ARVE HENRIKSEN / HARMEN FRAANJE «Touch of Time» (ECM)

Lyttelenker til samtlige album finner du i bunnen av artikkelen.

Man kan gjerne hevde at herrene på trompet og piano spiller hverandre gode, som man sier om lagkamerater på fotballbanen. Sannheten er snarere at de spiller melodiene gode, fra to forskjellige innfallsvinkler.

Arve Henriksen kan produsere de fleste lyder med sin messingblåser, noe noen heldige fremmøtte fikk oppleve under Nordlysfestvalen i forrige uke. Den nederlandske pianisten Harmen Fraanje får tangentene til å klinge varmt. Duoen trenger ikke bruke mange toner for å skape fortryllende musikk.

Flere av disse låtene er som en saktegående vårløsning for hodet. Det passer svært godt, nå som årshjulet dreier saktere mot lysere tider. «Touch of Time» er lik en solid dose med vitamin D.

COSMIC ANALOG ENSEMBLE «Les Grandes Vacances» (Jakarta Records)

Et soundtrack trenger ikke nødvendig bilder å støtte seg på. Det kan jo også være lydsporet til selve livet, som en gjeng rockere fra Göteborg har påpekt.

Cosmic Analog Ensemble er dog ikke i rockbransjen per se. Dette er mer som å sitte midt i et laboratorium, der reagensrør og kolber bobler over – etter å ha blitt tilført mengder av funk og psykedelia, pluss touch av fransk easy listening og arabisk folkemusikk.

Dette ensemblet er egentlig er et enmannsprosjekt med fysisk base i Libanon. Det er definitivt en «gal professor»-vibb over komponist, produsent og musiker Charif Megarbane. Her har han kokt i hop 18 spor som tilfører kroppen ekstra adrenalin, og får hodet til å drømme seg langt, langt bort.

MARY HALVORSON «Cloudward» (Nonesuch Records)

Gitaristen fra Massachusetts, med skandinaviske navnet, har en helt egen vri på den moderne jazzen. «Grenseløst» blir noe av et understatement idet man lytter seg gjennom Mary Halvorsons siste album.

Avantgarde strengelek uten komp. Store rytmer. Blåsere som veksler mellom harmoni og tvekamp. Du finner alt dette, og mer, i løpet av disse åtte låtene.

Halvorson er en framifrå gitarist, men fremstår i like stor grad som en bandleder med ønske om at medspillerne skal få mye plass å boltre seg i. Jeg setter spesielt pris på Patricia Brennans spill på vibrafonen. Og gjestemusiker Laurie Anderson bruker hele fiolinen for alt den er verdt, på «Incarnadine».

YĪN YĪN «Mount Masu» (Glitterbeat Records)

Funk, rock, disco og en sjeldent dyptgående fetisj for alt som har med Japan å gjøre. Få band er like gode til å stable mange lag i musikksandwichen, som disse fire nederlenderne.

Skuffelsen av at Yin Yin måtte avlyse konserten under Tromsø World Festival i november kan man endelig legge bak seg, nå som kvartetten leverer sitt tredje strålende album på tre forsøk.

Som alltid låter det lettbeint og lekent. Denne gang er fokuset i stor grad retta mot dansegulvet. Men vi får heldigvis noen doser østasiatisk folklore. Jeg plukker også opp tropicália-vibber i enkelte låter. «Mount Masu» er med andre ord perfekt til å tine opp frosne subarktiske skinker. Gjennom 45 minutter mangler det virkelig ikke på invitasjoner til å riste litt på ræva.