F-ordet. Det ser ut til å dukke opp over alt for tiden. De fleste som har fulgt med i dekningen av internasjonal politikk og i valgkampene i Europa de siste årene vil ha lagt merke til hvordan det i økende grad blir trukket paralleller til 1930-tallets politiske kaos. Ikke bare lider befolkningene i mange land under den famlende omjusteringen etter finanskrisen, men attpåtil har det oppstått en flyktning- og migrasjonskrise som pisker opp fremmedfrykten. I møte med disse utfordringene har det oppstått nye politiske strømninger som maner fram ideologiske splittelser innad i Europa og har veltet om på det politiske landskapet.

Foran valget i Østerrike i helgen var høyrepopulist og innvandringsskeptiker Norbert Hofer knapp forhåndsfavoritt. Hans parti FPÖ har sine røtter i nasjonalsosialismen, med nazisten Anton Reinthaller som sin første partileder. I 2000 satt de ved makten i en samarbeidsregjering under ledelse av den kontroversielle Jörg Haider. Noe som førte til en historisk boikott av landet fra EU. I Sverige kan et annet parti med brun fortid snart bli landets største. Samtidig i Frankrike i fjor gjorde Marine le Pens Front National sitt beste valg noensinne. Partiet, som under hennes far var for paria-parti å regne, sikter seg nå mot presidentembetet i 2017. I Hellas er Gyllent Daggry med flere tidligere nynazister øverst i partiet og sin hakekorsaktige logo, landets tredje største parti. I tillegg har vi Ungarske Jobbik, høyreekstreme på fremmarsj i Polen, «brexit» valg i juni og Putin og Erdogan.

Også i årets mest omtalte valgkamp, nominasjonskampen i USA, dukker det for tiden opp lignende historiske paralleller. Ikke-politikeren Donald Trump ser nå ut til å bli Republikanernes kandidat. Trumps tydelige isolasjonisme og «vi mot verden»-retorikk vekker til live assosiasjonene til 1930-tallets fascist-vennlige «America first»-bevegelse. I tillegg sammenlignes han ofte med Benito Mussolini for sin lignende karisma, sin antiintellektuelle posering, forakt for demokratiske prosesser og brautende voldsflørt.

Passende da, og veldig i tiden, at Alberto Moravias klassiker «Fascisten» nylig ble oversatt til norsk. Boken som først ble publisert i 1951, er en dyptpløyende, vakker og tragisk utforskning av fascismens psykologi. Den ga oss også en av 1970-tallets umiddelbare filmklassikere: Bernardo Bertoluccis intense mesterverk «Il Conformista». I fortellingene følger vi, gjennom tilbakeblikk til barndommen og i samtid, Marcello Clerici som i voksen alder har blitt en agent for Mussolini. Romanen åpner med en ung Marcello som blir dypt fascinert av sin egen brutale og dødelige lek med firfislene i familiens hage. Når han forsøker å involvere nabogutten Roberto i leken forskrekkes han over Robertos instinktive frastøtte reaksjon. «Den som er slem mot dyr er og slem mot mennesker», får Marcello høre fra kokka i huset da han senere skylder drapet på naboens katt på sin far. Marcello frykter at han er forutbestemt til å bli en morder. Full av skam formes det en grunntanke. Det han ønsker mest av alt i livet er å være normal.

Marcello søker tilflukt i det han oppfatter som normalitet. Han søker seg ut en kone som han i filmen beskriver som «middelmådig» med «små ambisjoner» eller kjølig: «bare seng og kjøkken». De får barn og han forsøker å oppfylle sitt ønske om å leve et normalt liv underkastet samfunnets normer. I stedet for et normalt liv ender han opp helt hengitt til en ideologi som kun dyrker konformitet.

Som tidligere nevnt ble «Fascisten» ved sin utgivelse omtalt som en umiddelbar klassiker. Den ble premiert med «Gullbjørnen» i Berlin samme år. Med sine kronologiske sprang og kraftige fargebruk virker filmspråket radikalt til og med i dag. «Fascisten» er virkelig en visuell fest. Med Roma og Paris som kulisser skildres filmen i sterke farger og kontraster som reflekterer Marcellos porøse sinnsstemning.

Filmen ble i 2011 restaurert under Bertoluccis og filmens fotograf Vittorio Storaros oppsyn og ble i 2014 utgitt på blu-ray. Bertolucci benytter seg av 30-tallets barokke og fremmedgjørende estetikk for å hamre inn budskapet om et samfunn der mennesket eksisterer, men ikke hører hjemme. «Fascisten» nevnes i ettertid som inspirasjon av filmskapere som Martin Scorsese, Steven Spielberg og Francis Ford Coppola. Storaro samarbeidet senere med Coppola i flere filmer. Blant annet «Apocalypse, Nå!» og ble for arbeidet tildelt en Oscar for beste kinematografi. Senere vant han en Oscar i samarbeid med Bertolucci for filmen «Den siste keiseren». Ett annet stort portrett av ideologi og galskap.

Nå er det ikke meningen med artikkelen å brunbeise velgere i andre land eller kaste rundt meg med fascist-stempelet. Selv ser jeg ikke en definisjon av fascisme som passer perfekt for noen av dagens høyrepopulister. Men for meg er det et delt fellestrekk i retorikken til dagens høyrepopulister og den retorikken som er på utstilling i «Fascisten». Et trekk som kanskje kommer tydeligst fram i filmen, som hele tiden retter kamera mot skuespiller Jan-Louis Trintignants kjølige blikk: For Moravia og Bertolucci er fascisme forakt. Forakt for avvik og annerledeshet. En ideologi som ekskluderer. Der det tegnes opp en trang ramme for hva som skal få eksistere. Som hos Marcello skremmes også de av menneskelige impulser og vender blikket bort. Det er institusjonalisert forakt. Bertolucci og Moravia utforsker begge med stor innsikt dette menneskesynet der alt som ikke er påbudt er forbudt. Der Marcello er forutbestemt til å drepe.

I den omdiskuterte boken «The Better Angels of Our Nature» fra 2011 legger forfatteren Steven Pinker fram sin tese om at samfunnet har blitt gradvis mindre voldelig over tid. Pinker presenterer flere forklaringsmodeller. Ett eksempel er den økte graden av lesekyndighet blant den generelle befolkningen. Muligheten til å oppleve en annens måte å tenke på på tvers at tid, språk og landegrenser, virker empatibyggende. Den humanistiske revolusjonen starter i samme tid som romanen når et massepublikum. Senere fenger film og tv et kanskje enda større publikum. Ved å oppleve verden gjennom noen andres øyne i en kort stund øker vi vår forståelse av hverandre og forhåpentlig av oss selv. Kanskje utstyres vi med redskaper til å endre måten vi tenker på. Det gir oss mulighet til besøke en periode som for lengst har passert, kjenne igjen tankene som ledet til fortidens feilsteg og vende dem ryggen.

Andre filmer med fascisme som tema:

• «En spesiell dag» (1978)

• «Pans Labyrint» (2006)

• «Tilværelsens Uutholdelige letthet» (1988)

• «Diktatoren» (1940)

• Salò eller Sodomas 120 dager (1975)