Filmanmeldelse:

«Unge kvinner sluses inn og ut gjennom døra. Så møter han Alma.»

«Phantom Thread» har klare kvaliteter i alle ledd, bortsett fra manuset.
BLODFATTIG: «Phantom Thread» er ikke en dårlig film, men den etterlater inntrykket av å fortelle en historie hvor ikke særlig mye står på spill verken for filmen selv eller for karakterene. Begeg fOTO: UIP 
        
            (Foto: Photo : Laurie Sparham / Focus F)

BLODFATTIG: «Phantom Thread» er ikke en dårlig film, men den etterlater inntrykket av å fortelle en historie hvor ikke særlig mye står på spill verken for filmen selv eller for karakterene. Begeg fOTO: UIP  Foto: Photo : Laurie Sparham / Focus F

En dårlig regissør kan ødelegge et godt manus, men det er lite selv en dyktig regissør som Paul Thomas Anderson kan gjøre med et middelmådig filmmanus.

Anderson har for vane å både skrive og regissere filmene sine, og mannen kan lage film: Han debuterte med «Hard Eight» i 1996 da han var bare 26 år gammel.

Året etter slo han gjennom med «Boogie Nights», og befesta sin rolle med den storslagne «Magnolia» i 1999. Hans to siste filmer var «The Master» (2012) og «Inherent Vice» (2014), sistnevnte basert på den myteomspunne forfatteren Thomas Pynchons roman med samme tittel.


Anderson har også samarbeidet med Daniel Day-Lewis før, nemlig i «There Will Be Blood» (2007), som den britiske skuespilleren vant Oscar for. Day-Lewis gjør ifølge seg selv sin siste rolle i denne filmen, og han gjør som alltid en god prestasjon, men i karakteren som den respekterte moteskaperen Reynolds Woodcock blir han for sjablongpreget.

Morskompleks

Reynolds får Londons sosietetskvinner rennende på døra for å lage kjoler til ulike anledninger. Han spiller den typiske rollen som plaget kunstner, som får bekreftelser fra en selskapslivsverden han selv er alt for plaget til å ønske å ta del i.

Gir seg: Daniel Day-Lewis gjør her sin siste rolle. 
        
            (Foto: Photo : Laurie Sparham / Focus F)

Gir seg: Daniel Day-Lewis gjør her sin siste rolle.  Foto: Photo : Laurie Sparham / Focus F

Siden han tjener gode penger og er respektert, føler Reynolds at han kan behandle alle rundt seg så dårlig som helst. Alle bortsett fra søstera si, som man antar at han fortsatt holder nært fordi hun er det nærmeste han kommer sin kjære avdøde mor, som han savner dypt.

Unge kvinner sluses inn og ut gjennom svingdøra i huset etter hvert som Reynolds blir lei av dem. Vi kommer inn i fortellingen da søstera kaster ut én kvinne og Reynolds henter inn den neste.

Alma (Vicky Krieps) lar seg sjarmere av den eldre mannen, men det tar ikke lang tid før hun begynner å irriterer ham. Alma synes han er urimelig, men finner seg i oppførselen hans. Iallfall ei stund.

Elegant, men blodfattig

Anderson er en respektert regissør, men han har likevel utvikla seg til å bli en stadig mer skoleflink filmskaper. Det er elegant det han gjør, men det er litt oppstylta og blodfattig.

Filmen setter rett og slett for lite i spill, både for seg selv og for karakterene vi skal engasjere oss i. «Magnolia» var et høydepunkt i karrieren hans. Den var melodramatisk, ja visst, men det var iallfall følelser der. Her er emosjonelle landskapet mye flatere.

Det største ankepunktet mot filmen er imidlertid at den mangler et plott som kan dra historien fremover. Hvis karakterene var interessante nok til å holde det gående i et par timer, så ville ikke en sterk handling vært påkrevd, men Alma og Reynolds klarer ikke å bære filmen på egne skuldre.

Alma kritiserer Reynolds for å være stiv og distansert, at han er lukket og vanskelig å forholde seg til, og det samme kan sies om filmen.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.