Det kom som et aldri så lite sjokk på meg. Riktignok kan det normalt aldri sies å være overraskende når folk over nitti forlater det jordiske liv, men Max von Sydow virket så forbannet udødelig at det virker nesten som en krenkelse mot naturen at han skulle vise seg å være av kjøtt og blod, han og.

TV2 dekket nyheten om legendens bortgang, og omtalte von Sydow som «Game of Thrones»-skuespiller, som også hadde hatt en rolle i Star Wars. Først ble jeg ganske så forbannet og skrev et ironisk innlegg i sosiale medier om at å beskrive Max von Sydow slik, var som å skrive om Ringo Starr og fokusere mest på at han var fortellerstemmen i den opprinnelige serien om det snakkende toget Thomas.

Men etterpå kjente jeg på en viss glede over at også nye generasjoner kjenner Max von Sydow. Han var en hardtarbeidende og relevant skuespiller til det siste.

En av grunnene til at han hadde en aura av overjordiskhet over seg, uavhengig av om han spilte lutfattig bondetrell som gjør fra seg i kubåsen i fjøset i Bille Augusts «Pelle Erobreren» (1987), eller sovjetisk oberst i John Hustons «The Kreml Letter» (1970), var at von Sydow tilsynelatende aldri har vært ung. Jeg har trålet nettet og bøker etter bilder fra hans påståtte ungdomstid, men fra første gang han så inn i en kameralinse, har han hatt ansiktet og øynene til en gammel mann.

Han ble født som Carl Adolf von Sydow i 1929, som sønn av en baronesse og hennes akademiker-ektemann, men etter militærtjenesten hev han seg med i teaterbransjen, hvor hans enorme talent ikke gikk uoppdaget hen. Etter krigen gikk Max, som han nå kalte seg for, på Dramatens elevskola, sammen med andre senere kjente skuespillere som Allan Edwall (ja, det er faren til Emil vi snakker om) og ikke minst Ingrid Thulin, som i likhet med von Sydow skulle få et nært forhold til Ingmar Bergman.

For det er unektelig Ingmar Bergman som skulle bli en av de viktigste – om ikke den viktigste – enkeltinnflytelsen på Max von Sydows liv og karriere. Etter å ha filmdebutert i 1951, skulle han oppnå internasjonal anerkjennelse i sin første av i alt 11 filmer sammen Bergman, nemlig den ikoniske rollen som ridderen Antonius Bloch i «Det syvende segl» (1957). Selv de som aldri har sett en eneste Bergman-film, kjenner scenen hvor Bloch i von Sydows skikkelse spiller sjakk med døden.

Von Sydow sa i et intervju med svenske Aftonbladet at han spilte svært teatralsk i disse første filmene, noe som er ganske tydelig hvis man ser på hvordan han fremstår i for eksempel «Det syvende segl». Dog skal det sies at rollen som den desillusjonerte ridderen Bloch knapt kan tolkes naturalistisk. Senere skulle han utvikle en særegen, personlig stil i alle rollene han tok, med sin spesielle stemme og sitt beherskede kroppsspråk.

Turen gikk på sekstitallet til Hollywood, hvor han spilte Jesus i «The Greatest Story Ever Told», en av de utallige storslåtte og ganske stivbeinte bibelfilmene som kom i denne perioden. Filmen klokket inn på 4 timer og 20 minutter, og er i ettertid mest kjent for den absurde ideen om å la den da straks 60 år gamle John Wayne spille romersk soldat ved Jesu kors. Til tross for manglende kommersiell suksess, merket heldigvis mange regissører seg den til da nokså ukjente svensken.

Og Max skulle vise seg å være befriende fordomsfri. Selv om han hadde bakgrunn fra klassisk teater og skapte seg et navn i Ingmar Bergmans filmer, stupte han inn i kommersialismens filmverden og takket ja til roller i øst og vest. I likhet med engelskmannen Michael Caine, spilte Max i alt fra tåpelige komedier, actionfilmer og grøssere til mer såkalt seriøse filmer.

Dermed kunne vi nyte von Sydow som prest i den banebrytende skrekkfilmen «Eksorsisten», som Bond-skurken Blofeld i «Never Say Never Again», nazioffiser i fotballfilmen «Escape to Victory», konge i Schwarzenegger-blodbadet «Conan the Barbarian» og som kunstner i Woody Allens «Hannah and Her Sisters».

Kanskje var det nettopp i rollen som Frederick i sistnevnte film; en aldrende maler, utmattet, desillusjonert, egenrettferdig og halvgal av sjalusi mot sin unge og attraktive samboer, at von Sydow nådde aller høyest som skuespiller. Scenen som viser at forholdet går i oppløsning, er en Bergman verdig, og kanskje var det tilstedeværelsen til en skuespiller som von Sydow som gjorde at en av Woody Allens mange dialogtunge scener ble løftet til et annet nivå.

I motsetning til nevnte Caine, gjorde Max aldri roller på autopilot. Selv i en utsøkt tåpelighet som «Flash Gordon», hvor von Sydow er sminket opp som Ming the Merciless, med bisarre øyenbryn og en i overkant tettsittende badehette, gir Max full valuta for pengene. Å bruke Max von Sydow i «Flash Gordon» var som å bruke eksklusiv konjakk som malingsfjerner.

Dermed var det heller ikke rart å se Max både i actionfilmer som «Judge Dredd» og «Rush Hour 3» og samtidig dukke opp i kvalitetsfilmer som «Hamsun» (med fabelaktige Ghita Nørby som Marie Hamsun), Steven Spielbergs «Minority Report» eller det franske mesterverket «Dykkerklokken og sommerfuglen». Til slutt fikk hele verden se den gamle kjempen i den enorme tv-suksessen «Game of Thrones», hvor han opptrådte med sedvanlig autoritet.

Er Max von Sydow den største nordiske filmstjernen gjennom tidene? Ingrid Bergman og Greta Garbo står muligens foran han i den køen, men om man snakker om den aller beste skuespilleren født på våre kanter, er det nærmest umulig å se bort fra den svenske aristokraten, som attpåtil tok fransk statsborgerskap mot slutten av livet.

I et intervju med den amerikanske talk show-verten Charlie Rose i 2012, fortalte von Sydow at han opprinnelig var ateist, men at Ingmar Bergman hadde fortalt han at det finnes et liv etter døden, og at han ville vise seg for von Sydow etter han hadde gått bort for å bevise det. Charlie Rose humret av historien, inntil von Sydow la til: «Well, I’ve heard from Bergman, many times».

Nå har Max von Sydow gått samme vei som Ingmar Bergman, og har endelig fått svaret på om det finnes et annet evig liv enn det livsverk han skapte på kinolerretet.