– Broren min kom til Norge fra Korea da jeg var syv år. Mamma var og henta han, og da jeg traff ham på Fornebu var det kjærlighet ved første blikk. Jeg tok han med på skolen og viste han fram, og fortalte alle at de måtte ta godt vare på han, sier Håkon Gebhardt.
Den nye soloplata hans, «Geb Heart», som de som ventet måtte vente 22 år på, er dedikert til lillebror som døde i en trafikkulykke i 2001. Gebhardt husker godt hvor han var da telefonen ringte. Det var blitt natt, og han hadde nettopp spilt konsert i Bergen.
– Vi hadde et veldig godt forhold, og det var utrolig tøft å miste han. Han prøvde seg faktisk som musiker, han også, men han var bedre på matematikk og tegning. Jeg husker han som 30-åring og tenker ofte på hvordan han ville vært nå. Det henger masse fine bilder av han overalt her i leiligheta i Italia, og jeg har han med meg fortsatt.
Kona ville bare ha autografen, Gebhardt ville ha mer
Gebhardt flyttet til Firenze for fem år siden. Utenfor vinduet ser han fotballstadionet og grønne sletter, og han liker det. Han har en stor hage han liker å grave i. Det var kjærligheten og rastløsheten som fikk ham hit. Han savner ikke Norge, men kan savne venner, familie, og nå på høsten: fårikål og Tromsø.
– Jeg traff kona mi i Trondheim. Hun var Motorpsycho-fan, og selv om jeg var sluttet i bandet, sendte hun meg en høflig melding og spurte om hun kunne få autografen min. Hun var ikke interessert i annet enn musikken, men jeg ble ganske så fascinert ved første blikk. Vi holdt kontakten, og det ble en del reiser fram og tilbake. Jeg jobbet iherdig for å overbevise henne om å bli forelsket i meg, lagde fiskesuppe etter alle kunstens regler, og til slutt fikk jeg det til.
Kona, Marì Simonelli Gebhardt, spiller bass og er co-writer på det nye albumet, «Geb Heart», som har høstet applaus fra hele landet, deriblant en sterk femmer i herværende avis. Hun mistet også lillebroren sin for noen år siden.
– Vi ville hedre dem ved å dedikere albumet til småbrødrene våre. Det er ikke hverdags å få gode kritikker, og jeg har gitt ut så mye plater at jeg er vant til at man kan synes noe er bra, og så får man en i trynet. Jeg får egentlig et kick av det. Men jeg blir utrolig glad når noen liker det også, selvsagt, og sinna av dårlige anmeldelser som er dårlig utført eller ikke er ærlige.
– De kalte oss silkerampen
De fleste kjenner nok Håkon Gebhardt best fra de 15 årene han hamret løs på trommer i Motorpsycho. Men den snakkesalige altmuligmannen har en imponerende merittliste. Han har blant annet produsert plater for Bertine Zetlitz, Åge Aleksandersen og Ida Jenshus, har bidratt på over hundre utgivelser med blant annet banjo og kor, startet barnemusikkbandet «Meg og kammeraten min» og bluegrass-bandet HGH, og ja, mye, mye mer.
– Jeg var et sånt barn som ikke klarte å sitte i ro, og jeg var ganske skolelei allerede første dag på barneskolen. Så jeg begynte å rote meg bort i musikken ganske tidlig.
Han ble født i Trondheim, men flyttet til Tromsø med mamma og pappa da han var tre-fire år, først til Kroken, så til Grønlandsvegen i Vesterlia. Det var en trygg og god oppvekst, med dugnadsånd i nabolaget, felles utegrill og en fotballplass til ungene.
– Jeg startet band hjemme i kjelleren som tiåring. Vi var inspirert av kule tromsøband som Norgez Bank, Bols og Søt Hævn. Det var en spennende tid med opprørske ungdommer, husokkupasjon på brygga og punk. Men det var ganske uskyldige saker, de kalte oss for silkerampen.
– Jeg røyker som et svin, og så er jeg så jævlig glad i mat
Musikkinteressen har alltid vært der, vært det viktigste. Pappaen hans brukte å ha et sangkor hjemme i stua hvor de øvde på Bellmann-viser. Korsang åpnet en ny verden for Gebhardt, det var så innmari vakkert.
– Den første gangen jeg ble rørt til tårer av musikk, var da faren min spilte «En villand svømmer stille» på kassegitar og sang. Den går i Dm, og pappa forklarte hvordan anda svømmer til bunnen og biter seg fast og drukner seg selv. Jeg var åtte år og fikk helt skjelven i kroppen, det var rørende vakkert.
– Da det var musikk på radio, sang han alltid andre- og tredjestemmer oppå. Det har fulgt meg også. Når sanger kommer på radio, legger jeg alltid på harmonier.
– Har du møtt noen som synes det er irriterende?
– Haha, nei, men det har jeg aldri tenkt på. Kona mi, som jeg bor med, syns iallfall det er veldig koselig.
– Har du noen (andre) dårlige vaner?
– Ja, jeg har nesten bare dårlige vaner. Jeg røyker som et svin, og så er jeg så jævlig glad i mat. Jeg spiser for mye og usunt, og tenker på mat hele tida. Det er meninga med livet, og derfor er det jo perfekt å bo i Italia med pasta fem ganger i uka og helt fantastisk mat. Heldigvis har jeg fortsatt en forbrenning som holder meg relativt slank.
– Ren ripoff
Gebhardt har aldri vært flink til å lære seg andre låter. Det fant han ut på musikklinja på Kongsbakken da den klassiske gitar-læreren ville at han skulle spille Bach. Det fantes det ikke nok konsentrasjon i verden til. Så han begynte heller å skrive egne låter.
– Hvordan blir låtene dine til?
– Jeg bare plukker opp en gitar og så snakker den til meg på et vis. Jeg liker å vri om på strengene slik at jeg ikke vet hva jeg spiller, for å unngå å lage banale tregreps-låter. Men så kommer jeg i studio og innser at det er nettopp det jeg har gjort uten å vite at det er det jeg har gjort. Men det er lettere å godta det da.
Men han liker banaliteter, det enkle. Han blir irritert når han hører låter hvor artisten har vridd melodien eller en akkord en unaturlig vei for å prøve å være interessant.
– Jeg prøver ikke å være original, tvert imot. Av og til kan jeg forsøke å spille en låt av Pixies for eksempel for å se hva det er de gjør som når inn til meg, og så videreutvikler jeg det når jeg kommer i studio. Mange av låtene mine kan starte som en ren ripoff
Falt av scenen midt i låta
Den første LPen han kjøpte var «London Calling» av The Clash. Gebhardt hadde kun 50 kroner, og råd til én LP, så det måtte bli den rette. Da den kuleste gutten i gata som hadde peiling på musikk anbefalte den, måtte det bli sånn.
– Hvordan havnet du i Motorpsycho?
– Jeg traff «Snah» (jour.anm. Hans Magnus Ryan) på Trøndertun folkehøgskole, og vi fant tonen veldig fort. Vi starta først et heavy metal-coverband, men det ble kjedelig etter hvert, så da gikk vi over til den andre siden og startet «Secret Fish Inc», hvor vi leste dikt før låtene og spilte en episk musikalsk illustrasjon av diktet etterpå.
– Han flyttet til Oslo og startet Motorpsycho, og etter ett år ringte han meg og trengte en trommis. Så sånn gikk dét til. Vi hadde aldri trodd at det skulle vare så lenge, men vi fikk unnagjort utrolig mange guttedrømmer med turneer over hele Europa, USA og Japan.
– Har du noen gang dummet deg ut på scenen?
– Ja. Jeg husker spesielt en gang jeg ramlet av scenen under en Motorpsycho-konsert i Trondheim. Trommestolen sto så nær scenenkanten bakerst, og på et tidspunkt, midt i ei låt, gikk et av stolbeina løs, og jeg forsvant i dypet bak scenen. Jeg falt 1,5 meter, men skada meg heldigvis ikke alvorlig.
– Jeg tror ingen merka at trommeslagene ble borte. Motorpsycho var så bråkete. Og etter 20 sekunder var jeg på plass igjen og spilte videre som om ingenting hadde skjedd, sier Gebhardt og ler.
– Det høres mest ut som at jeg sitter og fjerter
Etter 15 år i Motorpsycho sa det plutselig stopp for Gebhardt. Han ville gjøre noe annet med livet enn bare å spille trommer. Så han begynte å spille banjo og ble ganske god, men hang den også trygt på plass på veggen da banjo ble en hit og folk ble så sinnssykt gode. Skulle han fortsette, måtte han øve masse, og det gadd han ikke.
– Nå spiller jeg mest elgitar og trommer. Og så elsker jeg å spille på lekeinstrumenter, leketøysgitarer og leketøyspiano og sånne ting. Det fascinerer meg at de er så små og lager lyd. Jeg skriver mange av låtene mine på lekeinstrument. De er så lett å ha på fanget når jeg ser på TV.
– Har du noen gang prøvd deg på blåseinstrument?
– Jeg kjøpte faktisk en tuba på Gjøvik bruktmarknad for 1.200 kroner, og fikk en kompis til å lære meg det. Det høres mest ut som at jeg sitter og fjerter når jeg blåser i den, men jeg elsker den likevel.