Tidligere i år kåret vi de 25 beste andreplatene gjennom tidene. Nå er det den neste i arverekka som skal til pers.

«Den vanskelige tredjeskiva» er et begrep som ofte brukes i musikkverdenen. Dette indikerer at en artist/et band har klasket ut sine beste ideer de brant inne på album nummer én og to, og at den tredje da føles som et fjell som skal bestiges, der ens egne største høyder må både tangeres og overgås. Og at dette ikke går.

Tull og tøys! Mange artister har sågar gitt ut sitt definitive mesterverk nettopp som tredjeskive, og det er dette som her skal markeres og feires.

Det er somm kjent dritkjedelig å forholde seg til kriterier, men dette er altså ikke en kåring av de beste tredjeplatene som sådan, men en kåring av de beste tredjeplatene, der dette er artistens/bandets beste album.

Derfor utgår anerkjente titler som «The Queen Is Dead», «Varme dager», «Reign in Blood», «Born to Run», «Screamadelica», «Waiting for the Sun», «A Hard Day's Night », «Rocket to Russia», «All Mod Cons», «Master of Puppets», «Electric Ladyland» og «Dark Side of the Moon» av seg selv.

I tillegg må undertegnede like det selv, ellers blir jo temmelig meningsløst.

Rekkefølgen er helt tilfeldig, så det er ingen intern vinner her, uten at dét pleier å forhindre folk i å rase mot rekkefølgen. Haha! Er så gøy med listenerding! Og sjekk den perleraden med superbe skiver!

Spilleliste, med tre låter fra hver skive (som finnes i strømmetjenester) nederst i saken.

Og neste kåring er selvsagt de 20 beste debutene. Mmmmm ...

1. PJ HARVEY «To Bring You My Love» (1995)

Begge de to forløperne er enorme på hvert sitt hvis, men når man hører de tre første etter hverandre, hører man at det er et knepp til den tredje. Skiva invaderte sin samtid og plasserte henne på pallen over de beste soloartistene på hele nittitallet.

De som trodde at PJ Harvey var en artist som hadde sullet seg inn i de alternative kretsers irrganger, etter den strenge «Rid of Me», og at hun hadde gått seg bort i egen særhet, skulle få sine spådommer gjort til skamme og vel så dét. Nå mente hun alvor, og dæven som hun mente alvor. I de snart 30 årene etter har hun bare fortsatt å pumpe ut gull. Kun én gang har hun vært i nærheten av denne, men hun har aldri toppet den.

2. THE POGUES «If I Should Fall From Grace With God» (1988)

Shane MacGowans ubestridte genistatus er – om man skal være skikkelig streng, og det skal man – begrenset ned til bare tre skiver, de tre første med The Pogues. Alle er briljante, men krangelen står selvsagt om det er andre- eller tredjeskiva.

Produksjonen er bedre på forgjengeren «Rum Sodomy & the Lash» (1985), men det er jevnt over bedre låter på tredjeskiva, og de rakk heldigvis å spille den inn mens Shane fortsatt klarte å synge noenlunde bra. Resultatet er ei av de beste og mest tidløse skivene fra hele tiåret.

3. MC5 «High Time» (1971)

Debutskiva «Kick Out the Jams» (1969) er spilt inn live, og er utvilsomt den mest omtalte og foretrukne skiva de fleste gangene MC5 nevnes, og selv om den er en klassiker, og selv om oppfølgeren «Back in the USA» (1970) er ellevilt bra, er det på svanesangen og tredjeskiva det virkelig sitter på alle måter.

Skiva en gjennomført og perfekt rock’n’roll-fest fremført av et av tidenes tøffeste og farligste band som har eksistert. Gitarene – gitarene! – fra Kramer og Smith her er alene verdt inngangspengene, men herregud, som Rob Tyner synger. Fra eminente powerballader («Miss X») til rene gitardueller «Poison». Alt er tøft her.

4. GENE CLARK «No Other» (1974)

Clarks periode etter han sluttet i The Byrds nådde aldri i nærheten av de samme kommersielle høydene, men rent kunstnerisk mener jeg helt bokstavelig at det var som soloartist han peaket.

Produksjonen av plater var ikke voldsom, men mesterverket «No Other» («Roadmaster» regnes av mange som tredjeskiva, men den mener jeg personlig er en slags samling underveis-utgivelse, som derfor ikke teller her, og det er jeg som bestemmer), misforstått og underkjent da den kom, er noe av det beste som er laget av musikk.

Kosmisk soul, country, funk og pop, alt sammen spilt inn med ei helt vill gjesteliste og en produksjon så gigantisk at en mister pusten. Lett ei av tidenes beste plater, dette.

5. TURBONEGER «Ass Cobra» (1996)

«Hot Cars and Spent Contraceptives» (1992) og «Never Is Forever» (1994) var begge skiver som varslet om at noe stort var i gjære, men det var på «Ass Cobra» at de virkelig traff planken. Skiva er noe av det aller beste som er laget på norsk jord, og den er så farlig, så hard, så nådeløs, så rastløs, så nihilistisk, så på siden av alt og så tidløs at den fortsatt er sjokkerende å høre på.

Oppfølgeren ble skiva som senere skulle løfte dem opp fra undergrunnen. Den ville vært et høydepunkt i karrieren til et hvilket som helst band som spiller hard rock, men «Ass Cobra» kjennes likevel mer unik, hakket skarpere og farligere og holder den ei halv rumpe foran. Den avstedkom dessuten en egen genre: deathpunk. Også tekstene, da! De mest poetisk treffsikre siden Alf Prøysens gladdager.

6. MASSIVE ATTACK «Mezzanine» (1998)

Debuten «Blue Lines» (1991) og oppfølgeren «Protection» (1994) skaffet dem et stadig større publikum, og det var nok mange som var dypt skeptiske da det sentrale medlemmet Tricky, og hans fem oktaver under skipsmotor-stemme, hadde forlatt dem og startet solokarriere. Men de ble bare bedre.

«Mezzanine» er et kølmørkt og samtidig enormt vakkert album, der det suggererende, pulserende og smått magiske åpningssporet «Angel», anført av jamaicanske Horace Andys androgyne og fabelaktige stemme, setter standarden.

«Teardrop», der Cocteau Twins’-frontfigur Elizabeth Fraser synger, ga skiva ny oppmerksomhet, da den ble åpningssporet til TV-serien «House», men plata står støtt på egne ben. Hypen var rett. Og de ble aldri bedre.

7. MOTORPSYCHO «Timothy’s Monster» (1994)

Da publikum skulle stemme på hvilket album Motorpsycho skulle spille i sin helhet, under Øyafestivalen i 2010, var det denne kolossen det til slutt landet på, i konkurransen med det som da var 14 album. Siden har det blitt mange, mange flere, og meningene om hva som er beste skiva deres er nok ganske spredt utover diskografien.

Den doble forgjengeren «Demon Box» hadde skrudd forventningene i været, og på Timothy’s tok de bare nivået ytterligere opp. Vinylutgaven, med lekre Harvest-etiketter og syreetset F-side, var et lite kunstverk. Konserten de spilte her i byen rett etterpå var mindblowing. Og, nei, «Soothe» er ikke en fullengder. Derfor er dette tredjeskiva.

8. WARREN ZEVON «Excitable Boy» (1978)

Her er også en katalog som åpner for mange diskusjoner over beste album, men jeg holder en knapp på tredjeskiva til det bebrillede og høyst uforlignelige geniet. Det er bare ni låter på en drøy halvtime, men så å si hver og én av dem (i hvert fall sju av dem) hadde fortjent å nevnes her.

Ei helt spinnvill gjesteliste til tross, høres skiva veldig ut som den spilles av et tight og sammensveiset band, og når den forholdsvis korte spilletiden er over, får man bare lyst til å gyve løs på skiva på nytt. Klassiker.

9. FLEETWOOD MAC «Then Play on» (1969)

Her er det neppe en unison enighet i folkedypet, men da må man huske at folkedypet ofte tar feil. Fleetwood Mac er et sånt band jeg alltid har hatt respekt for, men samtidig slitt med å komme inn i låtene og skivene til. Jeg aner ikke hvorfor, for det er så mange jeg deler smak med som elsker dem, men sånn er det bare.

For seks, sju år siden satt jeg på Bonanza i Oslo, der denne skiva kom trillende ut av høyttalerne, satt på av barvert Morten Lunde, og da svaret var «Fleetwood Mac» på spørsmål om hva den gromme vellyden var for noe, ble jeg helt sjokkert.

Ingen Stevie Nicks eller Lindsay Buckingham. Christine Perfect klimprer litt piano, men er ikke kreditert. Den psykedeliske bluesskiva kverner seg av elegant av gårde, med Peter Green som kaptein og første i alt (som forlot bandet etterpå, i likhet med to av sine makkere i bandet), og bare åpningssporet alene er et selvstendig mesterverk, med all sin vidunderlige overflod av congas og gitarer.

Har hørt vanvittig mye på den siden Bonanza-overfallet, og plata treffer meg fortsatt mye, mye hardere enn f.eks. tungt kanoniserte «Rumours».

10. AMULET «Freedom Fighters» (2001)

Jeg så dem live på Last Train et halvårs tid før denne skiva kom ut, slept inn dit av en kompis av meg som mente jeg måtte se dem, at de var Det neste Store. Hardcore er en genre jeg ofte synes blir i overkant dogmatisk, humørløs og regelopphengt, så at det var hardcore var ikke beste innsalget.

Amulet hadde sluppet noen EP-er og et par skiver (her kan man regne litt forskjellig, men jeg regner meg altså til at den utvalgte skiva er nummer tre), og jeg hadde fulgt dem med et halvt øre, åpenbart uten å spisse dem.

Konserten var som å bli kjørt over med en dampveivals skjøvet foran et lyntog. Frontfigur Torgny Adam så ut som han klar for militærkupp, kun bevæpnet med en mikrofon, og hele bandet var så tighte at det var teit. De kunne umulig overføre dette til skive, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Da «Freedom Fighters» kom ut året etter, viste skiva fingeren til mitt indre sinn. Bandet hadde rett. Jeg var en løk. Og hardcore var plutselig dritmorsomt Skiva er en ren fest av spilleglede, musikalsk gladvold og hedonistisk mer av alt-orgie, og ei av de beste skivene som kom ut her til lands i hele tiåret.

11. MIDNIGHT CHOIR «Amsterdam Stranded» (1998)

De var jo bra på de to første også, men på tredjeskiva var det som om musikken deres plutselig ble tatt opp i en sfære der ingen hadde vært før. «Muddy River of Loneliness», «Harbour Hope», «Mercy of Maria» og det vilt bra tittelsporet er alle sanger på side 1 og 2 i den norske sangboka, og Paal Flaata synger som en gud.

Et av de beste album som er spilt inn på norsk jord, noe som ble mer enn tydelig da de spilte det live noen år senere. Tidløst, klassisk og brutalt bra.

12. LEE CLAYTON «Naked Child» (1979)

Legenden, myten, geniale, briljante og sagnomsuste Lee Clayton er artisten som, kun ved at navnet nevnes, utløser entusiastiske gledeshyl hos kjennere. han var opphavsmannen til outlaw-country-begrepet, men nevnes dessverre ikke så ofte som han burde (han må få et eget dypdykk, kjenenr jeg). Før han døde i fjor sommer, åtti år gammel, ga han bare ut seks skiver, fordelt på over seks tiår.

De fire første skivene er alle bunnsolide, men lagt på ei vektskål klasker uansett «Naked Child» hardest ned i bordet, et album helt umulig å plassere i genre, og som man aldri klarer å bla forbi i platebunken. Finnes ikke i sin helhet strømmetjenester, men kan spas opp på YouTube. Det ligger like fullt tre eminente låter fra skiva i spillelista, løftet fra ei samleskive.

13. THE CYNICS «Rock’n’Roll» (1989)

Rett før åttitall ble nittitall kom denne mastodonten ut, ei skive som lett er blant de 10 beste skivene som noensinne er gitt ut under banneret garasjerock. De to første er knallsterke, og låter helt fantastisk, men på «Rock’n’Roll» var plutselig alt skrudd på elleve.

Enda mer gitarer. Enda mer trommer. Enda mer primalskrik. Og enda bedre låter. Skiva er et sammenhengende mesterverk, og kan måle krefter med hva og hvem det måtte være. Har ikke tapt seg det grann. Monsterklassiker, også helt løsrevet fra genredefinerende rammer.

14. THE CLASH «London Calling» (1979)

Det holder nesten bare å se på coveret, der Paul Simonon smasher bassen, før man føler seg overveldet av det man vet er innholdet på skiva. Ei klassisk «øde øy»-plate, så breddfull av musikkhistoriske preferanser fra 50- til slutten 70-tallet, at den kunne vært brukt i undervisningssammenheng (uten PowerPoint og foreleser).

At The Clash defineres som punk- pionerer er selvsagt helt rett. En avspilling av «London Calling» viser også at denne knaggen er svært begrensende mot hvor mye mer de også var og, etter hvert, ble. Og var de noen gang bedre? De som sier «1982!» har helt klart en god sak, men helt rett har de likevel ikke.

15. MICKEY NEWBURY «Frisco Mabel Joy» (1971)

Den gudbenådede smørsangeren skrev låter til både Elvis, Tom Jones, Kenny Rogers og mange flere, og låter sammen med Townes Van Zandt. Berettiget genierklært og hyllet av andre musikere og kritikere, uten at det hjalp nevneverdig på suksess for seg selv.

Han er en av de beste og mest teknisk begavede vokalistene verden har hørt, og man kan formelig høre smerten i hvert ord når han synger. At det er lagt inn lyden av regn mellom flere av låtene på skivene hans, understreker bare poenget ytterligere. Platene hans er jevnt over helt fantastiske, og jeg elsker alle, men med en pistol mot tinningen velger jeg denne.

Den ligger dessverre ikke ute i strømmetjenester når dette skrives, så i spillelisten er det kun «An Americasn Trilogy»-låten, som er hentet fra en samler. Men Gud bedre. Har noe mer storslagent noengang blitt foreviget i riller? De som sier nei, det har det ikke, vil kunne gå rakrygget gjennom resten av livet.

16. deLillos «Hjernen er alene» (1989)

Etter den suverene debuten «Suser av gårde» (1986), ble oppfølgeren «Før var det morsomt med sne» en aldri så liten skuffelse. Dette gjorde de relativt greit opp for på tredjeskiva, det voldsomme og omfattende dobbeltalbumet man egentlig aldri blir ferdig med.

Fra lette og snurrige sanger, via elegante popgenistreker («Sveve over byen») og til en av de beste låtene om eksistensiell krise og angst som er hamret ned her på berget, i det gispende tittelsporet. Jeg er alltid litt usikker på hva som er best av denne og debuten. I dag er det denne.

17. RADIOHEAD «OK Computer» (1997)

Etter to plater som skaffet bandet masse fans, dro de virkelig skinnet av pølsa med dette verket, ei plate som setter hele resten av katalogen deres i skyggen. Jo da, det gjør den. Plutselig hørtes de bare ut som seg selv, og ikke et engelsk popgrungeband. Bare det å lansere skiva med en singel som varte i 6:20 bar bud om skrudde ambisjoner. Og de leverte. Ikke minst var konsertene de leverte i etterkant overveldende storslagne.

Nå kjenner jeg presumptivt oppegående folk med omfangsrike platesamlinger som hevder dette er et av tidenes beste album, men det stemmer selvsagt ikke. Det er sågar flere på denne lista som har gitt ut mange skiver langt over denne. Men de skal ha for «OK Computer», den himla dølle tittelen til tross.

18. POISON IDEA «Feel the Darkness» (1990)

Ei plate som ville vært rystende og skapt sjokkbølger om den kom i dag. Skiva er så bitende streng og aggressiv at den nesten må spes ut i mindre porsjoner skal man klare å absorbere hele innholdet av den. At et band som Turboneger har stjålet masse fra dem, musikalsk og ideologisk, er ingen hemmelighet, og det er dessuten alltid lurt å stjele fra øverste hylle når man først skal bryte ett av De ti bud.

Og er det noen gang laget noe mer nihilistisk og skumlere enn låten «Just to Get Away»? Nei, det er det ikke. Og herregud de trommene til Thee Slayer Hippy. Poison Idea er et av de mest usunne, farlige og konfronterende rock’n’roll-band som har eksistert, og som peaket med denne uoppdragne rakkeren av ei skive, i skjæringspunktet punk/hardcore.

19. IGGY POP «New Values» (1979)

«The Idiot» og «Lust for Life» (begge 1977) ruver alltid over denne når Iggys soloskiver skal legges under lupen, men det er altså helt feil. Her hadde Bowie forlatt skuta, og James Williamson hadde tatt plass i produsentstolen.

Tilbake står vi med den beste soloskiva til verdensmesteren i rock’n’roll («Kill City», hans beste uten The Stooges, også 1977, er Iggy Pop & James Williamson, og altså ikke ei soloskive).

Toppnivået er så skyhøyt her, det låter så latterlig lekende og stilig, og bandet er så tight at man knapt tror det man hører, ikke minst på grunn av det helt fabelaktige og kontante trommespillet til tyskeren Klaus Krüger. Her leker han seg dessuten med soul, og det gjør han dritbra.

20. PATTI SMITH «Easter» (1977)

For en måneds tid siden gikk jeg ganske omfattende til verks med å lytte meg gjennom hele katalogen til Patti (note to self: hun burde få et eget dypdykk skrevet i herværende blekke), og (særlig) de fire skivene hun ga ut i perioden 1975-1979 er alle som tidløse klassikere å regne.

«Easter» kom ut midt i punken, og regnes ofte inn i denne eksplosive bølgen, men det føles helt enormt feil i 2024. Den beveger laaaangt utenfor de ofte litt kørka dogmatiske grensestolpene som punksen elsker å hamre ned, og er både variert og tidvis himla vakker.

«Easter» er – uansett merkelapp – ei plate som bobler og syder i et kreativt bonanza, med en utemmelig og fremoverlent Patti i front, flankert av gitarist, makker og heidersmann Lenny Kaye. Hennes klart beste, i en katalog med mange klassikere.

21. Queens of the Stone Age «Songs for the Deaf» (2002)

De hadde allerede en solid fanskare rundt seg, og den mer monotone og dronete ørkenrocken som fortsatt kunne luktes i øvingslokalet, hadde begynt å vike plassen for mer variasjon og klarere låtideer. Ikke minst hadde inntredenen til Mark Lanegan som fast medlem begynt å gjøre seg sterkt gjeldende.

Da de tok det smarte grepet med invitere Dave Grohl på trommer, var puslespillet komplett fullført. Her sitter låtene hele veien gjennom. Grohl slår helt vilt bra, gravkammerrøsten til Lanegan drønner ut i rommet og alt er overveldende tøft.

Villbassen Nick Oliveri forlot bandet etter denne, og det synes jeg strengt tatt aldri de har klart å hente seg inn etter, da både basspillet og låtskriverskillsene hans åpenbart var viktig. Skiva ble dessverre ihjelspilt de fleste steder der det spilles rock, og det gikk mange år før jeg klarte å høre på den igjen. Men det går fint nå. Og det er deres beste album.