Arktiske asfaltcowboyer

THE NORTHERN LIES «White Desert Blues»: The Northern Lies avviser alle musikalske bånd til reggae og afrobeat, med dette promobildet fra fjorårets akebrett-festival i Bak-Olsen. Foto: Terje Arntsen 
        
            (Foto: Terje Arntsen)

THE NORTHERN LIES «White Desert Blues»: The Northern Lies avviser alle musikalske bånd til reggae og afrobeat, med dette promobildet fra fjorårets akebrett-festival i Bak-Olsen. Foto: Terje Arntsen  Foto: Terje Arntsen

Jeg innrømmer glatt å ha hatt usunt høye forventninger til Tromsø-bandet The Northern Lies sin andre plate, men noen usikkerhetsmomenter har danset i den musikalske horisonten.

Nytt fra debutplata «Midnight Medicine», er at vokalist og multiinstrumentalist Anne Nymo Trulsen har forlatt bandet. Å miste en tredel av gruppa – i form av en artist med så betydelig «star power» – var en potensiell katastrofe for originalmedlemmene Henry Johnsen og Håvard Stangnes. Savnet er overraskende minimalt på «White Desert Blues».

Deler av forklaringen til dette, er at The Northern Lies har utvidet sin originale triobesetning til å inkludere tre nye menneskelige elementer, som utgjør et fullkomment orkester på denne skiva. Erik Nilsson er noe av en trollmann med tangentene, og rytmeseksjonen bestående av Ida Karoline Nordgård (bass) og Mikael Pedersen Jacobsen (trommer) murer i kompaniskap musikkens fundament med leken presisjon.

Johnsens sjelfulle sang, og Stangnes› følsomme traktering av diverse strengeplanker, står dog overhodet ikke tilbake for deres nye medspillere. Sistnevntes kjærtegn av lap steel-gitaren avslører stor melodisk innsikt, og kvintettens utsøkte samspill gir vann i munnen, med fremtidige konsertopptredener i tankene.

«White Desert Blues» er, som debuten, lyden av en gjeng som vet hva de holder på med. Vi snakker folk, pop, country og rock i naturlig harmoni. Bandet låter stilsikkert og komfortabelt, og soundet er hakket større enn tidligere.

Albumet er produsert av Håkon Gebhardt dypt inni de trønderske skoger. Hvor mye eksil-tromsøværingen har bidratt, er vanskelig for en outsider å si – men dette resultatet hører definitivt hjemme på skryteveggen hans.

Selv om presseskrivet prøver å gi inntrykk av det motsatte; denne plata er lettere både på labben og til sinns, enn debutplata.

Det er mange lekkerbiskener blant de 10 låtene på «White Desert Blues». «Forgotten Folks» er en særdeles intelligent komposisjon som overgår alle Johnsens låter på debutalbumet. De amerikanske alt-country pionerene The Jayhawks ville ha vært stolt av å ha hatt denne melodien som en del av sin katalog.

«Streets Downtown» er en energisk sak som oser av et topptrimmet E-Street Band, og på «No Good» får Stangnes utløp for sine mest hårete cowboyhatt-fantasier. Balladen «Too Damn Quiet» sørger for en vakker solnedgang på et lekkert album.