeg har gledet meg over alle sammen. Noen gir gode råd på veien, andre kommer fra folk jeg ikke vet om eller har hørt om før. Jeg setter pris på dem alle.

Men jeg har ikke hatt mulighet til å svare dere alle. Heller ikke besvare de mange telefonene som er kommet inn. Det beklager jeg, men for øyeblikket handler det ganske enkelt om at tilværelsen har vært skral siden cellegiftkuren begynte å virke.

Jeg har for det meste holdt meg i vannrett posisjon i vel en uke nå, og kvalmetåken letter kun sakte. Veldig sakte. Derfor får dere bære over med meg enn så lenge. Men det blir bedre.

Det tar bare litt mer tid enn jeg tenkte og trodde og håpet.

Cellegiftkuren ble et tøft møte med kreftbehandlingen. Alle reagerer ulikt på denne typen kurer, har jeg forstått. Noen får det tøft, andre klarer seg bedre gjennom en slik runde.

Jeg har reagert med intens og sammenhengende kvalme, som har vart i en drøy uke nå. En stor ”cocktail” med kvalmestillende – det som kan oppdrives, etter det jeg skjønner – hjelper delvis, men ikke helt. Derfor har det vært lenge mellom hver mailsjekk, aktiv tilstedeværelse i sosiale medier og oppdateringer på nyhetsbildet.

Uvant, absolutt. Nødvendig, like absolutt.

Jeg er lovd tøffere kvalmeskyts fra neste runde med cellegift. Det ser jeg fram til. Mindre kvalme, altså.

Foreløpig er det uklart hvilket behandlingsregime jeg skal gjennom videre. Det vil kunne gå noen dager før det blir besluttet, også hvor jeg skal behandles. Prøver er sendt Radiumhospitalet i Oslo for videre undersøkelser og en enda mer treffsikker fastsettelse av krefttype og -opprinnelse.

Inntil dette er falt på plass, har fokus vært på å bremse og reversere utviklingen av den aggressive svulsten i nesen. Øyensynlig hjelper det. Det er lettere å puste, og nesen er ikke like ”potte tett” som den har vært. Det i seg selv er en befrielse etter uker med pust kun gjennom munnen.

Følg meg gjerne videre, det setter jeg pris på.

Når jeg ikke ligger like #kvalmefast er hensikten å gi litt flere rapporterer.

JC