LISA SKOGLUND – Satellittscenen, 25.08.2023
Årets store lokaltrekkplaster Lisa Skoglund fikk kanskje ikke verdens enkleste oppgave, etter å ha hatt selveste Halvdan Sivertsen som «oppvarmingsband», men jeg må si hun klarte seg veldig bra.
For anledningen hadde hun forsterket laget med tromsømusikere fra øverste hylle, blant annet duoen Leagus, og antall musikere på scenen varierte mellom åtte og elleve gjennom konserten. I tillegg hadde hun med seg de vanlige mistenkte, hvor mesteparten har tilknytning til byens musikkonservatorium.
Tidligere i år slapp tromsøartisten sitt andrealbum «Gi mæ nåkka ekte å feire», et album som falt i så god jord hos undertegnede at jeg like gjerne erklærte det som årets mest interessante poputgivelse fra Tromsø, og dette utsagnet står jeg fortsatt ved.
På denne skiva syntes jeg også at Skoglund virkelig fikk finslipt sitt eget musikalske uttrykk fra debuten «Dagen æ vinn» (2020), da den gikk litt mer i retning av lun folk- og indiepop, i samme gate som eksempelvis Bon Iver, en sjangerretning som absolutt kler artistens stemme usedvanlig godt.
Spørsmålet jeg satt med i forkant av denne konserten var om magien fra dette albumet kunne gjenskapes like godt i en live-sammenheng. Man kan vel si at svaret er todelt – tidvis fungerer det utrolig godt, som på blant annet «Murmansk» og den lettbeinte droneren «Siste trekk». Andre steder føles det som det mangler litt finpuss, som på «Drøm dæ bort», som manglet litt av energien fra skiva.
Nå vet jeg ikke hvor mye akkurat denne konstellasjonen av musikere har spilt sammen, men dette er også en typisk ting som vil bli mye bedre etter noen få konserter. Dette kan muligens også hatt noe med lyden å gjøre, for det var flere tilfeller hvor både vokal og andre detaljer druknet litt i lydbildet, eller ble overdøvd av mylderet av småskravling i publikumet. Dette er riktignok ikke noe artisten kan bebreides for.
Flere gjester dukket opp på scenen underveis, som Ida Løvheim (Hollow Hearts) og Helle Larsen (Feber, Jadudah og High Heeled Giants) i en litt skranglete, men energisk versjon av «Halve himmelen».
Andre høydepunkt som bør nevnes er en veldig fin fremførelse av hiten «Hjertefyll», hvor en som sto rett bak meg sang med på absolutt hele låten – i falsett. Ensemblet nærmet seg også virkelig storhet på avslutningslåten, som for anledningen var tittelsporet fra sistealbumet. Her kom endelig vokallyden til sin fulle rett, og når tre skarptrommiser entret scenen må jeg innrømme at gåsehuden også meldte sin ankomst. Live-outroen kunne muligens også ha blitt finpusset litt på, da den låt litt for spinkel til å virkelig blåse bort taket slik den burde, men dette kan muligens også skyldes lyden.
Stort sett låt det uansett veldig bra, og både artist og publikum så ut til å ha det veldig trivelig, og en turné med denne sammensettingen vil nok kunne forsterke samspillet og dynamikken ytterligere. Litt skuffende var det kanskje at de ikke spilte min personlige favorittlåt fra skiva, «Sommer som det her», men man kan vel ikke få alt man ønsker seg her i verden, spesielt på festivalkonserter hvor scenetiden ofte er betraktelig kortere enn ellers.
