En dårlig regissør kan ødelegge et godt manus, men det er lite selv en dyktig regissør som Paul Thomas Anderson kan gjøre med et middelmådig filmmanus.

Anderson har for vane å både skrive og regissere filmene sine, og mannen kan lage film: Han debuterte med «Hard Eight» i 1996 da han var bare 26 år gammel.

Året etter slo han gjennom med «Boogie Nights», og befesta sin rolle med den storslagne «Magnolia» i 1999. Hans to siste filmer var «The Master» (2012) og «Inherent Vice» (2014), sistnevnte basert på den myteomspunne forfatteren Thomas Pynchons roman med samme tittel.

Morskompleks

Reynolds får Londons sosietetskvinner rennende på døra for å lage kjoler til ulike anledninger. Han spiller den typiske rollen som plaget kunstner, som får bekreftelser fra en selskapslivsverden han selv er alt for plaget til å ønske å ta del i.

Gir seg: Daniel Day-Lewis gjør her sin siste rolle.

Siden han tjener gode penger og er respektert, føler Reynolds at han kan behandle alle rundt seg så dårlig som helst. Alle bortsett fra søstera si, som man antar at han fortsatt holder nært fordi hun er det nærmeste han kommer sin kjære avdøde mor, som han savner dypt.

Unge kvinner sluses inn og ut gjennom svingdøra i huset etter hvert som Reynolds blir lei av dem. Vi kommer inn i fortellingen da søstera kaster ut én kvinne og Reynolds henter inn den neste.

Alma (Vicky Krieps) lar seg sjarmere av den eldre mannen, men det tar ikke lang tid før hun begynner å irriterer ham. Alma synes han er urimelig, men finner seg i oppførselen hans. Iallfall ei stund.

Elegant, men blodfattig

Anderson er en respektert regissør, men han har likevel utvikla seg til å bli en stadig mer skoleflink filmskaper. Det er elegant det han gjør, men det er litt oppstylta og blodfattig.

Filmen setter rett og slett for lite i spill, både for seg selv og for karakterene vi skal engasjere oss i. «Magnolia» var et høydepunkt i karrieren hans. Den var melodramatisk, ja visst, men det var iallfall følelser der. Her er emosjonelle landskapet mye flatere.

Det største ankepunktet mot filmen er imidlertid at den mangler et plott som kan dra historien fremover. Hvis karakterene var interessante nok til å holde det gående i et par timer, så ville ikke en sterk handling vært påkrevd, men Alma og Reynolds klarer ikke å bære filmen på egne skuldre.

Alma kritiserer Reynolds for å være stiv og distansert, at han er lukket og vanskelig å forholde seg til, og det samme kan sies om filmen.