Dagny (29) trenger virkelig ingen nærmere presentasjon. Ikke i Norge, og i hvert fall ikke i Tromsø. Hun er også et etablert navn hos mange verden rundt.
Det er snart fire år siden hun først toppet plakaten på Rakettnatt-festivalen i Tromsø. Da hadde hun akkurat sluppet sin debut-EP, og singlene «Backbeat» og «Fools Gold» ble strømmet i så heftige mengder at enhver nyhetsartikkel om suksessen måtte oppdateres fortløpende.
Og det har bare fortsatt. Singel på singel har blitt pumpet ut, og med en stadig voksende katalog, fanskare og oppskalering av størrelsene på scenene, har det samtidig vokst frem en diger og rosa elefant i rommet. For selv etter mange hundre millioner nedlastinger er det et stadig tilbakevendende spørsmål: Når kommer plata? Albumet? Skiva?
Selv i disse digitale tider, der strømming og singler for lengst har erstattet det aktverdige albumet, er det likevel fortsatt slik at Albumet, med stor A, på sett og vis forventes. Neste helg kommer det. Eller, del 1 av det som skal bli et helt album. Del 2 kommer senere i år. Da slippes de også i ett fysisk eksemplar, også på de gamle formatene CD og vinyl.
Etter en flakkende koffert- og hotelltilværelse verden rundt, bor hun nå i egen leilighet på Grünerløkka, sammen med storesøster, og «day to day manager», Juna, samt sistnevntes kjæreste, som også er trommis i bandet. Dagny har landet.
Vi møter henne på Blårock, stedet hun selv ryddet glass og skjenket øl til tørste rockere for mange år siden. Hun ankommer rett fra flyplassen, sammen med storesøsteren, og etter at bagasjen hennes ble forvekslet med en annens, og det ble en del styr, sitter hun og tripper energisk på en stol i den øverste etasjen i det blå bygget.
Jeg ble droppa
– Du er klar med album! Stas, selvsagt. Men hvorfor gir du det ut i to puljer?
– Altså, dette er ikke to EP-er, det er viktig, så ikke folk tror jeg lurer dem, når jeg endelig kommer med debutalbumet. Det som skjedde var jo at jeg ble droppa av plateselskapet mitt i fjor.
– Ble du droppa?
– Jeg ble droppa, det er sånn det fungerer. Det er utrolig hvor lite rettigheter man har som artist, så dette var egentlig noe jeg hadde venta på.
– Håpa på!, understreker og korrigerer Juna fra nabosofaen. Hun følger godt med i hva som blir sagt.
– Det var et lite fruktbart forhold etter hvert. Ikke dårlig, på en kjip måte, men det ble mye avstand, mye forskjellige ønsker, og vi hadde etter hvert en litt forskjellig oppfatning av hvordan vi skulle definere suksess. Vi skled rett og slett bare fra hverandre, selv om det jo var litt sårt, for det var jo masse folk man har blitt godt kjent med og sånn.
– Altså, det gir meg ingenting i lengden å slippe låt på låt på låt og håpe på en verdenshit, det var ikke sånn jeg ville jobbe. Da blir det veldig oppstykket, og jeg følte at jeg, til tross for masse aktivitet, ikke fikk gjort noe, i hvert fall ikke slik jeg ville det skulle gjøres.
– Men det er jo ikke noe nytt fra deg, dette. Du sa i en podkast for halvannet år siden noe sånn som at «Jeg klarer ikke ta meg selv seriøst hvis jeg ikke får ut det jævla debutalbumet før jeg fyller 30. da skal jeg slutte med musikk». Del 1 av skiva kommer neste helg. I juli fyller du 30.
– Hahaha! Ja! Ja, det sa jeg. Hæhæhæ! Ja, så sykt. Og det var nettopp det her som skjedde. Og jeg står hundre prosent inne for det. Teknisk sett kommer bare halve, da, men det er innafor likevel. Det debutalbumet har vært ekstremt viktig å få laget, for jeg liker jo også å lytte på formatet selv.
– Og det blir jo helt annerledes å jobbe med et større prosjekt som henger sammen, enn bare å måke ut singler. Dessuten får du vise deg frem på en annen måte. Jeg følte også at mange bra låter hele tiden ble forkastet fordi kravet konstant var singel, singel, singel, og at de nye aldri var «singlete» nok.
– Mange av mine egne favorittlåter hos andre artister er jo også såkalte albumlåter, så dette har trigget meg. Nå kan man sikkert argumentere for at de ikke har vært bra nok, og det er greit, men jeg tenker det kan være kult å se tilbake på et album og kanskje oppdage at låter der har vokst, som ellers ville blitt skrotet som singelvalg.
Herregud, karrieren min er over!
– Jeg husker at du selv, før du slo gjennom, var ganske lunken til albumideen.
– Var jeg det? Haha! Ja, der ser du hvordan man kan forandre seg!
– Men er det et annet type forventningspress nå? At det ligger et mer voksent alvor over det?
– Når jeg har hørt andre artister snakke om «en prosess med masse berg – og dalbane»-følelser, har jeg alltid tenk at det var da svært så dramatisk, liksom. Haha! Men faktisk har det vært litt sånn nå. For jeg føler nå en annen tilhørighet til dette materialet, selv om jeg er glad i de singlene, men dette er noe annet.
– Jeg har lekt meg mye mer med dette, også det visuelle, som jeg synes er en viktig del av et album, og kost meg veldig. Men det har også vært veldig mange opp- og nedturer, fra «Dette er skikkelig bra!» til «Åh, herregud, karrieren min er over! Korsn skal det her gå?»
Hun mener masse om dette og prater uavbrutt som en foss. Det er åpenbart ingen kokettering, dette med viktigheten av å få ut det jævla debutalbumet.
– Men jeg må jo si at selskapet allerede hadde begynt å snakke om album.
–Altså de samme folka som ikke ville gi det ut
– Ja, funny enough! Rett før jeg ble droppa av dem, ringte de meg, og da hadde jeg ikke snakket med dem på flere måneder, og sa at nå skal vi lage album, og jeg bare «Yess! Endelig!», for da hadde jeg i over tre år snakket album, album, album. Så jeg fikk beskjed om å høre gjennom alle låtene jeg hadde, og sendte så av gårde mine 25 favoritter.
– Hvor mange hadde du?
– Cirka 250 låter.
– Hæ? Det er et sjukt høyt tall som kunne blitt 10-20 skiver!– Jaja, men de var jo over en lang periode, da. Og det var mange skisser og sånn, men iallfall 184 ordentlige låter. Men så ringte de en liten stund etter og sa at noen fra høyere hold hadde sagt at dette går ikke og bla bla bla. Det var i fjor, dette. Jeg tror du gråt mer enn meg!
Ingen vei tilbake
Hun ser ertende bort på søsteren, som sitter og knaster på mobilen, og nikker samtykkende, og tilfører tørt og presist «Det var uka før påske».
– Men jeg var ikke spesielt lei meg, altså. Det blir som et hvilket som helst annet forhold som tar slutt, at det vi, tross alt, hadde gjort sammen ikke var noe trasig, men man har jo knyttet bånd til folk og sånn. Det som var bra var at hodet mitt da allerede var i gang med denne prosessen. Nå var det ingen vei tilbake.
– Føler du at braksuksessen med «Backbeat» har vært både en forbannelse og velsignelse? At den har stått litt i veien mellom deg og dette albumet, at den har gjort deg til en «singelartist»?
– Hehe. Ja og nei. Klart, du kan bare overraske én gang, på den måten. Den skapte en sånn blest som ikke kan gjøres på nytt. Jeg var en ny artist, og det vil jeg selvsagt aldri bli mer. Og da blir hver eneste singel etter noe annet.
– Du er ikke redd «Backbeat» skal eie deg, og ikke omvendt?
– Jeg skjønner hva du mener, men sånn har det ikke vært. Men da jeg ble introdusert med en haug låtskrivere i Los Angeles, og de bare «La oss prøve å lage en ny Backbeat», og de kom med sånne dårlige poprockversjoner av den, og, klart, det ville jeg jo ikke. Og derfor var det litt kult å jobbe med nye folk, og der hver låt fikk leve sitt eget liv og ta form på en ny måte.
– Har en ny tilværelse vært viktig? Fra masse reising og kaos, til å slå seg til ro med egen leilighet, at det på sett og vis har gitt deg bedre armslag til å jobbe annerledes?
– Det henger nok sammen, ja. Og da jeg ble droppa fra plateselskapet, følte jeg at jeg ikke hadde skrevet en bra låt på lang, lang tid. Jeg var så lei av så mange ubesvarte telefoner og mailer, så da jeg ble droppa, kom det bare ramlende en overflod av ideer, kreativitet og låter. Jeg tror at alle låtene på del 1 av skiva ble skrevet etter jeg ble droppa.
Hva faen er TikTok?
– Nå har du sagt «droppa» minst seks ganger. Du snakker nesten om det som et reelt forhold.
– Hehe. Ja, men det er ikke så fjernt. For da jeg ble droppa – hehe, jeg hører det nå, ja – fikk jeg en frihetsfølelse, der jeg kunne velge låter basert på egne valg. Så jeg tror det at jeg ble droppa er det som gjør at vi kan sitte her og snakke om at jeg nå skal slippe album. Og det er ikke «Snufs, jeg ble droppa», det frigjorde heller en energi jeg nå ser at jeg trengte.
– Hvordan er det i 2020, da? Blir faktorer som sosiale medier forstyrrende? Du skriver jo nyhetsbrev og poster meldinger på Twitter osv.
– Ja, de greiene der har jeg et ambivalent forhold til. Nyhetsbrevene føler jeg er en kul greie, som har vært artig. Men når jeg får høre at jeg må komme meg på TikTok, blir jeg bare «Hæ? Hva faen er TikTok?» Jeg skjønner ikke hva TikTok er og hva det har med meg å gjøre whatsoever. Det kan til tider være gøy med sosiale medier, men det er et press der, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Det kan jo gå to uker der jeg bare jobber i studio, spiser og sover. Og så skal jeg liksom poste noe hver dag. Det er jo ikke hver dag jeg har noe si!
– Du er jo ikke superpersonlig i offentligheten heller.
– Nei, og det har vært et bevisst valg. Jeg vokste jo opp med å lese blader som kom ut én gang i måneden, og hengte plakater på rommet av de jeg var fan av. Men jeg «kjente» dem jo ikke, og den magien, med at det var en avstand der, den likte jeg.
– Altså, det er kult å være til stede med fansen når jeg spiller konserter og alt sånn, men trenger de å vite hva jeg spiser, når jeg er i parken med venner osv.? Selvsagt ikke. Jeg skjønner ikke poenget med å poste bilder av dette til eks antall tusen mennesker på Insta, så da lar jeg heller være.
– Du har verna godt om privatlivet ditt. Har det vært bevisst?
– Ja, det har det. Klart, når jeg var sammen med en i bandet, kom det jo ut av seg selv, men jeg svarer ikke på spørsmål om kjærlighetslivet mitt fra media. Åpner du først den døra der, følger det med en masse. Da skal de ha en kommentar når det eventuelt blir slutt, når du har kjøpt hus og alt det der, og det orker jeg ikke.
Orker ikke 12 kokker på kjøkkenet
– Du har kontroll, virker det som. At du selv har mye du skulle ha sagt.
– Ja, er du gæren! Til syvende og sist er det jo jeg som skal ta avgjørelsene mine, selv om det sikkert hadde vært deilig nå og da og overlatt det helt til noen andre. Men hører man for mye på for mange, er det plutselig tolv kokker på kjøkkenet, og det orker jeg ikke. Så får jeg heller la låtene snakke for seg, sånn som på det kommende albumet. For der er det jo en god del personlig.
– Hvis jeg forstår det rett, er albumet en slags reise gjennom et forhold, fra start til slutt.
– Ja, det er det. Og derfor var det naturlig å dele det opp, for det var en naturlig splitt der, spesielt det tekstlige. Og denne ideen har jeg båret rundt og tenkt siden jeg var 17, tror jeg. Så det føltes som at det kom en naturlig splitt under arbeidet med plata, og dette ville jeg tydeliggjøre.
– Har dette vært lettere, etter du ble ehh… droppa?
– Ja, det har det! Ikke minst det at jeg slipper å komme med ideer, og så vente i flere måneder på respons fra noen som aldri svarer.
– Nå jobber du jo med et team som er i samme by som deg, der dere møtes face to face, smeller det fra Juna.
– Ja, klart! Det har vært jævlig deilig. Det har vært lettere, bekrefter Dagny selv.
– Jeg spør Juna. Er Dagny lett å samarbeide med?
– Ja, det er hun! Det eneste som kan være vanskelig med henne, er at når hun først forsvinner ut av et rom, kan det være helt umulig å få tak i henne. Da er hun søkk borte, tar ikke telefonen og logger ut.
– Det tror jeg mange i pressen vil si seg enig i, Dagny.
– Hahaha! Ja, men det er både en fin og en kjip ting, det der, svarer hun, mens latteren smeller i det gamle tretaket.
Da Dagny var nominert som «Årets tromsøværing» i herværende avis, var det etter hvert så mange mislykkede forsøk på å få tak i henne, at de ansvarlige på tampen vurderte å bytte henne ut med noen som fortjente det mindre, simpelthen fordi hun var som sunket i jorda. Da hun på overtid tok telefonen, var det derimot en smørblid, energisk og snakkevillig artist i andre enden.
Ikke den beste ambassadøren
– Det med at du er fra nord. Det blir litt meta, men er du litt lei av å snakke om mørketid og midnattssol?
– Haha! Ja, fy faen! Takk for at du spør om det!
– Men du synger om det i den ene låten, der jeg snappet opp strofa «I’m from the north, so I always act strong» [begge søstrene korer med fra andre ord når jeg sier tittelen]. Så noe legger du vel i det?
– Joa, jeg har kanskje likevel ikke vært den beste representant eller ambassadør for det nordnorske. Altså, jeg elsker å være her, og familien vår er her og alt sånn, men jeg har ikke vært en som hele tiden skal snakke og fokusere på det. Jeg ser jo samtidig at det å vokse opp på et relativt lite sted har gjort noe, versus det å vokse opp i en storby.
– Kanskje et hardt klima også har påvirket, for det er jo unektelig spesielt det med lyset og været og alt det der. Men at alt jeg gjør gjenspeiles i det nordnorske, tror jeg ikke. Jeg er jo ikke så meddelsom av meg heller. Jeg er ikke noe spesielt utpreget følelsesmenneske, som sprer rundt meg til alle jeg glad i at jeg er glad i dem, og stryker dem på håret og sånn. Jeg er ikke sånn.
– Du sa i TV-program at du er en «hopeless, hopeless romantic», altså at du ikke er spesielt romantisk av deg. Men du er jo ikke kald heller, den oppfatningen tror jeg ingen som kjenner deg eller har møtt deg har av deg.
– Nettopp! Men det kan sikkert være litt frustrerende, fordi jeg også er sånn som kjæreste og venn. Jeg trenger heller ikke masse oppmerksomhet selv, at vi snakker hele tiden. Jeg er jo ganske selvstendig på en måte [ikke «på en måte», skyter Juna inn, mens hun lager anførselstegn med begge hendene].
– Dét betyr jo ikke at jeg ikke er følsom heller, men jeg er kanskje litt dårlig på å gjøre de rundt meg, som er jeg mest glad i, oppmerksom på dette. Jeg er litt dårlig på å si det, har jeg etter hvert skjønt. Og det er vel dét den låten prøver å si, for å komme tilbake til den låten du nevnte, at lynnet og vesenet mitt fra min bakgrunn her i nord har preget meg.
Ordet popstjerne føles fjernt
– Det blir ofte snakk om jante/misunnelse når nordmenn har suksess. Det har jeg faktisk aldri registrert når det kommer til deg, for folk, ikke minst her i Tromsø, føler jeg at alle heller heier på deg. Jeg hører aldri at noen sier at hun Dagny, hun tror hun er noe. Deler du den oppfatningen?
– Hehe. Men, altså. Jeg tror ikke at jeg er noe! Jeg bruker heller ikke særlig mye tid på tenke hva folk tenker om meg. Når jeg går i butikken, eller er hjemme i Tromsø, tenker jeg aldri på at folk kjenner meg igjen og vet hvem jeg er.
– Det gjør de. Alle vet hvem du er.
– Men jeg tenker ikke på det, at jeg har noen spesiell posisjon. Jeg synes for eksempel ordet popstjerne føles ganske fjernt. Det har jeg ikke noe forhold til. Jeg vet da faen, det var sikkert de som trodde det, at nå har ho Dagny forandra seg etter at ho ble populær og sånn, men da kjenner de meg ikke. Og det der med å holde beina på jorda. Hallo, hvorfor skulle jeg ikke holde beina på jorda? Jeg synes ikke det er vanskelig overhodet. Jeg føler at det er sånn som det alltid har vært.
– Er du enig, Juna? Håndterer Dagny omgivelsene sine annerledes enn før?
– Jeg vet hva du kommer til å si!, skyter Dagny inn kjapt, før Juna modererer det med å si at Dagny har blitt mer proff på dette enn før. Og at det nok også henger sammen med at de bor i Norge nå, og dette ikke var en greie på samme måte i utlandet.
– Men ho Dagny har ikke endra seg som person! Hun er den personen hun alltid har vært, understreker storesøsteren bestemt.
– Har du følt på et press til å åpne deg, da? Snakke om den vonde tiden. Når du er på Senkveld, Lindmo osv.
– Altså, når det der «Snakke om den vonde tiden» kommer, blir jeg kjempestressa. Det er ikke min natur overhodet å messe ut om de greiene. Man dealer med det man må deale med, og så fokuserer man på det man driver med, som for meg er musikken. Jeg har vel for faen ikke hatt det noe vanskeligere enn andre. Alle har jo vanskelige og vonde tider. Og gode tider.
– Man støter selvsagt på vanskelige perioder, som alle gjør. Dessuten utleverer og involverer man straks andre folk også, som ikke har bedt om det, når man begynner å brette ut slikt. Og der kan TV-mediet spesielt være vrient. Og nå med et album og lansering, kommer det sikkert nye sånne «krav». Men den døra holder vi lukket.
*****************
–Vi ber alltid intervjuobjektet plukke ut tre skiver som har betydd ekstra mye. Hvilke lander du på?
– Var litt fristet til å velge tre album som på et eller annet vis har påvirket «reisen min i musikk», men jeg bestemte meg heller bare for å velge tre album jeg liker godt. Det satt langt inne å ikke inkludere verken First Aid Kit, Joni Mitchell eller Ryan Adams, men her er i alle fall tre anbefalinger:
Robyn «Body Talk»
The Cardigans «Long Gone Before Daylight»
Phoebe Bridgers «Stranger In The Alps»