Sosiale medier oversvømmes av panegyrisk ros om «The Last Dance», dokumentaren om basketlaget Chicago Bulls og stjernespilleren Michael Jordan, som for tiden går på Netflix.

«Men hvorfor skal jeg, som ikke er sportsinteressert, iallfall ikke liker basket, og vel egentlig ikke foretrekker dokumentarer, bruke tid på dette,» hører jeg du spørre. Og jeg er glad du stiller akkurat det spørsmålet, for her skal jeg gi deg grunnene.

Verden (for å gjøre det enkelt, når vi snakker om «vi» og «Verden» og «oss» her, snakker vi om Norge) var popkulturelt på én viktig måte svært annerledes da 70-tallet ble 80-tall, enn 10 år senere da 90-tallet kom. På 70-tallet var de unge og unge voksnes popkultur-helter hvite. Jo da, en gammel Pelé og en gammel Muhammad Ali var fortsatt store navn. Men de hadde ingen relevans.

Stevie Wonder var en fyr foreldrene dine likte. Det gikk i rock, «Fawlty Towers», engelsk fotball, Morgan Kane, Clint Eastwood og Abba. Og ellers? Selv discoen, personifisert ved John Travolta, var hvit. Vi hadde knapt en eneste svart helt.

Spol frem 10 år. Til 1990. Eddie Murphy er cirka verdens mest kjente komiker og filmskuespiller. Bill Cosby og hans flotte TV-familie er våre nære venner. Carl Lewis er verdens største friidrettsidol. Michael Jackson og Prince konkurrerer om å være de største popstjernene.

Ruud Gullit kongen på fotballbanen. Whitney Houston er dronningen på scenen. Hiphop/rap er i ferd med å vinne hjertet og sinnet til unge, hvite mennesker overalt. Vi begynte å gå med klær vi hadde sett afroamerikanere gå med. Hettegensere, basketsko, caps, trøyer med amerikanske proffidrett-logoer på.

Helt sentralt i denne «svart popkultur blir mainstream»-revolusjonen som foregikk utover 80-tallet, sto NBA (USAs profesjonelle basketliga)-stjernene Magic Johnson og Michael Jordan. To karismatikere og sensasjonelt gode basketspillere. Magics store tiår endte med å bli 80-tallet. Michael Jordans prestasjoner, legende og universelle popularitet vokste til helt uslåelige høyder utover hele 90-tallet.

Det er dette «The Last Dance» handler om: Den rare, forbløffende, oppløftende, dramatiske og triumferende historien om Jordan og hans lag, Chicago Bulls, og hvordan han ble en alle visste hvem var, selv om idretten basket var ukjent der du bodde.

Les også: – Jeg tror ikke at jeg er noe!

«Men,» sier du kanskje, «jeg må ha mer enn bare suksesshistorien til en afroamerikaner på basketbanen, for å lokke meg til å se på.» «The Last Dance» leverer deg mer, i bøtter og spann. Et endeløst fascinerende typegalleri, komplett med skurker, helter og klovner, coolness-faktor som går tvers gjennom taket, drap, media-innblikk, kjendis-lefling (Madonna! Carmen Electra! Obama! Bill Clinton!), sjalusi, mobbing, det råeste «personlig motivator/personlig coaching»-kurset du har sett, dyp og ærlig innsikt i sinnet til en ubestridt ener, strategi og historie. Og, siden vi ikke vet hvordan vi skal google, og det fortsatt er episoder igjen, vet vi ikke engang hvordan dette ender!

Hvis ikke dette er nok til å få deg til å se på «The Last Dance» så har jeg ikke mer å by på. Da liker du rett og slett ikke episke fortellinger, plot-twists av de mest utrolige og snedige typene, og store følelser. Det er en ærlig sak.

Michael «Air» Jordan ble født for 57 år siden. Han var ingen barnestjerne. Men han hadde enorm vilje og arbeidsetikk både medfødt og hamret inn i ham fra familien. En sjokkerende vekstperiode, gjør en 17-åring på 1,85, fra en normalhøyde-familie, til en 18-åring på nesten 2 meter.

Ikke bare det, en tometersmann med absurd store og følsomme hender, en glitrende teknikk og en hurtighet, spenst og koordinasjon som rett og slett er verdensklasse. Plutselig er han mannen som har alt. Inkludert en nærmest psykotisk vilje til å lykkes. Man kan si at Jordan er hovedpersonen i dokumentaren. Det riktigste ville nesten være å si at Jordans vilje er hovedfokuset.

Les også: Kongen og dronningen – fra en annen planet

Etter en umåtelig vellykket universitetsidrett-karriere (inkludert nasjonalt mesterskap), og OL-gull og USA-lagets beste spiller som 21-åring i Los Angeles i 1984, går turen til Chicago Bulls. Et notorisk elendig, underpresterende lag.

I det ellers hyperkommersielle USA er den profesjonelle idretten frapperende sosialistisk oppbygd: De svakeste skal hjelpes! Så Chicago Bulls, som var NBAs tredje dårligste lag i 1984, fikk velge som nr tre i rekka da 84-klassen av unge talenter skulle plasseres på NBA-lag. Og det er i Chicago dansen virkelig begynner.

I de største helteeposene står ikke heltene alene. I lagspillet basket vinner man ikke noe alene. Helten trenger medhjelpere. Og helten trenger skurker å overvinne. I episode etter episode blir vi kjent med den ene medhjelperen kulere enn den andre.

Fysikk-friken Scottie Pippen, med de persisk-antikke ansiktstrekkene og malmrøsten som burde erstatte Morgan Freeman som forteller i absolutt alle dokumentarer herfra og ut. Energibomben og crazymannen Dennis Rodman. Zen-masteren Phil Jackson, mannen med kampplanene og fornuften i galskapen.

Og skurker? Hva med de sjelløse slemmingene i Detroit Pistons, de som satt på tronen før Jordan kom, og, ikke minst, den lave, tjukke, sjarmløse, sosialt superklønete, kakesmuler-på-genseren sportssjef Jerry Krause. Smart og bra for laget, men likevel spillernes forhatte hoggestabbe. Og media er skurker her også. På en evig, nådeløs, 500 masende reportere med kamera rundt Jordan hvert bidige sekund av dagen-måte.

Hvorfor er vår helt den store helten? Fordi han kan, og gjør, ting som ingen andre kan. Han flyr høyere, han svever mer elegant, han er mer nådeløs, han er mer kirurgisk presis, han er mer dominerende enn noen andre.

Han er, idrettsmessig, en blodig drapsmann. I hans fotspor ligger massegraver med utbrente rester av idrettskarrierene til dem som prøvde å yppe seg, prøvde å melde noen kjekkasmeldinger, men ble straffet og ydmyket av Jordan.

Han er heller ingen radikal politiker eller frihetskjemper. De som håper på borgerrettigheter og Black Power, vil bli skuffet. «Republikanere kjøper også sportsutstyr,» sier den pragmatiske Nike-businessmannen Jordan.

Vår helt må også lære å utvikle seg. Han må lære å dele godene, å stole på andre, å lede og motivere. Men vår helt er også slem gutt, tyrannisk og egenrådig. Vi liker ikke heltene våre for bløte.

Les også: For en fest av et band – For en fest av ei skive

Det er noe for alle her. Også for dem som liker antihelter best. For meg personlig er høydepunktet de innklippede intervjuene med Jordan. Ærlig, rett fram, skarpt og artikulert, reflektert. Og med en «Jeg er en usårbar og styrtrik gud, og jeg gir 100 prosent faen i hva noen måtte tenke og synes om det jeg sier»-aura som er herlig befriende.

Hvor stor var og er Jordan? Jeg tror han fortsatt er sett på, mer enn noen andre, som historiens beste og mest imponerende idrettsutøver. Hans skomerke gir ham 1,3 milliarder kr i inntekt hvert år. 20 år etter at han la opp.

Det verdensledende sportsutstyr-merket Nike hadde kanskje ikke eksistert uten Jordan. Et tiår med folk i alle aldre med Bulls-capser, Bulls-jakker og T-skjorter, tegne/spillefilmen «Space Jam», en monsterhit på kino og videospillere for alle mellom 8 og 15 i 1996. Den kommer med oppfølger i sommer, forresten. Jordan var enorm overalt. Han er det fortsatt.

Det var «Dream Team» og OL i Barcelona i 1992 som introduserte nordmenn til Jordan. En svart panter som vasket banen med det som før hadde vært OL-vinnere i basket. TVNorge kjøpte rettigheter til NBA.

Plutselig kunne kidsa som aldri fikk kule ting å se på TV, se NBA to ganger i uka, med ukegamle, nedklippende kamper og magasinprogram. Minneverdige saker fortsatt for mange i 40-årsalderen. Medieverden er i sannhet blitt annerledes på de 28 årene som har gått siden Jordan var i alle norske aviser, i to sommer OL-uker.

8 episoder er sendt. De to siste slippes førstkommende mandag. Det har vært 8 timer med sofistikert popkorn-underholdning av aller, aller ypperste merke. Lærerikt også, skulle jeg tro. Øyeåpnende. Se dem. Og se de to siste også.

PS: Ikke juks deg til å «wikipedie/google» deg fram til å vite hvordan det hele ender!