Jeg lar meg forlyste over hvordan voksne rockere må forsvare seg med at «jeg liker jo også både Metallica og Megadeth» når de motvillig innrømmer at de også liker Babymetal. Når Babymetals andre skive, «Metal Resistance», nå viser seg å være så solid som den faktisk er, har man mange bortforklaringer å se fram til.
Bandet var forhåndsdømt til døgnfluestatus da de først dukket opp i 2014, men har utviklet seg i som både band og artister. Nå er vel utviklingen først og fremst takket være «mannen bak teppet», bandets manager og mastermind, Kobametal, og låtskriverne, men også de tre jentene Su-metal, Yuimetal og Moametal, har blitt mer komfortabel i sin sjanger (som for øvrig kalles «kawaii metal» – søt metal). Babymetals Kami Band, de mer eller mindre anonyme musikerne bakerst på scenen, trenger strengt talt ikke å utvikle seg. De er like solide som på forrige plate.
Apokalyptisk gjørmerock med groove
Metal Resistance skyr unna de søteste øyeblikkene fra bandets debutskive fra 2014, selv om åpningslåten «Road of Resistance» er ren og skjær tyggegummipopmetal. Greier du å la være å glise fra øre til øre når du hører den er du død innvendig, men så er den da skrevet i samarbeid med Herman Li og Sam Totman fra DragonForce, powermetalbandet puristene elsker å hate.
Deretter blir skiva hardere og ikke minst mer variert, men power metal-disiplene er nok de som har mest å se fram til.
«Awadama Fever» begynner som om Faith No More skulle ha konvertert til dubstep. Denne forferdelige tanken blir kjapt avløst av et fengende riff med Su-metals barnerimaktige vokal som et interessant kontrapunkt.
Føler du for å poge? Sett på «Yava!» og sprett rundt som en gærning. Det er lov og der ligger Babymetals største tiltrekningskraft: alt er lov. Man kan være søt og hard samtidig. I det minste kan noen det.
Harder, Better, Faster, Stronger
«Meta Taro» høres ut som om stua blir invadert av blodtørstige keltere på krigsstien. En sang med høyt allsangpotensial, men kanskje først og fremst i Japan.
Jeg kan nesten garantere ethvert metalhead at man vil finne noe å like på Metal Resistance, men forstår at helheten kan være vanskelig å svelge for de mest innbitte. Mitt eneste råd til disse er å ta litt lettere på livet. Babymetal er uskyldig moro med spektakulære konserter. Ren og skjær eskapisme.
Samtidig viser Babymetal at de ikke bare er et fenomen, men tre jenter (og et backingband!) med hjerter som banker for metal. De har tidligere innrømt at de ikke hadde peiling på sjangeren, men har likevel, på en eller annen måte, gjort den til sin egen.
Og for ordens skyld liker jeg også Cannibal Corpse og Bongzilla og Agoraphobic Nosebleed og Carcass og ...