«Den 12. mann» ble nylig den mest sette filmens i Tromsø kinos historie. Ronny Bratten, som skriver frilans for oss, har vært en av etternølerne, men har nå endelig fått sett filmen. Han ble ikke spesielt imponert.

Endelig kom jeg meg på kino for å se storfilmen «Den 12. mann». Hver tiende nordmann har løst billett til krigsdramaet og det er nå den filmen som har solgt fleste billetter i Tromsø gjennom tidene med over 30 000 solgte seter. Det er rett og slett eventyrlig.

Men så er det da også en historie vi kjenner godt til her nord. En historie som sitter i vår kollektive ryggmarg: Den norske kommandosoldaten som rømmer fra de tyske okkupantene etter å ha bli forrådt av en quisling, og som ble smuglet til Sverige ved hjelp av tapre og uselviske nordmenn.

Den klassiske filmen «Ni liv» har blitt sendt gang på gang på riksdekkende fjernsyn, med Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud. Selv har jeg noen uklare minner om Fjeldstad som ligger i ei snøhule, fabulerer om kafeer i Oslo og legger snøballer på ei rekke for å telle dager.

Nå har altså Harald Zwart lagd en ny filmatisering av de dramatiske hendelsene i 1943. Zwart er en av få nordmenn som har fått lage film i Hollywood. En kime til bekymring for prosjektet var selvsagt at Zwart stort sett har lagd drit som «Lange flate ballær» og en remake av Pink Panther med Steve Martin (Vår Herre se i nåde til oss for en utsøkt elendig idé), men norsk-hollenderen har i det minste vært ute i den store verden og lært seg å lage film med store budsjetter.

På den positive siden er «Den 12. mann» nydelig fotografert. Den nordnorske naturen blir vist frem i all sin prakt, med fjord, fjell, nordlys og vidder, som en uklippet episode av «Jakten på nordlyset». I tillegg er det en del unger som imponerer med sjarm og kameratekke så det holder.

For min del syns jeg filmens behandling av historiske fakta er problematisk. Ja, det er en film, og ja – det skal være lov å dramatisere for å få en historie mer publikumsvennlig presentert.

Men når det synes å være konsensus blant verdenskrigskjennere at:

a) Tyskerne var overbevist om at Baalsrud ble sprengt med båten

b) Baalsrud ikke skjøt noen tyskere under flukten

c) Båten ikke hadde voldsomme mengder sprengstoff med seg

d) Gestaposjef Kurt Stage drev ikke med klappjakt etter Baalsrud,

ja, så fremstår filmen i et noe underlig lys.

Jeg synes at historien om Baalsruds flukt er så dramatisk og så full av både overmenneskelige ytelser, ikke minst enormt personlig mot hos de mange hjelperne, at filmens ekstreme trang til å lage et hendelsesforløp etter Hollywood-modellen – hvor Kurt Stages indre ondskap først og fremst speiles i utallige nærbilder av Jonathan Rhys Meyers isblå, demoniske øyne – rett og slett blir et stort irritasjonsmoment.

Etter hvert går filmen over til å bli et langt nærbilde av Jan Baalsruds lidelseshistorie. I scene etter scene presses kameraet opp i Thomas «Finger’n» Gullestads stadig mer forpinte ansikt. Som en Rocky Balboa for Norges ære, mørbankes Baalsrud runde etter runde, selv om han alltid klarer å krabbe opp på beina på «ni».

Ikke siden Mel Gibsons Jesus-drama «The Passion Of Christ» har jeg sett en regissør aktivt fremstille hovedpersonen så til de grader som en skjebnens punchingbag, med råtnende tær og utstikkende ribbein, tilbaketrukket tannkjøtt og betente øyne med en sykelig glans.

Harald Zwart er åpenbart ikke tilhenger av subtilitet. Om noen skulle være i tvil om hvor viktig dette er, tar bipersonene seg tid til å filosofere over eksemplets makt, vifte med norske flagg, sitere Kong Håkon og synge «Gud signe vårt dyre fedreland».

Jeg er ikke i tvil om at slike ting hadde stor betydning for sivilbefolkningen under krigen, men denne måten å presentere krig på har jeg hittil stort sett i amerikanske og ikke minst sovjetiske krigsfilmer.

Den sovjetiske klassikeren «Ballada o soldate» (balladen om en soldat) fra 1959 har for eksempel en berømt avslutningsscene hvor kameraet følger den naive og godlynte bondegutten Alyosha på tur tilbake til fronten etter å ha besøkt sin mor, mens en voiceover forteller at han aldri vender hjem og funderer over hva gutten kunne ha blitt om ikke krigen hadde frarøvet han livet.

Dette er sentimentalt og overtydelig – men gir også en avslutning som peker på krigens meningsløshet. «Den 12. mann» avsluttes derimot av en rehabilitert Jan Baalsrud som oppmuntrer unge, norske soldater til å være med på å avslutte krigen.

Hvilket fører jeg meg over til filmens absolutt svakeste parti: Slutten.

Etter å ha gjort en god jobb med å vise hvor mye folk i Furuflaten og Manndalen gjorde for rømlingen, koker filmen bort i det reneste vås når den siste helten i form av Aslak Baal dukker opp. Reindriftssamen sier seg villig å skysse Jan over til det nøytrale Sverige, siden samene hadde lov til å flytte rein mellom nabolandene.

Dette var heroisk og viktig, men i stedet for å nøye seg med det, plasserer Harald Zwart halve wehrmacht på Kilpis.

Jeg skal ikke spoile slutten mer enn nødvendig i tilfelle det fortsatt finnes noen som ikke har sett filmen, men hvorfor det var nødvendig å utstyre helten med en pokkers super-rein, må gudene, eller Harald Zwart, vite.

Denne scenen er en fornærmelse mot enhver noenlunde voksen person som har latt seg lokke inn i salen. Det er dumt. Det er banalt. Det er rett og slett ødeleggende for filmen, som tross alt var i ferd med å lande småpent mellom kulen og k-punkt.

Ellers forstår jeg ikke hvorfor Zwart ikke har fått skuespillerne til å snakke de lokale dialektene, selv om det kanskje er i ytterkant av normale skuespilleres prestasjonsevner å naile de mer lokale språkvariantene i nordfylket.

Til tross for pengebruken, har det antagelig gått fort under korrekturlesingen. Ved en enkel avlesning av rulleteksten noterte jeg meg at vår lokale sanghelt Jardar Johansen – som gjør en fin prestasjon som den utadvendte kraftpluggen Peder – var oppført som Jardar Johnsen, mens en eller annen var kreditert for å ha gitt «juridisk» bistand. Det kan ikke ha vært så vanskelig å lese gjennom rulleteksten?

Jeg så for øvrig mange kjente navn på rulleteksten. Mange lokale som har jobbet hardt og bidratt til å lage tidenes mest sette film i Tromsø. De skal ha all ære for at «Den 12. mann» fremstår som tidsriktig, og med en umiskjennelig lokalkoloritt.

Nå gikk jeg likevel hjem med en bitter ettersmak i munnen. Dette smakte først og fremst av forspilte muligheter. Det blir neppe lagd flere filmer om Jan Baalsrud, og det er fortærende at dette skal bli stående som den definitive historien om de heroiske hjelperne fra kysten til svenskegrensa.

De hadde fortjent bedre.