Iblant skjer det at jeg tyr til tårene når jeg ser på film. Når en rollefigur en bryr seg om blir dødssyk, omkommer, blir drept eller tar livet sitt pleier som regel tårene å komme.
Jeg er ikke gjerrig på gråten. Likevel må noen dø først. Kun da griner jeg.
Jeg elsker romantiske komedier, men de pleier derimot ikke å få det til å renne saltvann inn i munnen min.
Selv om jeg blir fryktelig rørt, så kommer ikke tårene når Richard Gere klatrer opp mot leiligheten til Julia med en rose i munnen på slutten av «Pretty Woman».
Jeg kjenner det i hjertet, men det blir liksom ikke grining av bare kjærleik. Lite viste jeg derfor at unntaket skulle komme i en alder av 29 år når jeg så på en Netflix-film om forelskelse blant tenåringer. Mot slutten av «To all the boys I loved before» åpnet, til min store overraskelse, slusene seg fullstendig. Her lå jeg i senga og så på film på mobiltelefonen min og ante fred og ingen fare, og så ble det grinetid.
Forfatteren bak boken filmen er basert på (Jenny Han) har gjort dette med meg tidligere, også da gjennom en filmadaptasjon. Filmen «P.S I love you» fikk meg til å belje etter et kvarter, men da var det vitterlig både død og fordervelse involvert. Så hva er det med denne filmen som gjør at den treffer så inderlig bra? Jo. Først og fremst er den veldig fin. Lara Jean Song Covey (Lana Condor) er 16 år, og som mange andre på den alderen – kjempesjenert. Lara Jean er flink på skolen, men lever et ganske asosialt liv hvor mesteparten av tiden tilbringes hjemme sammen med faren og hennes to søstre, kanskje spesielt etter at moren deres døde.
I stede for å gjøre ting i det virkelige liv, fantaserer hun om hvordan ting ville vært dersom/hvis at/når. Når storesøsteren Margot (Janel Parrish) reiser til Skottland kan Lara Jean i enda større grad gjemme seg gjemme bak plikter og ansvar hjemme, som hun egentlig ikke har, for å slippe å utsette seg for verden utenfor. Siden hun var liten har Lara Jean skrevet hemmelige kjærlighetsbrev til guttene hun har vært forelsket i.
SÅ hemmelige har disse brevene vært at de aldri har nådd mottakerne, men har blitt gjemt i en eske på soverommet. Disse brevene sendes på mirakuløst vis til samtlige gutter og helvete brytes løs for jenta som helst ikke vil bli sett eller hørt. I alle fall tror hun det.
Historien er i seg selv ikke spesielt realistisk. Likevel klarer den å kjennes så fryktelig ekte. Samhandlingen mellom skuespillerinne fungerer utrolig godt, og de er troverdige som unge og usikre mennesker. Vanligvis ser man 25-åringer som ser ut som supermodeller spille keitete tenåringer, slik er det ikke her.
Man klarer å kjenne seg igjen i relasjonene og det å føle seg som en person, men oppfattes som en annen. Kanskje er det nettopp dette som gjør at man blir så ufattelig rørt. At man kjenner seg igjen i den sårbarheten fra ungdomstiden, som er gjeldende for alle, uansett hvor i hierarkiet man befant eller befinner seg.
Netflix har klart kunststykket å lage en velspilt og god ungdomsfilm som alle bør få med seg, som handler om de nære, fine ting og som får deg til å føle deg bra i etterkant. På tross av tårene.