Ukas dypdykk

Bruce Springsteen – en komplett gjennomgang

Mandag 23. september fyller Bruce Springsteen 70 år. Her er Morten Ståle Nilsens komplette gjennomgang av hele den omfangsrike katalogen til den virkelige sjefen over alle sjefer.
 
1 / 1

«Greetings From Asbury Park, N.J.» (1973)

 

Verden var full av «nye Dylan-er» i 1973. Bruce var ikke den mest lovende, men de som hørte dette albumet kunne muligens ane at han var en spesielt ambisiøs en. Ikke så mye fordi dette er et vellykket album – det er det ikke: det låter tynt og masete – men snarere fordi platen er så enormt ivrig. Særlig tekstene er for mye av det sub-dylanske: Overlesset med mennesker med dumme kallenavn som løper frenetisk rundt og gjør dumme ting. «Growin’ Up» er juvelen, fordi den føles mest personlig. Den dramatiske «Lost In The Flood» peker frem mot rockoperettene som skulle komme.
Terningkast: 3

«The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle» (1973)

 

Det handler fremdeles om romantiske fantasier spunnet ut av Asbury Park-miljøet i New Jersey. Det nye er at Bruce har oppdaget Van Morrisons «Caledonia soul» og Sly & The Family Stone. De beste sangene her – «Incident On 57th Street», tittelkuttet, «Sandy (4th Of July, Asbury Park)» og smellvakre «New York City Serenade» – har noe betagende karnevalaktig ved seg: Tivolimusikk for den siste sommerhelgen før høsten setter inn og sirkuset reiser videre. Albumet, Springsteens kanskje mest «soulfulle», er ikke perfekt. Men det er den litt uoppdagede juvelen i katalogen hans.
Terningkast: 5

«Born To Run» (1975)

 

Bruce griper sin siste sjanse, og går for det knusende episke. «Born To Run» er den smellende 5.1-surroundsound og technicolour-widescreen utgaven av barnemannens dypeste dagdrømmer. «West Side Story»-sangen om folkene med dumme kallenavn, «Jungleland», er så storslått her, at Jim Steinman bygde seg en hel, lang karriere på den. «She’s The One» er Bo Diddley møter Phil Spector, «Night» er lydsporet til alle frustrerte tenåringsnetter i verdenshistorien. De to sistnevnte er ikke store sanger. De tre eksplosjonene av hjertet-i-halsen, det-står-om-selve-livet lengsel – tittelkuttet, «Backstreets» og «Thunder Road» – er.
Terningkast: 5

«Darkness On The Edge Of Town» (1978)

 

Det har vært spekulert i hvorvidt sangene på dette, rockhistoriens mest ekspressivt sønderknuste album, har sin bakgrunn i rettsaken Bruce ble involvert i etter «Born To Run»; en prosess som forhindret ham fra å lage plater i tre år. At alt det fine han hadde drømt om, og var i ferd med å realisere, hadde blitt parkert av noe så prosaisk, noe så nedrig, som spørsmål om penger og karriere. Det viktige er imidlertid at man kan lytte til dette albumet over årtier uten å støte på én eneste løgnaktig, overflødig tekstlinje, og finne enorm trøst i den tross alt livsbekreftende, kraftfullt poetiske musikken. Ordene dreier seg nesten utelukkende om nederlag. Musikken gir deg ikke annet valg enn å fortsette likevel; om ikke så ufortrødent, så fortrødent. Undertegnede har lett etter, men ikke funnet, et bedre rockalbum.
Terningkast: 6

«The River» (1980)

 

Enkelte menneskers inntrykk av Bruce som «han som synger om biler og jenter» stammer herfra, et dobbeltalbum som er halvt gull og halvt gøyalt tull. Springsteen underslår ikke det faktum at rock’n’roll i sin opprinnelige form var dansemusikk, og nekter å rødme under avspilling av johan, men smittende tullball som «Sherry Darling», «Crush On You», «Ramrod» og «I’m A Rocker».

Les Egon Holstads kåseri om «The River»: «Liflig godtepose fra Far»

Balladene «Fade Away» og «I Wanna Marry You» imponerer ikke, men «The Ties That Bind» (et av tidenes mest effektive åpningskutt) og «Two Hearts» slår knallhardt. Det kan oppfattes som et sykdomstegn at så mange av de sterkeste øyeblikkene – soulhymnen «Drive All Night», «Point Blank», «Independence Day», «The Price You Pay» – har sine røtter i «Darkness»-perioden. Men «Hungry Heart», tittelkuttet, «Stolen Car» og «Wreck On The Hihghway» viser til fulle at han fremdeles kan. Og litt moro må det være lov å ha.
Terningkast: 5

«Nebraska» (1982)

 

«Nebraska» er blitt Springsteen-albumet for folk som egentlig er litt for fine på det til å elske Springsteen. Elitistens valg i en katalog hvis mest iøyenfallende karakteristikk er dens totale fravær av nettopp elitistisk tekning. 10 sanger, innspilt hjemme på kjøkkenet i Colts Neck, New Jersey. Kun Bruce og en akustisk gitar han ikke er noe rivjern på, samt ett og annet diskret drypp av munnspill, harmonisang og synthesizer. Historiene han forteller, er kraftfulle. Springsteen unngår alle koketterifeller i disse sangnovellene om «den amerikanske drømmen» sett fra bak- og undersiden. Medfølelsen er ikke bare ekte, den er noe mer enn medfølelse: Det sanger som sier «det kunne vært meg». Med tekstarket i hånden, konsentrert om ordene, er «Nebraska» gåsehudfremkallende. Anvendelig musikk er det dog ikke. Erkjennelsen av «the meanness in this world» er ikke noe man orker å ta innover seg mens man tar oppvasken.
Terningkast: 6

«Born In The U.S.A.» (1984)

 

Godzilla-Bruce jevner jordkloden! «Born In The U.S.A.» skulle komme til å få store konsekvenser for vår helt. Men det var det ingen som tenkte på da dette fengende rock’n’roll-albumet traff dem sommeren 1984. Der «Nebraska» var for spesielt interesserte, en test for de trofaste, er «Born In The U.S.A.» godterier for de store massene. De mest eksplisitte publikumsfrieriene – «Cover Me», «Dancing In The Dark», «Glory Days» – har ikke tålt tidens tann veldig godt. Men de beste øyeblikkene – tittelkuttet, «Downbound Train» og, pytt, mesteparten, egentlig – utgjør i samlet form et kraftpopalbum så smidig konstruert at kun akutt humørløse mennesker vil kunne motstå det. Selv om det i større grad enn noe annet Bruce-album er blitt slitt av overspilling.
Terningkast: 4

«Live 1975/85» (1986)

 

40 låter, tre og en halv time Bruce, innspilt i løpet av årene 1975-1985, kan ikke bli dårlig. Det er likevel ting å utsette på denne massive, merkelig upersonlige boksen. Først og fremst at flere av låtene er blitt redigert, og at magiske segmenter er blitt løftet ut og bort fra sanger som «Growin’ Up» og «Backstreets». Dernest at «Nebraska»-materialet mister sin knugende kraft fremført på gigantiske fotballstadia. Det er mange fantastiske øyeblikk på «Live 1975/85». Men han kunne like så godt gitt ut én hel, komplett konsert i stedet.
Terningkast: 4

«Tunnel Of Love» (1987)

 

Ville han bort og vekk fra sitt nye, store og ikke alltid like lydhøre publikum? Eller ble «Tunnel Of Love» slik den ble av mer personlige årsaker? Litt begge deler, får vi tro. Bruce hadde giftet seg i kjølvannet av «Born In The U.S.A.». På «Tunnel of Love» skiller han seg for åpen mikrofon. Dragningen mot både huset med det hvite stakittgjerdet og friheten i bilen på den åpne highwayen, har alltid vært den store spenningen i Springsteens liv. Og den tærende tvilen og selvforakten i mannen med «to ansikter» går som en rød tråd gjennom alle sangene på dette usedvanlig selvransakende albumet. «Tunnel Of Love» ble av enkelte sett på som et unnselig skritt til siden i 1987. Men Springsteens første album som moden mann er det mest private og gripende han har skrevet.

Terningkast: 6

«Human Touch» (1992) + «Lucky Town» (1992)

 

Bare det at Bruce gir ut to album på én og samme dag, i mars 1992, vitner om forvirring. Han har oppløst E Street Band, giftet seg med Patti Scialfa og flyttet til Los Angeles. Anlagt et litt dustete motorsyklistutseende med medaljonger og flagrende sigøynergevanter. Verst: Han har fullstendig glemt hvordan man skriver minneverdige sanger. Det vestkystglatte, håpløst grunne «Human Touch» og det noe bedre, men likefullt grå «Lucky Town» er blant de mest nedslående albumene som noensinne er gitt ut av en rockartist i eliteklassen. Den hustrente Springsteen har så lite å skrive om at han henfaller til forsøk på «satire» – aldri en styrke der i gården – i en av bare tre-fire sanger noen vil huske fra disse platene («57 Channels (And Nothin’ On»)). Og hvordan kunne mannen som skrev «Walk Like A Man» fem år tidligere begå «Real Man» nå?
En identisk svak toer på begge skivene

«In Concert/MTV Plugged» (1993)

 

Også liveshowet er blitt døll rutine. Den nye låten, «Red Headed Woman», skal liksom være «vovet», men er bare harry. Bruce’ har lagt seg til en sutrende måte å synge å på – leker han bluesmann, tro? – og det nye bandet og soulkoret kryster all kraft fra klassikerne. Om du absolutt må, kan du se konsertfilmen. Som ren musikk betraktet er «In Concert/MTV Plugged» hans første helt bortkastede utgivelse.
Terningkast: 2

«The Ghost Of Tom Joad» (1995)

 

Bruce leter etter noe å skrive om, og finner ikke noe i sitt eget liv. «The Ghost Of Tom Joad» er tekster tilsatt musikk, og som sådan mer for folk som liker å lese enn folk som er glade i å plystre og/eller tralle med. Melodisk sett er dette tynne greier: Nesten alle sangene tar utgangspunkt i det hjemmelagde, synthsvulmende og småsakrale soundet han først perfeksjonerte i «Streets Of Philadelphia» i 1993. Som på «Nebraska» handler det om det amerikanske samfunnets tapere – de sultne, de slitne, de fattige. «Nebraska»s store styrke var at historiene ble sunget av en mann som følte seg som én av sine egne karakterer. Her inntar han forfatterens rolle: Han iakttar og beskriver. Resultatet er verdig snarere enn medrivende. Men det er verdig.
Terningkast: 4

«Tracks» (1998)

 

Bruce gir folk og fans det de vil ha: Fire stappfulle CDer med etterlatenskaper og uutgitt materiale fra hele karrieren. Store gleder peprer deg gjennom alle de fire CDene: «Rendezvous», «Iceman», «Hearts Of Stone», «Be True», «Don’t Look Back», hele hurven med lettbente «The River»-etterlatenskaper, «Frankie», og ikke minst den latterlig sjarmerende sangen tilegnet moren hans, «The Wish».
Terningkast: 6

«Live In New York City» (2001)

 

Ikke lenger noen vits i å utsette det uunngåelige: Bruce tilbake med The E Street Band. Det låter fett, selvsagt. De to nye sangene, «American Skin (41 Shots)» og «Land Of Hope And Dreams», er nokså selvhøytidelige: Spesielt sistnevnte, en sånn «alle ombord på toget»-gospelsang, lukter bestillingsverk. Sutrestemmen hans dukker opp alt for ofte – spesielt på den unødvendig omarrangerte, taffelkjedelige «The River». Det er noe litt merkelig med et Bruce Springsteen-album der dusterockeren «Ramrod» er høydepunktet. Men den er det her.
Terningkast: 3

«The Rising» (2002)

 

Apropos bestillingsverk: «The Rising», Bruce’ «11. september-album», har noe utiltalende pompøst ved seg. Springsteen, selveste Amerikas Røst, taler, og nasjonen kan herved anse seg som helbredet. Tekstene er overtydelige, og han står til halsen i ord og begreper han har brukt opp for lenge siden: «faith», «strength», «hope». «Mary’s Place» og forferdelige «Let’s Be Friends (Skin To Skin)» er johan-rock som like gjerne kunne vært signert Huey Lewis & The News. Bruce strever med å gjenopplive sin gamle formel, og å skrive musikk som evner å trekke veksler på The E Street Bands styrker som ensemble. Ingen grunn til å tvile på at hensiktene var gode. Men her gikk det for fort.
Terningkast: 2

«Devils & Dust» (2005)

 

«The Ghost Of Tom Joad» del to, med mer produksjon og variasjon. Tekstene er overskrevet. Låtene truer titt og ofte med å briste under den tunge billedbruken, og det er noe nyreligiøst – spesifikt katolsk – ved Bruce’ innlevelse (kunne han ha skrevet noe så såre enkelt som «Used Cars» fra «Nebraska» i dag?). Artikulasjonen er igjen litt furten, slik den har pleid å være når han agerer folkmusiker i senere år. Samtidig legger han for dagen et betagende tvisyn. «Devils & Dust» er ingenting om ikke tenksom. Det er et halvveis godt Springsteen-album, men det mangler melodiene som ville medført at du vendte tilbake til det.
Terningkast: 4

«Hammersmith Odeon, London ’75» (2006)

 

Strålende liveopptak fra London i 1975. Men skaff deg DVD-en i stedet (inkludert i «Born To Run: 30th Anniversary Edition»-boksen fra 2005).
Terningkast: 4

«We Shall Overcome: The Seeger Sessions» (2006)

 

Denne kunne blitt en humørløs katastrofe: Furtne folkemusikk-Bruce møter puritaner-Pete Seeger. Men «We Shall Overcome», et overskuddsprosjekt i ordets mest fundamentale forstand, ble i stedet en fest av et album, og den mest underholdende Springsteen-platen på 20 år. Selve atmosfæren kan spores tilbake til «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle»: Løssluppen gatefest, karneval i byen. «Hele Norge» kjøpte platen.
Terningkast: 5


«Live In Dublin» (2007)

 

«Seeger-showet» i Dublin, og det er litt som Spektrum-konserten i Oslo: Vanvittig bra, men helt på grensen til å bli for mye av det vanvittig bra. Springsteen er i hundre fra første sekund, og i lengden kan det bli litt unyansert. Det finnes andre verdifulle følelser enn den totale, nyfrelste tungetaleekstase. Men dette – to CDer og en DVD – er et flott dokument fra en fruktbar venstresving i karrieren hans, mer enn vel verdt å ha.
Terningkast: 4

«Magic» (2007)

 

Sutringen først. Man skulle ønske at Bruce og The E Street Band kunne lage et album hvor de sto rett opp og ned i studioet og bare spilte. De er, som vi vet, mer enn gode nok. Denne gangen gikk det ikke, av praktiske hensyn: Bandet var aldri samlet under innspillingen. Det gir produsent Brendan O’Brien fritt leide til å gå berserk i dilldall-lekegrinden. Det er for mange bjeller og for mye juletrepynt, for mange lag, for mange kompliserte arrangementer og for mye jåleri her. Det leder ingensteds, det bare sliter på ørene. Sutring til side, så er «Magic» den beste av de «nye» platene hans med The E Street Band. Paradoks: Den beste sangen, «Terry’s Song», er Springsteen på egenhånd.
Terningkast: 4 (fire)

«Working On a Dream» (2009)

 

Utgitt som et vedheng til en historisk amerikansk begivenhet: Valget av den The Boss-godkjente Barack Obama som USAs 44. president. Musikalsk er «Working On a Dream» enda mer «Magic» enn «Magic». The E Street Bands naturlige ensemble-sound undertrykkes, til fordel for studio-krimkrams og overlessede arrangementer. Tekstmessig er det Bruce’ minst utfordrende samling siden «Human Touch» og «Lucky Town»-fadesene. Én låt, avsluttende «The Wrestler» (temasangen fra filmen ved samme navn), er en mesterklasse i musikalsk og tekstlig økonomi. Den setter resten av denne bløtkaken i grell forlegenhet.
Terningkast: 2

«The Promise» (2010)

 

Nok en arkivutgivelse, denne gangen i sin helhet viet Springsteens mest fruktbare låtksriverepoke: Tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town». Overskuddsmateriale, med andre ord. Men hvilket! Stoffet er godt nok til å ha kunne ha besørget hele karrierer for andre artister. Samlingen domineres av soul- og R & B-festlåtene som ikke passet inn på det Bruce har kalt sitt «samurai-album». Han sper på med en håndfull absolutte «rysare», fremst blant dem «The Promise». Purister kan nok fnyse av at mange av innspillingene er blitt etterbehandlet. Men alternativet – at de ikke skulle se dagens lys i det hele tatt – er ikke til å leve med.
Terningkast: 5

«Wrecking Ball» (2012)

 

Springsteen er nå en politisk artist på heltid. Det er beundringsverdig, men gjør ikke melodiene og tekstene hans noen tjenester. Artisten er åpenbart av den oppfatning at politisk musikk er lik folkemusikk, og den gryende dragningen hans mot keltisk raitantaitan – som i «Death To My Hometown» og «Shackled And Drawn» – er forståelig (han er halvt irsk og halvt italiensk), men beklagelig. «We Take Care Of Our Own» er et effektivt åpningskutt, men albumet som helhet blir sittende fast i et tungt, grått og gledesløst spor. Tiden er overmoden for å avbryte samarbeidet med jålebukkprodusenten Brendan O’Brien.
Terningkast: 2

«High Hopes» (2014)

 

En anomali i katalogen. «High Hopes» er en restmiddag kokt på løse biter litt herfra og litt derfra, helt uten en større overbygning. Det føles uvant, all den tid Springsteens modus operandi alltid har vært å sikte mot helhetlige album. Kvaliteten er veldig opp og ned, fra det gode («Hunter Of Invisible Game», «The Wall»), via det likegyldige («Heaven’s Wall») til – i fem vidunderlige minutter – det sublime: Springsteens salmeaktige tolkning av Suicides «Dream Baby Dream».
Terningkast: 3

«Springsteen On Broadway» (2018)

 

Naive sjeler som innbiller seg at Springsteen liksom er så mye mer «autentisk» enn alle andre artister, kan ha godt av å høre denne: Lyden fra énmannshowet sjefen holdt på Broadway i 2017 og 2018. Han innrømmer det likeså godt med én gang, før han spiller den første låten: Han har skapt seg selv, av lite annet enn enorm ambisjon, og har viet sitt liv til å skrive om erfaringer han selv ikke har. Praten er en videreutvikling av selvbiografien som kom i 2016, og avslører at Bruce er like innstudert som de fleste andre som tjener til livets opphold på en scene: Han opptrer, han også. Det betyr ikke at innholdet i det han gjør blir noe mindre verdifullt av den grunn. Men de fleste vil klare seg helt fint med å se konsertfilmen (på Netflix) én gang.
Terningkast: 3

«Western Stars» (2019)

 

«The Ghost Of Tom Joad» var novellesanger om mennesker på ytterkanten av det amerikanske samfunnet. «Devils & Dust» var eksistensielt grublende, Bruce på sitt mest filosofiske.

Les Morten Ståle Nilsen fulle anmeldelse av Western Stars her: «Mindre er mer»

«Western Stars» kan høres som det tredje albumet i en trilogi, kanskje, men er lettere enn begge forgjengerne: 12 karakterportretter av menn som enten frivillig eller ufrivillig har brutt opp fra sine gamle liv og er på drift i det amerikanske landskapet, stort sett alene. Låtene er enkle, arrangementene er ornamenterte uten å føles overlessede, en type strykerforgylt 1960-talls California-barokkpop. De økonomiske, konkrete tekstene er attraksjonen, og den triste, vakre «Moonlight Motel» er den beste låten hans på en god stund.
Terningkast: 4