28 år gamle Joachim kjøper seg sjokolader med sølvpapir og ruser seg på ulike offentlige toaletter. Deretter jukser han med tisseprøvene han leverer fra seg, en forpliktelse han har på grunn av en betinget dom. Likevel jobber han hver dag og tar imot psykologhjelp. Hos psykologen snakker han om oppgjøret med seg selv. Om livet som rusfri.
Joachim klarer, på tross av avhengigheten, og leve et noenlunde normalt liv, utad. Han besøker pappaen sin, spiser middag, går på jobb og bor i en hytte en båttur fra Oslo. De fleste vet likevel at det ikke går så bra med ham som man gjerne vil tro, men ting er bedre enn det var før. Det gjør at også Joachim selv lurer seg selv til å tro at alt er fint og flott. At han har tatt seg sammen, at han er «litt» rusfri. Så skjer en stor omveltning i livet hans.
LES OGSÅ: Hugh Grant er best, uten protest
For åtte år siden fikk han sønnen Lukas med ekskjæresten Maria. Hun har tatt en dårlig vurdering og sitter nå i fengsel, noe som betyr at Joachim må stille opp. Siden det på papiret går bra, får han dette gigantiske ansvaret. Det antydes fra flere at dette er en umulig oppgave, men ingen sier noe. Ikke faren og ikke barnevernet. Han leverer jo tross alt rene tisseprøver, er rusfri og i arbeid, men med en liten gutt som trenger omsorg og kjærlighet, er det ikke lenger så lett å lure seg selv.
«Når jeg faller» er en film som klarer å gi et troverdig innblikk i en indre kamp. Den viser på en nær og nøktern måte flere sider av et menneske som har det vanskelig, men som også gjør hverdagen tøff for de rundt ham. Et feilgrep som ofte gjøres i norsk film er at ting overtydeliggjøres. At alt fortelles i klartekst til publikum, og man sitter igjen med en følelse av å bli undervurdert. Slik er ikke denne filmen. Her er det ingenting unødvendig som sies eller gjøres. Her må du forstå selv hva det er som foregår.
Preben Hodneland som spiller Joachim er for de fleste et ubeskrevet blad i norsk film. Han har tidligere stort sett vært å se på teaterscenen, og kom til sammenligning med mange andre «sent» inn i skuespillerbransjen. Det er forfriskende å se slike nye ansikter i norsk film, og han er fryktelig god. Ingenting er overdrevet, og han klarer å fremstille et menneske med mange falsetter.
Selv om det hele tiden hviler et mørkt slør over rollefiguren, klarer Hodneland også å dra fram glede og lyse øyeblikk når det kreves av ham. Elleve år gamle Marius Aandal Pedersen som spiller Lukas er et funn. At en så ung skuespiller klarer både å vise sinne, frustrasjon, glede og et komisk talent på samme tid er beundringsverdig.
«Når jeg faller» er langt fra en lystig film, og regissør Magnus Meyer Arnesen har valgt å fremstille historien realistisk og nær, både gjennom spillet mellom rollefigurene og måten kameraet brukes på. Vi ser hvordan svetten renner nedover pannen til Joachim om natten og hvordan øynene blir fuktige når vanskelige ting snakkes om. Det er som vi sitter der i stuen sammen med disse menneskene som har det så tøft, og noen ganger får man mest lyst til å se vekk. Den viser nok en gang at ekte og menneskelige historier kan være vel så spennende som mye annet.