Etter forrige ukes smertefulle kåring av de fem beste KISS-skivene, humret jeg godt da jeg også ble bedt om å lage en liste over de fem dårligste. Tullebukker. Det finnes jo ingen dårlige KISS-skiver. Eller?
Leste du min forrige kåring, vet du hvor viktig KISS er for meg. Jeg skal ikke dra den historien en gang til, men jeg vil gjerne fortelle litt om «den vanskelige tida».
Fra midten av 80-tallet besto min verden av thrash metal. Jeg ville ha musikk som var hard og kjapp, møkkete og farlig. Toget dundret av gårde. Selv satt jeg godt plassert i restaurantvogna og fråtset i nye og spennende band.
KISS sto igjen på perrongen. Jeg elsket dem, men kunne ikke forsvare deres utvikling. De hadde blitt ufarlige jålebukker. Både musikken og imaget var totalt skivebom.
Les også Egons kommentar «KISS – rock’n’roll-kysset som endevendte verden»
Det var smertefullt å avskrive KISS. De var min første store musikalske kjærlighet. De hadde strukket strikken langt med noen skikkelige drittlåter i løpet av 80-tallet, men den siste dråpen, for min del, kom i 1988 og het «Smashes, Thrashes and Hits». Det var en samleskive med mye gammelt snadder. Burde jo vært helt tipp topp, men dessverre inneholdt den også noen nye låter.
KISS hadde gjort dette tidligere, på «Killers» (1982). Da var de nye låtene rent gull. Men nå? Nei… Hva pokker var dette for noe søl? KISS hadde sunget om puling i alle år, men «Let's put the X in Sex»? Hæ? Hva i helvete? Nei takk. «Let's put the it in shit» hadde vært en mer passende tittel. Dette våset kunne jeg ikke tolerere. Jeg slo opp.
Vi traff hverandre igjen, men ting ble aldri helt som før. Selvfølgelig ikke. Vi hadde begge forandret oss. Magien og begeistringen jeg opplevde i min barndom kan aldri gjenskapes, men KISS vil alltid ha en meget spesiell plass i mitt hjerte.
Nok prat. Alvorets time har kommet. Jeg skjelver i buksene, men det er ingen vei utenom.
Ved Zeus’ skjegg, dette blir vanskelig.
Coveret vekket minner.
Ikke rart. Det er designet av Michael Doret, som også gjorde coveret til fantastiske «Rock and Roll Over» i ‘76.
Vel, omslaget til «Sonic Boom» er ikke på langt nær like kult, men noe av estetikken er der.
Det starter bra med «Modern Day Delilah». Bortsett fra tittelen har den heldigvis ingenting felles med Van Stephensons låt fra ‘84. Dette er Pauls komposisjon. Jeg liker den fra første akkord. Paul har produsert sammen med Gregg Collins og det låter stort og flott. Jeg er meget fornøyd. Over et fengende 70-talls riff synger Paul om ei dame som ikke er spesielt kul.
Navnet Delilah henviser til en fristerinne fra Det gamle testamentet. Hun forførte og forrådte Samson og ting gikk lukt åt helvete. Sånt skjer. Også i moderne tid. Nå er ikke teksten til Paul noe å bli religiøs av, men jeg syns det er en bra låt.
Neste låt ut er «Russian Roulette». Den tittelen kan jeg ikke si uten å tenke på Accept, men det er mitt problem. Gene synger om puling. Intet nytt under solen. Jeg er positivt innstilt og venter på at noe skal skje, men jeg blir ikke tilfredsstilt. Etter mye jokking og jobbing, kommer det ingen orgasme. Skuffende.
«Never Enough» er rock‘n’roll av det slaget Paul garantert kan skrive i søvne, men det er noe som skurrer. Paul har alltid vært en av mine favorittvokalister. Ikke bare i KISS, men generelt. Han er, eh, var i en klasse for seg selv, men stemmen hans er ødelagt. Dette er et smertelig faktum som kommer tydelig frem på konserter, men også her, på en studioinnspilling, hører jeg at han er sliten.
«Yes I know (Nobody’s Perfect)» er dønn jovial, god gammaldags og totalt harmløs rock‘n’roll. Gene er glad og kåt og vil ha en eller annen dame til å ta av seg klærne. Tommy kommer inn med en solo som er proppfull av gamle Ace-triks. Han spiller dritbra, men han stiller seg også laglig til for hugg.
Enhver solo er en gyllen anledning til å skinne, og jeg tror det ville hjulpet hans renommé om han, istedenfor å kopiere Ace, hadde kommet opp med noe eget. Altså, jeg gir beng. Jeg setter stor pris på disse Ace-medley-soloene. Jeg ser på dem som en ren hyllest.
Paul og Gene deler på vokalen i «Stand» og det svinger bra, men refrenget blir i overkant klissete og pompøst. Når mellomspillet kommer, blir det for alt mye av det gode. Jeg er allerede stappmett og kvalm, men det pøses på med mer bløtkake.
«All For The Glory» er skrevet av Paul og Gene, men Eric Singer synger’n. Han har en behagelig varm og hes stemme. Eric må gjerne synge mer. Tommy kommer innom med enda en solo som er dynket med Ace-referanser, og det er fortsatt bare koselig.
Låta minner meg litt om The Hellacopters. Det er morsomt, med tanke på at Nicke Andersson har servert vanvittig mye bra musikk som er spekket med utallige nikk og vink til KISS. Nicke har til og med skrevet en låt som heter «Paul Stanley». Den handler ikke om vår helt, men starter med åpningsriffet fra Pauls herlige «Tonight You Belong To Me».
«Danger Us» har et fett riff, men teksten? Ok, Paul har skrevet mang en tvilsom linje før, men Danger you, danger me, danger us? Jeg mener, asså, kom igjen’a? I tillegg er stemmen hans skrall. Det er vondt å høre på.
Gene har heldigvis ikke vondt i halsen. «I’m an Animal» brøler han og slenger en god porsjon med velsmakende tungrock på bordet. Tommy kommer innom og krydrer retten med enda flere Ace-licks, før han tar over vokalen og synger «When Lighning Strikes».
Han har også overraskende kul stemme, men… Hm, dette høres da unektelig ut som noe Ace kunne mekka? Låta er med andre ord fet, men jeg begynner å bli litt skeptisk til dette Ace-kjøret. Hvor er Tommy?
«Say Yeah», er skreddersydd for å få i gang allsang og Paul oppnår akkurat det han vil. Lettere irritert tar jeg meg selv i å nynne med på det poppa refrenget.
Forventningene var skyhøye da originalbesetningen kom tilbake i ‘96.
Endelig skulle vi få se dem, i full mundur, med bomber, blod og flammer.
Åh, du milde himmel! Jeg gråt av glede. KISS ble mottatt med åpne armer og stormende jubel. Peter hadde fått sånn passe dreis på humør, rytmesans og kondisjon og Ace hadde skrudd igjen flaska. Reunionturneen var en dundrende suksess.
Da de to år senere kom med en ny skive, viste det seg at gjengen fortsatt var full av friksjon og krangling. Det at Tommy Thayer gjør veldig mange av leadsa, og Peter kun spiller trommer på én låt, sier sitt. Kevin Valentine spiller på de resterende.
Tittelsporet er supert. Paul er i storform. En pangstart. Gene følger opp med «Within». Den sleit jeg litt med i starten, men vi er gode venner nå. Den gir meg en slags Beatles-feeling, med sine vokallinjer og svevende gitarer. Langt bak i lydbildet, blant harde 90-talls riff, dukker det opp små psykedeliske melodier. Fiffig.
«Into The Void» er også en fet låt. Klassiske Ace-riff, frenetisk bruk av pick-up switchen og romfarerens nonchalante vokal gjør den til skivas høydepunkt. Det faktum at Peter spiller trommer gjør den også til den mest autentiske KISS-låta på hele albumet.
Den gamle pusekatten holder stø kurs med lukket hi-hat og han jobber bra på tammene. Han finner ikke på mange sprell, men drister seg utpå med noen daffe Charlie Watts-rullinger i refrenget.
«I Pledge Allegiance to The State of Rock ‘n Roll» er tøff, men KISS prøver for hardt. De er desperate etter å overbevise oss om at de er bestevenner. «We Are One»? Åh, spar meg. For noe møl. Den høres ut som noe Noel Gallagher kastet fra seg.
«You Wanted The Best» var en låt jeg hadde store forventinger til. Den har tross alt fått sin tittel fra bandets legendariske konsertintroduksjon. Men, nei gitt. Den holder ikke mål. Det hjelper ikke at alle fire deler på vokalen. Refrenget er et gigantisk antiklimaks. Ikke en gang lilletåa løfter seg fra gulvet.
«Raise Your Glasses» er en annen jeg lekende lett hopper over, men «Journey of 1000 Years» liker jeg faktisk veldig godt. Den har noe svevende og hypnotiserende over seg. Den kunne passet godt inn på Genes soloskive fra ‘78. Eller, vent litt. Her kommer en brannfakkel! Den kunne faktisk fungert utmerket med Soundtrack of Our Lives.
Skivas verste låt er uten tvil Pauls «Finally Found My Way» som blir sunget av Peter. Du godeste, for et ubeskrivelig sammensurium av søppel. Et totalt mislykket forsøk på å gjenskape noe av magien fra «Beth», Bob Ezrin er med på ugjerningen og det pøses på med strykere og piano og… Æsj!
Der «Beth» var sjarmerende, trist og vakker, er dette makkverket avskyelig. Det har råtne tenner og belegg på tunga. Sår i munnvikene og lange møkkete tånegler. Muggsopp i armhulene og diaré på innsiden av lårene. Jeg er som regel glad i ballader, men denne gir meg lyst til å hoppe i dusjen, vaske meg iherdig med stålull og brøle til jeg hoster blod.
Det er vondt å innrømme, men «Animalize» må med på denne lista.
Jeg har veldig mange minner knyttet til denne skiva.
Den er en del av lydsporet til min tidlige ungdom. Smugrøyking, grøftefyll og klining med søte jenter som smakte Bugg eller Toy. Ja, jeg husker jentene veldig godt. «Animalize» bringer dem alle tilbake. De hadde høyt hår som var stivt av spray. De brukte masse parfyme, svart mascara, eyeliner og lipgloss.
Rundt håndleddene, over sjokkrosa pulsvanter, raslet det i tynne metallarmbånd. De hadde dratt sine steinvaska 501 langt opp i rumpa og brettet opp buksebeina slik at hvite tennissokker, med en blå og en rød stripe, kom til syne. Plastikkøredobbene de hadde fått med siste nummer av Det Nye, dinglet i takt med små pupper som lå fristende gjemt bak Poco-Loco genseren. Jeg var forelska i dem alle sammen, samtidig. Slike minner vekker «Animalize».
Vinnie var ute i kulda og Gene hadde mistet fokus. Han var hypp på å bli skuespiller og spradet rundt i Hollywood. Mellom auditions og filminnspillinger slang han over noen halvferdige låter. Det ble Pauls oppgave å dra i land hele prosjektet.
Den nye gitaristen Mark St. John kunne spille gnistrende fort, men han manglet særpreg. Av samtlige KISS-gitarister har han de minst minneverdige soloene. De setter seg ikke hos meg, og det gjorde de visstnok ikke hos Mark heller.
Paul har uttalt at det var tilnærmet umulig å få han til å spille samme solo to ganger på rad. Mark fikk Reiters Syndrom og hånda hans svulmet opp til en ballong. Da var det over og ut.
Den starter veldig bra. Pauls «I’ve Had Enough (Into the Fire)» er en personlig favoritt. Bra driv, tøffe riff, kul vokal, perfekt refreng. Alt er fryd og gammen, men så kommer «Heaven’s on Fire». Den har jeg aldri digga. Den er for simpel. Teit allsang på en måte jeg absolutt ikke vil være med på. Dumt riff, flau stønning, ingen gitarsolo. Nei, det holder ikke.
I got nasty habits, it's a fine lineSo many girls and so little time When love rears its head, I want to get on your case Ooh baby, I want to put my log in your fireplace
Du godeste. Tro det eller ei, men selv med denne «nobelpris i litteratur»-verdige teksten til Gene, blir «Burn Bitch Burn» for svak. Det fantasiløse refrenget trekker den enda noen hakk ned.
Flere dølle låter venter på tur. «Get All You Can Take» blir trukket ned i dass av et tamt refreng. Her bannes det for første gang i en KISS-låt, men «what fuckin' difference does it make»? Marks meningsløse solo hjelper ikke nevneverdig.
Bevæpnet med et intetsigende riff drar Gene ut på jakt. Han surrer rundt en stund, men må dra tomhendt tilbake. «Lonely Is the Hunter» fanger ikke meg.
Men endelig skjer det noe. «Under The Gun» lukter det svidd gummi av. Den liker jeg godt. Høyoktans-KISS er moro. Denne var en favoritt i ‘84 og den sitter fortsatt godt i nakkemusklene.
I don't need a reason to get crazyI'm gettin' crazy and that's enoughShow me somethin' strange, I'll make it strangerI swear that danger runs in my blood
Jepp. Paul er helt sprø. Denne teksten er bevis nok. Men, tror du han gir seg der? Selvfølgelig ikke. Litt senere informerer han oss om følgende visvas:
There's no speed limit where I am coming from,Let's hit the highway, doin' 69.
Nei, sier du det? Men, 69 mph er da ikke særlig fort? Skuffende lite «crazy» spør du meg. Eller er han kanskje hypp på å utføre 69-stillingen midt i motorveien? I så fall begynner det å gi litt utslag på galskapsbarometeret.
Nei, nå vet jeg det. Han vil kjøre med klampen i bånn, samtidig som han og en bimbo gjør 69 i førersetet. Ja, det må være det han mener. Når Gene kommer stormende inn og brøler «Fire», ler jeg så jeg griner. Dæven, som han drar på.
Neste låt er en av Pauls triste rockelåter. Disse faller jeg som regel alltid for. Pokker også. Hvorfor må jeg være så bløthjertet? «Thrills in The Night» er skrevet av Paul og Jean Beauvoir fra Plasmatics. Den handler om ei jente som, ifølge teksten, er et mysterium. Hun har en dagjobb og er flink og pliktoppfyllende, men om natten?
Da melder dyriske lyster seg. Jobber hun som prostituert, mon tro? Er hun en glad hore med orden på livet? Eller er hun bare kåt? Jeg vet ikke. Det er ikke vesentlig. Låta er fin.
Genes vokal på «While The City Sleeps» er top-notch, men musikken er næringsfattig. Den sklir ned, fordøyes fort og kommer ut som en varm fjert.
Han står også for skivas siste servering, som også har en tittel hentet fra 50-tallets lettleste krimromaner. «Murder in High Heels» har jeg aldri likt. Gene har sagt at riffet er inspirert av Jeff Becks «Rice Pudding» og The Nazz’ «Open My Eyes», men den eneste jeg får på hjernen er Ian Durys «Sex and Drugs and Rock ‘n Roll».
Ja, den ja. Irriterende, ikke sant? Vær så god.
«Hot in The Shade» har en del snadder, men den er alt for lang.
Hadde de vasket bort møkka, ville vi sittet igjen med en diamant. Det er dessverre ikke tilfelle.
Det starter bra med «Rise To It», men jeg har aldri savnet slidegitar i KISS. Verken før eller siden. Videoen vakte oppsikt. Deler av den utspiller seg liksom i 1975. Paul og Gene sitter backstage. Paul foreslår at de kan droppe sminken. Gene er ikke enig. «Har du gått fra vettet?» spør han. Så braker det løs med et usminket KISS på scenen.
På slutten er vi tilbake i ’75 og tospannet kommer mot oss, i all sin prakt, med full sminke og kostymer. Det var fett, men alle observante KISS-fans registrerte at kostymene ikke stemte med årstallet. Hvis jeg husker riktig, er Pauls fra ’77 og Genes fra ‘80, men drit i det. Dette var første gang vi fikk se dem med sminke siden Creatures-turneen, så dette var uansett stor stas.
Genes «Betrayed» kunne vært bra, potensialet er der, både i riff og vokal, men trommene er en katastrofe. De lemlester låta. Grensesprengende kjedelig. Null dynamikk. Eric Carr må ha fått et illebefinnende.
Hva tenkte han på? Hvorfor gikk ingen bort og klappet til han? Hei, Eric, skjerp deg. Du ødelegger låta! Faen, ass.
«Hide Your Heart» er glatt, strømlinjeformet poprock. Paul synger med stor innlevelse om et dramatisk trekantdrama som ender med drap. Låta er full av hooks, men sånt jævla ah-ah-ha-hey-hey-hey-doo-doo-doo-opplegg setter i gang brekningsrefleksen hos meg.
Paul hadde samarbeidet med Desmond Child, noe han også gjorde på «I Was Made For Lovin’ You» i ‘79. Desmond har en bråte hits på samvittigheten. Bon Jovis «Livin’ on a Prayer» og Alice Coopers «Poison» er dem jeg kommer på i farta, men det er mange flere.
Noe spesielt med akkurat denne er at KISS droppa den fra «Crazy Nights». Paul ga den videre til alle som ville prøve seg. Bonnie Tyler prøvde lykken og ga ut sin versjon i 1988. Året etter kom den også ut med Robin Beck, Molly Hatched og selveste Ace Frehley.
Men, hva i helvete er det som skjer nå? Jo, du har akkurat tråkket i en bøtte med møkk. Å bli tvunget til å høre på «Read My Body» er tortur av verste sort. Den er en avskyelig og særdeles frekk rip off av Def Leppards grusomme «Pour Some Sugar On Me». Fy faen, Paul burde blitt arrestert. Dette suger hardere enn en jetmotor.
Det finnes ikke nok kukker i verden til å fylle dette stinkende hullet. Hvordan er det mulig? Dette er så drøyt ræva at… jeg finner ikke ord. Jeg er helt satt ut. Perpleks.
På listen over Pauls mest illeluktende tarmtømminger ligger denne på toppen og stinker. Den er et musikalsk overgrep. Man trenger minst en måneds ferie for å komme seg til hektene etter denne traumatiserende hendelsen.
Den neste låta føler jeg heller ikke for å høre igjen, for «Love’s Like a Slap in The Face» er nemlig akkurat det. Et dvaskt klask i ansiktet.
«Forever» er en trusefjerner av rang. Ikke rart, den er tross alt skrevet av Paul, i samarbeid med fitte- og nevemagneten Michael Bolton. Sukkersøtt nusselig klissklass som gjør at jeg vil stikke fingeren i halsen. Jeg liker mange ballader, men denne er alt for lykkelig og koselig. Gi meg litt mer sorg og fortvilelse, så kan vi snakke sammen.
Paul prøver å rette opp tidligere synder med «Silver Spoon», det hjelper litt, men «Cadillac Dreams», hvor søkkrike Gene synger om hvor glad han er i penger, kjeder meg. Gjesp. Paul og Vini Poncias «King of Hearts» vekker meg litt opp igjen. «The Street Giveth and The Street Taketh Away» får meg til å tenke på at Bowies «Suffragette City» er jævlig bra. «Boomerang» er helt meningsløs.
Resten av låtene går inn det ene øret og ut av det andre, men «Little Caesar» må nevnes. Den gir meg ingenting, men er skrevet og sunget av Eric Carr, og akkurat som opphavsmannen er den en liten rocker.
Tittelen henspiller på kallenavnet Gene brukte på Eric når lillegutt var i overkant kjekkas. Når man vet hva som skjedde senere, blir låta et verdig og trist farvel. Eric Carr døde av kreft 24 november 1991.
Her er «vinneren».
Den dårligste av de dårligste skivene til KISS.
La oss starte med det aller første som møter oss. Coveret. Det er kjipt. Jeg vet ikke hvorfor. Det er jo bare et bilde av KISS, men det er noe billig over det. Er det fonten på tittelen som gjør at jeg ikke liker det? Jeg er usikker. Over til musikken.
Det braker løs med Pauls «Hell or Hallelujah». Det låter fett. Det er vill og vakker rock. Paul har skrudd en ganske rufsete og rå lyd. Produksjonen er stor og voldsom. Genes knalltøffe «Wall of Sound» tar over. Jeg får litt Beatles og «Helter Skelter»-feeling av denne. Digg!
«Freak» derimot, den klarer jeg meg fint uten. Det er noe med teksten, versene, refrenget. Ja, hele sulamitten byr meg imot. Kjære Paul, du er ikke en frik lenger. Folk snur seg etter deg på gata fordi du er en levende legende.
Gene setter skapet på plass, og drar dit han hører hjemme, i «Back to The Stone Age». «Long Way Down» er uinteressant. Paul høres skrall ut. Jeg kjenner jeg blir lei meg.
Åpninga på «Eat Your Heart Out» gjør meg flau, og selve låta hjelper ikke på. Kubjella klukker fint, men dette er bondsk og dustete gla’rock. Jeg ser for meg en feit amerikaner iført en møkkete Hooters T-skjorte. Han slafser på en hamburger, slår seg på låret og sier «Hiyah».
Det blir litt bedre når Gene smeller til med «The Devil is Me», men jeg blir ikke helt revet med. Tommy har skrevet og synger «Outta This World». Nå begynner jeg virkelig å lure på om han faktisk tror at han er Ace.
Har han ingenting eget han vil ut med? Hvor er Tommys egne fingeravtrykk? Som tidligere nevnt, det at han legger inn hyllester til Ace i sine soloer, syns jeg er kult, men kan han ikke vise oss litt av hvem han egentlig er? Om ikke gjennom image, så i det minste gjennom sin egen låt?
Eric synger igjen, men «All for the Love of Rock ‘n’ Roll» er ikke på langt nær like bra som «All For The Glory». Dette er ganske kjedelig og standard rock som passer både for mor og far, begge unga, og ikke minst bikkja, hamsteren og besteforeldre. Totalt ufarlig.
Gene er fortsatt sprengkåt, og på «Take Me Down Below» er han, atter en gang, ute etter å penetrere ei høne. Paul vil være med på moroa og kaster seg på i neste vers. Tommy bidrar med noen Ace-licks, men denne tullesangen holder ikke mål.
Den passer best for en dritings, lubben dame med dasspapir hengende ut over skjørtestrikken. Hun danser og jokker, tar et par støtteskritt, klapper med hendene og kaster håret frem og tilbake. Så prøver hun å klatre opp på bardisken, men hun mister balansen og faller på ræva med et brak.
«Last Chance» er skivas siste sjanse til å ta seg opp, men uansett hvor mye Paul vræler med sine sønderrevne stemmebånd, havner hele greia i grøfta.
For meg er dette den dårligste KISS-skiva. I likhet med de andre har den noen bra låter her og der, men den vekker ingen følelser hos meg. Den har ikke nok personlighet. Den er for platt og uinteressant.
Jeg er kanskje slemmere mot enkeltlåter på noen av de andre skivene, men det er fordi jeg engasjerer meg og har et personlig forhold til dem. Jeg er, tross alt, glad i dem. Denne skiva kjenner jeg ikke på samme måte og jeg kommer aldri til å savne den. Farvel «Monster».
Epilog:
Folkens, ikke dra meg ut på torget og halshugg meg med en gang. Jeg elsker KISS. Det gjør meg vondt å hamle opp med dem på denne måten, men som Gene pleier å si: It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it. Denne gangen ble det meg.
Mange peker ut kongeskiver som «(Music from) The Elder» og «Unmasked» som de dårligste KISS-skivene. Tenk å ta så feil? Andre sier «Asylum» eller «Crazy Nights». Det er også feil.
«Crazy Nights» inneholder nok synth til å drepe en hest, og er belemret med søppel som «Bang Bang You», men den inneholder også «I'll Fight Hell To Hold You». Den alene er nok til at jeg elsker den skiva.
En annen som også ofte blir omtalt som dårlig, er «Carnival of Souls». Den skiller seg ut, men dårlig er den ikke. Den skulle egentlig kommet ut i ’96, men ble lagt på hylla da Ace og Peter kom tilbake. Etter reunionturneen ble den sluppet i stillhet.
Jeg plukket den opp, og skal ærlig innrømme at jeg ble ganske forvirret. KISS hadde lagd en blytung skive. Borte var alle tilløp til fest og moro. Det var nedstemte gitarer og dystre tekster som møtte oss.
Mange mener den høres ut som en krysning av Alice in Chains og Soundgarden, det er for så vidt sant, men begge disse bandene var til gjengjeld tungt inspirert av både Black Sabbath og 70-tallets KISS.
Jeg liker «Carnival of Souls». Den har vokst mye opp gjennom årene. Den er ikke best, men den er heller ikke blant de dårligste. Sånn, nå vet du det.
De som ligger på bunnen av min KISS-bøtte har du lest om i dagens artikkel. Mine fem favoritter fikk du servert forrige uke. Om du ikke er enig med meg, så er det helt greit. It’s only rock ‘n roll.
Over og ut.