«Julenatt» i domkirka:

«Hoel er både frekk, artig og sårbar»

«Julenatt» er en konsert uten de store overraskelsene, men det gir en opplevelse av å hele tiden være på et trygt sted. Det er veldig deilig, mener vår anmelder.
DYKTIGE ARTISTER: Emil Solli-Tangen, Lise Mæland, Lisa Stokke og Jørn Hoel. ALLE FOTO: Håkon Steinmo 

DYKTIGE ARTISTER: Emil Solli-Tangen, Lise Mæland, Lisa Stokke og Jørn Hoel. ALLE FOTO: Håkon Steinmo 

Lise Mæland og Lisa Stokke 

Lise Mæland og Lisa Stokke 

Frøydis Grorud 

Frøydis Grorud 

Lisa Stokke og Jørn Hoel 

Lisa Stokke og Jørn Hoel 

Lisa Stokke 

Lisa Stokke 

Tromsø domkirke 

Tromsø domkirke 

Emil Solli-Tangen 

Emil Solli-Tangen 

Jørn Hoel 

Jørn Hoel 

Emil Solli-Tangen, Lise Mæland, Lisa Stokke og Jørn Hoel 

Emil Solli-Tangen, Lise Mæland, Lisa Stokke og Jørn Hoel 

1 / 9

For syvende år på rad har musikerne Trond Lien og Frøydis Grorud, først og fremst kjent fra Beat for Beat-bandet, ut på juleturneen «Julenatt». Dette er to musikere som er så dyktige, at de høres ut som et helt orkester når de spiller sammen. At to musikere skulle få «Jeg synger julekvad» til å høres ut som noe fra «Pocahontas» er et lite under i seg selv.

Turneen har aldri gjestet Nord-Norge tidligere, men da den først skulle det, så gikk de inn helhjertet med turnéstart her i Tromsø og med to av «våre» artister – dalingan Jørn Hoel og Lisa Stokke. Det er derfor ikke så rart at det var større bul på Tromsø domkirke denne mandagen enn det er på julaften når artistene drar i gang med «Det hev ei rose sprunget» i flerstemt fortreffelighet.

De ulike stemmene og identitetene til artistene er hovedårsaken til at denne konserten fungerer så bra som den gjør. De fire solistene bringer så stor variasjon og bredde til torgs at selv om repertoaret er tradisjonelt, trygt og snilt, blir det aldri kjedelig.

Tromsøpublikummet er nok først og fremst der for å høre på «ho Lisa og han Jørn», men Emil Solli-Tangen (ja, broren til Didrik) eller Lise Mæland står ikke tilbake for noe. Samtlige fire sangere komplementerer hverandre på strålende vis og fyller hver sine respektive roller innenfor ulike sjangre.

Smokingkledde Solli-Tangen er operasanger og har en stemmeprakt som får gåsehuden til å løfte seg enten han synger opera samtidig som han spiller gitar, «Last Christmas» eller «O helga natt». Mæland har en klokkeklar soulrøst, som også har en raspete egenart som kommer spesielt godt fram i en nydelig versjon av «Stjernesludd». Det er ikke ofte man hører en DumDum Boys-låt og tenker at den kunne passet inn i en Disney-film. I tillegg gjør hun en sprek parodi på Céline Dion, i likhet med hva Ariana Grande gjør hos Jimmy Fallon, for de som har fått med seg den slags.

Vi slipper aldri helt Disney under denne konserten, og Stokke bidrar naturligvis til det i sin røde paljettkjole. Ettersom hun er stemmen til Elsa i den norske versjonen av «Frost» (både en og to), kommer det ikke som noe sjokk at hun drar «La den gå», og den funker utmerket i kirkerommet og med ekstra saksofonlyd. Jeg har bare en liten drøm om at hun en gang skal synge den på nordnorsk, men det ville nok kanskje ikke Disney tillatt.

Hoel er den som hovedsakelig står for de komiske innslagene på kvelden. Han har droppet slipset, slipper seg løs og kødder med både seg selv, de andre og Albrigtsen (nei, han var ikke der). Hoel er både frekk, artig og sårbar.

Han forteller uanstrengt om at da han ble født så var han syk at han trodde aldri han kunne få muligheten til å synge. At det å få lov til å leve av sangen alltid var en drøm, før han gjør en Louie Armstrong-versjon av «When You Wish Upon A Star», upolert og hest, som bare Jørn Hoel kan.

Mange hadde nok kanskje trodd at han da skulle synge «Har en drøm», men fortvil ikke – den kommer. Han forteller at han bare synge den, for den ene gangen han ikke gjorde det, under en konsert på Rockefeller, så fikk han «hoindkjeft» av publikum.

Samtlige artister og musikere på scenen denne kvelden er så kompetente og profesjonelle at man føler seg trygg og ivaretatt som konsertpublikummer. Ofte kan julekonserter blitt litt påtatte og «kleine», men det blir aldri det her. Alle er så naturlig uanstrengte at de blir aldri slitsomt eller påtrengende. Artistene og musikerne gir publikum mulighet og rom til ettertanke, men også til latter og mimring, uten at det er lagt for mange føringer og regigrep. Det er en lur avgjørelse.

Dersom dette er den kunstneriske kvaliteten «Julenatt»-konsertene har hvert år, kan de gjerne gjøre det som fast tradisjon å starte i Tromsø. Det tror jeg vi alle har godt av.