Heldigvis kan musikkredaksjoner rundt omkring i verden se tilbake på nok et interessant musikkår så vi har hatt nok å velge blant.

Og vi kan klappe oss selv på skulderen og vite at vi – i det minste – har bidratt til å holde liv i vår høyt elskede rock’n’roll i minst et år til.

Og prognosene er gode for årene framover! Såpass til trollmann er jeg at det kan jeg spå i innvollene på 2018.

Her er de ti platene som fikk rockefoten min til å rocke hardest i året som gikk, noen som fikk det musikalske buret ut av stilling og noen som gjorde begge deler.

ORPHANED LAND «Dead Prophets & Unsung Messiahs» (Century)Orphaned Land blander progressiv metal med jødiske og arabiske melodier og kan finne på å bruke tradisjonelle (og utradisjonelle) instrumenter både på scenen og i studio. (Tidligere gitarist Yossi Sassi er kjent som oppfinneren av «bouzoukitaraen» - ja, du leste rett …) Dette er et band jeg har hatt sansen for lenge, så da jeg tidligere i år traff bassist Uri Zelcha bak disken på Third Ear Records i Tel Aviv, ble jeg så starstruck at jeg kjøpte plata av ham. Igjen. Den var allerede i samlinga mi, men det hadde jeg glemt i min «starstruckhet». I tillegg fikk jeg han til å velge ut hva han syntes var det beste innen israelsk rock. Det ble en interessant ettermiddag!

Bandet samler både palestinske og israelske metalheads på konsertene sine, men kan framstå som pretensiøse i sitt ektefølte ønske om fred. Det kommer man fort over når melodiene klorer seg fast rundt hjernestammen din.

CLUTCH «Book of Bad Decisions» (Weathermaker Music)

Clutch er Clutch. Trenger jeg virkelig å si mer? Da jeg anmeldte denne plata tidligere i år, mente jeg «riff som groover, tekster som smeller og mange merkelige innfall. Hvorfor skal man endre på en oppskrift som fungerer?» Når Clutch slipper plater vet du hva du får, samtidig som du ikke kan være sikker på hva de gjør i neste takt.

WARDRUNA «Skald» (By Norse Music)Hjerteskjærende vakkert fra skalden Einar Selvik.  Ellers så komplekse låter strippes ned til minimalistiske arrangementer med Selviks stemme og norrøne tekster som bærende element, akkompagnert av bukkehorn, kraviklyre og tagelharpe. Wardruna har aldri vært et tilgjengelig band, men nyter for tiden godt av litt oppmerksomhet på grunn av at musikken deres brukes i HBO-serien «Vikings». Det er vel fortjent.

VODUN «Ascend» (New Heavy Sounds)Psykedelisk heavy metal med afrikanske rytmer. Kanskje burde det ikke fungere, men det gjør det. Også så inni h... også!

VEDERKAST «And in the Abyss They Sleep» (Rob Mules)Jeg synes Helge Skog sa det best da han sa: melodiøst, groovy og tungt. Vederkast fortsetter med å finne opp sin egen arktiske metallsjanger og jeg blir gladelig med på ferden.

PLINI «Sunhead EP» (gis ut av artisten selv)

Kanskje strekker jeg meg langt med å inkludere en EP i utvalget, men det får stå sin prøve. Særlig når Plini leverer flere musikalske herligheter i løpet av EPens 20 minutter, enn Radiohead gjør i løpet av en karriere. Uten sammenlikning for øvrig.

For australske Plini (26) er virkelig et rart dyr i skogen. Instrumentalt og brutalt, men samtidig dandert med de skjøreste små melodier og rare små jazzete krumspring. Kanskje hvis Frank Zappa lånte Slash sin tenkehatt? Kall det gjerne nerdete, men dette er musikk laget for musikere av musikere (vel, teknisk sett bare én musiker, for platene lager nemlig Plini alene. Så nerdete er han faktisk at han oppgir hvilket utstyr han spiller på. Gull for nerder som oss!)

ALICE IN CHAINS «Rainier Fog» (BMG)Puddelrocken fikk faktisk sin egen renessanse (hvem skulle tro det?), men det betyr ikke at sjangeren som drepte sjamporocken (kjært barn har mange navn) har lagt seg i grava. «Grungen» definerte da heller ikke en musikalsk helhet, men snarere en bevegelse av uavhengige band med Seattle som episenter. Og Alice in Chains var der da det skjedde. Og er her fremdeles, pluss/ minus noen bandmedlemmer.

Selvfølgelig savner vi Layne Staley som døde i 2002, men siden bandets comeback med William DuVall har de faktisk laget like mange plater med «the new guy» som med Staley. Misantropisk og intelligent metallmusikk med tunge harmonier og truende gitarlinjer. Herlig.

JULIETNORTH «Julietnorth» (ta:lik)Som en iskald balsfjordvind nedetter ryggen overrasket Julie Alapnes de fleste med en solodebut som imponerte med sine melodier, tekster og utradisjonelle arrangement.

SPURV «Myra» (Fysisk Format)I likhet med Plini er kunnskapen til bandet Spurv minimal. De klassifiseres som post-rock og har base i Oslo. Sånn, da vet dere like mye som meg. Det forhindrer meg ikke fra å la meg gå uti «Myra» med bandet. Lag på lag med dynamisk støy som sammen utgjør en melodiøs helhet? Det fungerer. Og musikken taler for seg.

KACEY MUSGRAVES «Golden Hour» (Mercury Records)Av og til trenger man bare en pause fra alt. Da passer det fint med Kacey Musgraves melodiøse, mollstemte popmusikk. Hun er helt klart inspirert av amerikansk popcountry (eller countrypop, om du vil), men framstår som hakket hvassere og mer gjennomtenkt. Musgraves har stått på for sin karriere, og det vises i musikken hennes. Min kollega Helge Skog ga henne full score for «Golden Hour». Absolutt fortjent.

Se også de andre topplistene til Feedback her: