At «times are changing» er det ingen tvil om. I dagens bybilde presenterer vi et utvalg annonser – noen over hundre år gamle, andre rundt 20 år gamle. Avisens markedsavdeling har ledd høyt, ristet på hodet, og vært overrasket over likhet til dagens annonser.
– Rubrikkannonsene fra 1903 er faktisk veldig lik de vi har i dag. Selvfølgelig bruker vi farge på annonsene i dag, men oppbyggingen av annonsene er veldig lik, sier Ann Kristin Simonsen i markedsavdelingen.
Drøyt fra banken
Både Simonsen og kollega og avistegner Odd Klaudiussen ler høylytt av Sparebankens personkortannonse fra 1986. Det man må kunne kalle en lettkledd kvinne viser stolt fram sitt nye kamera, kjøpt med et splitter nytt bankkort. Nederst på annonsen ligger en søknad om bankkort, som leserne kunne klippe ut og sende inn til banken.
LES OGSÅ: Tradisjonell dansekarusell
– Denne annonsen var jo faktisk ganske dristig, spesielt når avsenderen er banken. Men man ser at den var veldig eksklusiv på den tiden, med en helside i farge, sier Simonsen.
– Dette ser jo nesten ut som begynnelsen på «content marketing». Helsiden har jo en hel historie og flere bilder, og det er ingen annonsemarkering på sida, legger Klaudiussen til.
LES OGSÅ: Da operaen kom til Tromsø
Det samme mener de gjelder annonsen fra Electrolux, hvor nesten en helside er viet til historien om hvorfor komfyren var Gunnar Haugans viktigste møbel.
Innbrudd
Også Prix-annonsen fra 1991 vekker latter.
– Denne hadde aldri kommet på trykk i dag, sier Simonsen og ler.
– Poenget blir for billig i dag, nå er annonsene litt mer sofistikert.
LES OGSÅ: Populær «hvalfart» til Skjelnan
Men enkelte annonser er nærmest tidløse. Bil-annonser ser svært lik ut nesten uansett hvor mange år tilbake man blar.
– Bilannonsene fra både 70-, 80- og 90-tallet er ganske lik de annonsene vi har i dag. Det er nok fordi det er en delikat og enkel måte å presentere bilene på. Noe er det jo i alle fall, for oppsettet er en gjenganger, sier Klaudiussen.
Men avisen slipper heller ikke unna. Gjennom 80- og 90-tallet var mang en egenannonse på trykk i avisa, og mange var preget av maskotmåsen «Svartolf».
– Jeg husker at vi holdt masse på med egenannonser på den tida, og det var noe av det artigste folk visste. Men disse hadde nok ikke gått gjennom i dag, sier Klaudiussen og humrer.