– Jeg hadde aldri noe annet valg enn å bli artist. Det har vært mitt eneste alternativ fra jeg var bitteliten. Jeg har alltid følt at jeg har vært det, en artist, sier Sondre Justad (32).
Torsdag står han på Hovedscenen på Rakettnatt for tredje gang, i denne byen som han føler seg så velkommen i. Men det blir litt annerledes denne gangen. Ikke bare er festivalen flyttet fra Stortorget til Prostneset, i år er også 16-åringene velkomne.
– Jeg har nesten ikke spilt for 16-åringer siden vi spilte på Sommerlyst i 2015, så dette blir nesten som å komme tilbake til start. Jeg syns det er rått, 16-åringer er et ærlig publikum. All kred til Rakettnatt som tør å teste det ut, sier Sondre og fortsetter:
– Når du er 16, da er to år veldig lang tid, det er uendelig med tid. Jeg husker jeg fikk muligheten til å være på Parken-festivalen da jeg var 16, jeg mener Bo Kaspers og Chris Cornell spilte. Å få oppleve konserter tidlig i tenårene, var ganske avgjørende for meg, det har formet og inspirert meg.
Sang for kyrne
At man er født til å gjøre noe, eller ikke har hatt noe annet valg enn å gå den veien man har gått, kan kanskje virke en tanke pretensiøst for noen. Men i Sondres tilfelle er det fullt mulig at det er helt sant.
Hans første store publikum var nemlig kyrne i pappas fjøs.
– De første årene av livet mitt var jeg nesten i fjøset sammen med pappa hver kveld. Jeg husker det som et magisk sted, der jeg hadde min egen drømmeverden og pappa hadde sin. Han drev med melking og styrte med sitt, mens jeg holdt musikalforestillinger og hadde ulike rolletolkninger foran kyrne i forgangen.
– Likte publikummet det de hørte og så, også den gang?
– Ja, de rautet og rautet, så det må ha gjort et sterkt inntrykk. Jeg ga de litt ekstra gress og kraftfôr når de rautet og ga meg den responsen jeg ville ha, sier Sondre og ler.
Må bruke susp
Sondre hadde ikke bare taket på de firbeinte, han har også blitt ganske så populær blant tobeinte publikummere også. Så populær at han har sett seg nødt til å gå til innkjøp av en susp.
– Etter å ha crowdsurfet på mange hundre konserter iløpet av alle disse årene, merket jeg at grafsinga gjør vondt. Kroppen sendes videre mens utstyret henger igjen lengre bak. Så det er derfor jeg kjøpte meg en susp.
– En sånn som ishockeyspillere har?
– Nei, en sånn nesten usynlig en som dansere har for å presse alt for plass. Jeg har ikke gått for den typen som gir en voldsom bul i buksa, sier Sondre og ler.
Ble læregutten til Jahn Teigen
Man blir ikke popstjerne over en dag. I hvert fall var det ikke slik for Sondres del. Han har gått veien steg for steg i snart 20 år. Så da klappeintroen til «Nu har du mæ» plutselig dukket opp på radio sommeren 2014, da han satt i bilen sammen med bonusmamma, kom det ikke som et sjokk. Det var en uvirkelig følelse, ja, men Sondre var klar for det.
– Jeg har fulgt den samme veien siden jeg var 13 år og gikk på sangtimer hos Jahn Teigen. Han sa det til meg, at jeg skulle gå steg for steg, spille for 10 mennesker, så 50, skrive egne låter. At jeg ikke måtte finne på å melde meg på en talentkonkurranse, å bli kastet inn i noe over natta som man ikke er klar for.
– Sangtimer hos Jahn Teigen? Du må spole tilbake.
– En formiddag jeg kom hjem fra skolen så jeg en reportasje om Jahn Teigen som ga sangtimer til kids. Så da ringte jeg likesågodt assistenten hans og spurte om han hadde noen ledige timer, og det hadde han.
Om å ville det nok
Sondre brukte penger han hadde tjent på å skjære torsketunger til å reise ned i enten høst- eller vinterferien. Han husker ikke helt.
– Han var veldig inspirerende. Jeg følte meg sett og tatt på alvor. Det var stort for en veldig ung, liten gutt fra Lofoten. Han ble bildet på at drømmen min var mulig, sier Sondre.
De fikk god kontakt. Sondre ble invitert med i studioet til Teigen, fikk spilt inn noen låter, og han fikk også bli med på noen konserter, fikk stå på sidescena og se på Teigen få en hel publikumsskare med på å synge hans egne låter.
– Det var rørende å se det fellesskapet og engasjementet mellom ham og publikum. Jeg tenkte at det der skal jeg også få til.
– Så Jahn Teigen oppdaget talentet ditt før noen andre?
– Jeg vet ikke om det var talent eller viljen han la merke til. Jeg vet ikke om jeg var så flink, akkurat. Bransjen min handler først og fremt om vilje, om ikke å gi seg. Og jeg var veldig på. Jeg maste og ringte og mailet masse, sier Sondre.
– Når jeg møter kids eller foreldre som spør hva man skal gjøre for å gjøre musikkdrømmen til virkelighet, sier jeg at det først og fremst handler om ikke å gi seg. Og å ville det nok.
– Er artistlivet som du trodde det ville være?
– Det er altoppslukende, og i større grad en livsstil man aldri tar pause fra enn en jobb. Og så er jeg opptatt av å ha personlig kontakt med alle jeg jobber med, at alle kan ringe meg og jeg kan ringe dem. Det er sånn jeg må ha det.
– Det blir et par overraskelser
Sist Feedback snakket med Sondre, fortalte han blant annet om sin kjæreste, og veien for å tørre å bli kjæreste med en dude. I etterkant har Sondre både opptrådt på scenen og skrevet låt sammen med kjæresten, Peder Snekvik.
– Hva koster det for deg å være så åpen, både som artist og i privatlivet?
– Det er noe som er veldig naturlig for meg. Jeg har alltid vært åpen og hatt et ønske om at vi skal dele mye med hverandre de årene vi er her. Det er mer givende enn det koster. Og det er sånn jeg vil ha det.
– Blir vi å få se en duett sammen med Peder på torsdag?
– Akkurat hva som skal skje under Rakettnatt, ønsker jeg ikke si noe om, men det kommer et par overraskelser, det gjør det.
Den gangen han falt av stigen
Det man derimot kan være ganske så trygg på å få se, er Sondre på en stige under konserten. Dette stigestuntet, der han uredd akrobatiserer på en stige mens han synger for full hals, har vært et mer eller mindre fast innslag i fem år.
Men hvor kom egentlig ideen fra?
– Jeg gikk på mange konserter i 2017, og følte ikke at jeg så artisten så godt der ute i crowden. Jeg er verken lav eller høy, og det irriterte meg at jeg ikke så noe. Det var da jeg kom på stigen. Ideen ble avfeid av de rundt meg et par ganger, men jeg insisterte.
Og det funket veldig bra i starten, helt til det plutselig ikke gjorde det. På Giske sommerfest fikk han total overtenning, og tok et slags kråkestup over stigen, proppfull av adreadalin, og falt pladask på bakken.
– Det første som slo meg var om jeg hadde tatt noen med meg i fallet, men det gikk heldigvis bra. Flaut, ja, og det ble masse blåmerker og småsår, men det gikk bra. Jeg løp opp på scenen og fortsatte konserten.
– Men du fortsatte med stigen?
– Ja, jeg er ikke redd for å hoppe tilbake på hesten. Jeg er jo vokst opp på gård, sier Sondre og ler.
– Egentlig har jeg høydeskrekk også, jeg har hoppet fra treern en gang kun fordi det var flaut å gå ned igjen. Jeg syns det er ganske skummelt når jeg prøver ut stigen før konserter på dagtid, men når konserten pågår er det lite som skremmer meg.