Det er 14 år siden Madrugada ga ut ei ny skive, den selvtitulerte svanesangen «Madrugada» (2008). Barndomsvennen, gitaristen, originalmedlemmet og den kreative tornadoen Robert Burås døde året før, og et halvferdig album måtte sluttføres, spilles inn og besegles med en siste turné, der Robert ble erstattet av Alex Kloster Jensen og Cato Salsa. Så var et av tidenes mest bejublede, kritikerroste og suksessfulle norske rockband historie.
Helt siden den gang har det vært spekulert i når, og om, comebackalbumet ville komme. Et beleilig 20-årsjubileum for debuten «Industrial Silence» i 2019 ble akkurat påskuddet de trengte. Med originalmedlem og barndomsvenn Jon Lauvland Pettersen tilbake bak trommene, solgte de først ut Oslo Spektrum to kvelder, og en lang og bejublet turné i inn- og utland gjorde at ideen om ei ny skive fort begynte å materialisere seg.
I dag slipper Madrugada sitt sjette studioalbum, comebacket «Chimes at Midnight». Feedback møter hele trioen i Oslo, i lokalene til Warner Music. Sivert og Jon sitter i enden, på hver sin side av et langt konferansebord, mens Frode er satt i karantene og er med oss på storskjerm på hele veggen i samme ende. Undertegnede sitter på trygg koronaavstand. Bordet er dekket av diverse sunne drikkevarer, frukt og sjokolade. Vi er først ut. De står foran timer med release-intervjuer, men virker blide og opplagte.
– Den forrige skiva kom i 2008, ti år etter debut-EP-en. Nå har det gått 14 år, altså lengre tid enn dere opprinnelig eksisterte som band.
Sivert: – Haha! Sånn har jeg faen meg tenkt mye på i det siste. Sånn «I 1984 var det bare 15 år siden The Beatles ble oppløst», eller hva det var. Sånn kan man jo bli litt gæren av å tenke på.
– Ja, tiden i musikk gikk fortere før.
Sivert: – Du må huske at det er har vært ei rivende utvikling av tanker og bølger som ikke vi bryr oss om (han uttaler de to siste ordene litt sarkastisk, og humrer mens han sier dem). Hahaha!
– Men er det så lenge siden at det føles som en slags debut 2.0?
Jon: – Det har egentlig vært ganske bra. Vi hadde jo et helt utrolig gjenforeningsår i 2019, med de konsertene. Og i motsetning til mye av det i hvert fall vi tre har vært gjennom, som egentlig har vært en ganske «bumpy ride», opplevdes dette som et veldig lojalt, kollegialt og trivelig år. Det var ei feiring av et album vi hadde laget sammen, og denne skiva er jo laget på skuldrene til denne gode følelsen.
Sivert: – Det har jo skjedd ting i bransjen siden tidlig 2000-tallet, med tanke på profesjonalitet og sånn, som kanskje gjør arbeidssituasjonen litt lettere, mer forutsigbar og behagelig. Det hadde mye å si.
– Men én sak er å gjenforenes på ei scene. Det gjorde selv Velvet Underground. Men å gå i studio og spille inn ny skive er sjeldent en god idé. Når kom denne ideen?
Sivert: – Vi hadde ganske god sjøltillit etter det året, og følte at om dette var noe som skulle fortsette, så ble det helt logisk å tenke nytt album, i stedet for bare å gå videre til jubileet på neste plate. Det hadde blitt en litt spekulativ måte å gjøre det på.
– Da måtte dere jo sparket Jon før «Grit»!
Sivert: – Haha! Nei nei nei! Det var egentlig ingen av oss tenkte på det som et problem, at det var en voldsom fallhøyde, slik du antyder. Kanskje vi var litt cocky etter suksessen med konsertene? Vi tok det rett og slett ikke så voldsomt alvorlig. Haha!
Godt å se deg igjen, gamle kompis!
– Kom i det hele tatt den prestasjonsangsten noen gang?
Jon: – Ikke i studioprosessen, nei. Til forskjell fra forrige gang vi var sammen i et studio i USA, var dette mye enklere også. Men vi måtte jo sjekke om vi fortsatt hadde det i oss, akkurat som vi gjorde med øvinger i forkant av beslutningen med å spille konserter igjen.
Sivert: – Vi var jo først i Lars sitt studio (Voldsdal, lydmann, produsent og bandets ekstra medlem gjennom alle år). Så var vi også en tur i et studio som heter Candy Bomber i Berlin og hadde en session.
Jon: – Det gikk jo kjapt i tid. Vi bestemte oss vel allerede i november 2019 at vi skulle prøve oss. I januar 2020 var i Berlin og tidlig i mars var vi i L.A. En veldig intensiv og rask prosess. Det lå jo noen låter fra før der. Sivert dro også noen av de Paradise-låtene sine inn, også var det rett og slett en veldig energisk og skapende stemning, der et veldig kreativt band ga seg til kjenne, da vi satte i gang.
Sivert: – Nei, altså, man kan si det gikk fort, fra turné til studio, men tid blir en veldig relativ ting i slike prosesser. Hvis man er inspirert, får man gjort mye på kort tid, og jeg husker det selv som en periode med masse positiv energi, både for meg selv og for oss hele bandet. Så det virket forsvarlig og naturlig å lage skive. Hehe.
– Det er mindre smertefullt fremstilt enn jeg ville gjettet på, det høres jo tvert om, at det var behagelig.
Sivert: – «Behagelig». Det høres jo jævlig rock’n’roll ut. Haha!
– Rock’n’roll er å gjøre som man vil.
Jon: – Ja! Det er jo veldig fint å gå inn i studio når du har bestemt deg for å spille alt inn live, ikke minst når det er et av de aller mest velanerkjente studioer i hele verden (Sunset Sound, red.anm.). Da er det på en måte greit at det er god stemning internt. Og sånn har det ikke alltid vært når vi har jobbet i lag, så denne innspillinga skiller seg jo diametralt fra det, på en bra måte.
– Men da dere gikk inn med all denne positive energien, hadde dere i bakhodet at dette måtte låte som «Madrugada-musikk», et begrep dere har brukt tidligere?
Sivert: – Jeg skjønner spørsmålet, men jeg tror det egentlig kom helt naturlig, for på denne tiden var vi så marinert i det tidlige soundet vårt, fra turneen. Og våre to gitarister, Cato og Christer (Salsa Thomassen og Knudsen red.anm.) hadde jo allerede viet to år til å spille med oss, så de hadde det også inne. Alle hadde på et vis en oppfatning av hvordan vi skulle låte.
Mindre gitarer
– Dette er jo den Madrugada-skiva med suverent minst gitarer. Var det bevisst?
Sivert: – Dét kommer vi sikkert tilbake til. Det er veldig masse gitarer her, altså. Men det er veldig masse andre ting også!
– Jeg sier ikke at dere har laget et electronica-album. Jeg bare påpeker et faktum. Kan det ha noe med alder å gjøre, at dere har blitt mer voksen i soundet?
Sivert: – Kanskje med det å gjøre også. Og hvem som er med. At både Christer og Cato er vel så gode til å spille piano og orgel, som de er til å spille gitar. Og Kevin Ratterman, produsenten, som viste seg å ha en veldig sans for orkestral og psykedelisk popmusikk fra sekstitallet.
Jon: – Det kan også ha noe å gjøre med at «Pet Sounds» er spilt inn i samme studio. Haha!
Godt å se deg igjen, gamle kompis!
– En magi man ikke skal underkjenne. Enn fraværet av Robert, har det vært et tema, om dere har diskutert det underveis, hva han ville sagt?
Frode: – Vi var jo ekstremt klar over at han ikke ville bli med oss til L.A., for å si det sånn, men noen direkte tanke i den retningen, når vi skulle lage denne nye skiva, hadde vi ikke. Vår idé var heller å ta med oss det livebandet vi hadde blitt på siste turné, inn i studio. Være helt fryktløs, umiddelbar, ikke overtenke ting, som vi har hatt en tendens til å gjøre tidligere, så nå ville vi heller konse på å ta med liveenergien med inn videre til et album.
Faen meg helt sykt
– Og så kom Covid midt i de siste rundene i studio. Det var neppe helt ideelt.
Sivert: – Det var faen meg helt sykt. Vi jobba og jobba og forholdt oss liksom ikke til det, før Trump plutselig står på TV og sier at nå er det alvor. Og da vi omsider fikk pakket lekene og dradd, var det blitt 12. mars, og vi kjøpte verdens dyreste flybilletter ut, med New Zealand Air, som vel var det siste vi kunne fått. Vi visste jo faen ikke om vi ville komme inn i Norge engang!
– Da dere var sammen sist, var det fortsatt høyt platesalg. Nå har dette krympet, mens pandemien også har stoppet konsertvirksomhet. Så gir dere ut comeback-skive. Fikk dere hetta da, at dette ble økonomisk vrient?
Sivert: – Nei, egentlig ikke. Når alt skulle åpne igjen har jo vært noe alle kun har gjetta på, og lengden på det vinduet har bare flytta på seg. Men det har jo selvsagt vært jævlig frustrerende. Selvsagt. Ingen tvil om det.
Jon: – Ja, også har vi jo lurt på om vi kunne følge opp skiva med en turné, som er den mest naturlige markedsføringen, og som vi selvsagt ønsket.
– Jon, hvordan var det for deg å være utenfor bandet, på de tre siste skivene som kom ut, uten deg?
Jon: – Det gikk helt fint, det. Jeg har jo sett både dem og Sivert solo mange ganger live, og vennskapet har jo ligget der hele tiden, så det har gått helt strålende, absolutt.
– Frode, du sa tidligere at et musikalsk liv utenfor Madrugada ikke var aktuelt. Var det ikke?
Drømmen raknet
Frode: – Næh. Det som var interessant for meg i denne runden, var å ta det bandet vi startet sammen i tenårene, og se hvor langt vi kunne ta det. Og da han Jon slutta i 2001, så rakna litt av den drømmen for min del. Han var den første jeg noensinne spilte sammen med, så det er viktig for meg at vi er samlet igjen. Jeg har et veldig romantisk forhold til det å spille i band.
– Det plutselig å ha masse lockdown-tid til å sluttføre skiva, var det et pluss eller minus for det ferdige resultatet?
Sivert: – Det får vi aldri vite, men det var selvsagt veldig frustrerende at prosessen ble som den ble. Etter planen skulle vi bare hjem og hilse på familiene, og så returnere, flikke litt på det og gi det ut. Sånn ble det jo virkelig ikke. Men takk og lov er teknologien sånn at det iallfall er teknisk mulig å være i samme rom på hver side av Atlanteren. Men det var absolutt ikke ideelt og sånn vi ville det skulle være. Og det har selvfølgelig komplisert alt.
Jon: – Vi var jo takk og lov så heldig at vi fikk hadde fått lagt på alle trommene og grunnmuren til soundet, før vi forlot Sunset Sound og dro tilbake. Så jeg tror vi visste hvilken retning vi skulle ha på skiva. Det at vi gjorde livetapninger i studio var nok også en fordel. Den gode stemninga innad i bandet ga oss den selvtilliten til å jobbe raskt og effektivt.
Frode: – Vi hadde jo litt spesiell erfaring fra den forrige skiva, der vi skulle over å teste ut noen låter. Så skjedde det som skjedde, (Robert Burås’ dødsfall, red.anm.), og da ble vi nødt til å jobbe med de skissene som allerede var lagt ned.
Dere virker jævla omforent og enige om alt her. Det må jo har vært noen gnisninger?
Friksjon har det vært
Jon: – Ja, litt friksjon har det jo vært, med alle de covid-problemene vi ikke rådde over selv, for det gjorde jo alt mer vanskelig, men det kan virkelig ikke sammenlignes med sånn som det var før i tida. Hahaha!
Frode: – Det å spille inn skive er jo ingen hunky dory lykketripp, der noen venner drar på piknik og fester og koser seg sammen. Det er ekstremt mye vilje, ideer og steile meninger. Men ved å spille mye inn spontant og «live» var jo ideen å unngå mye av dette. Så blir det likevel nesten to år med flikking! Så ikke den komme da vi spilte inn de første taksene i L.A.
– Men skiva høres virkelig ikke som den er for mye flikket på. Snarere høres den svært organisk ut, at den ikke er for mye mekka og miksa på.
Sivert: – Da skal du få komme litt på innsida her. For mens vi satt og gjorde vokal-pålegg og sånn, så var det sånn at for hver ting som ble gjort her i Oslo og sendt over, så ble det gjort tre til fem ting i L.A. av vår – hehehe – Ratterman, produsenten. Han hadde sin idé om et stort, psykedelisk wall of sound-mesterverk i sitt hode, og vi brukte da en del tid på å bearbeide ham, og dette hadde selvsagt vært jævlig mye enklere om vi var i samme rom. Så vi brukte mye tid på å finne tilbake til det utgangspunktet vi selv ønsket.
– Var det feil produsent?
Sivert: – Vi likte Kenneth veldig godt, og mye bra har kommet ut av det samarbeidet, synes jeg.
– Kommer dere til å bruke ham neste gang?
Sivert (kniser høylytt, og ser ned i gulvet, før han blir alvorlig og bestemt): Nå må du faen ikke skrive noe drit om han og oss! Det var vanskelig der en periode, men han er en flink fyr og vi fikk masse bra ut av dette.
– Slapp helt av! Bransjen, da? Da dere signerte deres første kontrakt, var alt bra annerledes enn nå. Er de mer et promoselskap enn et plateselskap slik det var før?
Sivert: – Vi har jo spilt inn, finansiert, produsert og laget vår egen plate. Så, ja, her er det mer distribusjon og promo, også gjør vi det med Warner, siden de sitter på hele katalogen vår (Virgin/EMI, som de var på, eies nå av Warner, red.anm.), så det føltes bare rett.
Det er ikke synd på oss
– Jøss. Dere har finansiert innspilling av skive og videoer og alt selv?
(Samtlige av dem nikker. Det virker nesten som spørsmålet oppfattes litt rart og uventet)
Jon: – Altså det er ikke noe synd på oss. Vi har et større livepublikum enn noensinne. Vi er et liveband, mens utgivelsen var noe vi gjorde for at vi ville være relevante, og hadde masse gode låter vi ville ha ut, men det er og blir et liveband vi først og fremst er.
– De videoene dere har lagd er helt superbe. Og er spilt inn i Vesterålen. Jeg har alltid tenkt på Madrugada som veldig urbant, som lyden av Berlin, London, New York og Oslo, for den saks skyld. Men videoene viser en slags dualisme i dere, for her er det ruralt og nordnorsk som bare faen. Har dere blitt trygge på deres egen, ikke seksualitet, men geografiske identitet?
Sivert: – Haha! Ja, det tror jeg bestemt. Du har helt rett i at vi ville høres urbane ut, det var noe vi dyrket aktivt, og den gangen i livet ville vi jo bort fra Vesterålen. Vi ville reise og oppsøkte de byene du nevner. De var viktig da. Og det har utvilsomt med alder å gjøre. Vi hadde nok også oversett mulighetene til å gjøre noe visuelt med de vakre omgivelsene vi kommer fra, eller spart på det, om du vil. Så det var kult endelig å gjøre.
Frode: – Litt av ideen med videoene var også å ta oss tilbake til der vi startet som band. Ideene med sånn klassisk rockvideo, med stilige biler og sånn, var det ingen av oss som følte oss spess komfortable med.
Sivert: – Det han Frode sier startet egentlig med bildene vi tok til den forrige turneen, som vi gjorde i nord. Det hadde vi aldri gjort før, og det var nok allerede der prosessen startet. Og Eyvind Holmboe, som laget dem, var også veldig lydhør for våre ideer, og lite hårsår og pretensiøs på at det skulle være sånn og sånn, så det ble veldig i tråd med våre egne ønsker.
Jon: – Det var vel også et utslag av pandemien, at dette var noe vi kunne gjøre, for at vi ikke kunne spille live og dermed hadde tid. Så da ble det ni videoer til ni låter, med enormt mange locations på enormt kort tid.
Trio, kvintett eller noe midt mellom?
– Apropos pressebilder: Etter Jon sluttet i 2001, har alle pressebilder av Madrugada vært som en trio. Først med Sivert, Frode og Robert. Nå med Sivert, Frode og Jon. Samtidig er Cato og Christer med i alle videoene. Så hvem er Madrugada, er det en trio med innleide musikere, eller er dere en kvintett?
Sivert: – Jeg tror vi tenker på det som oss tre, men når man er i rommet der og øver, som et band, så er det jo viktig at man føler seg som et band også. Da må de to ekstra innlemmes så naturlig som mulig, for når vi står på scenen, er det på en måte oss fem mot bermen. Vi er jo veldig avhengig av dem for å funke i den konstellasjonen.
– Hvordan tror dere de to selv tenker om saken?
Sivert: – Jeg har jo mye erfaring med å spille sammen med begge. Og jeg vil si, eller tro, at de definitivt føler og legger noe mer i det, at de har investert og lagt mer sjel i det enn innleide session-musikere normalt gjør, ja. Men du må jo selvsagt spørre dem selv for å få et ærlig svar fra dem.
Jon: – At det er oss tre gjør jo også at det er litt lettere å komme til bunns i avgjørelsene, enn om man er fem eller flere.
– Har de to noen slags stemmerett, om de skulle mene noe sterkt i f.eks. innspillingsprosessen eller liveuttrykket?
Sivert: – Ja, det vil jeg virkelig si at de har.
Tenker ikke så mye fremover
– Sivert, du sa at dere hadde masse ferdig musikk og ideer liggende da dere la ned sist. Og nå skjønner jeg at dere har masse mer i banken. Er Madrugada et band dere tenker på fremover også, om, la oss si, fem år?
Sivert: Det er vel ingen av oss som har tenkt så langt. Vi har jo en turné vi stadig skyver fremfor oss, så akkurat dét er tanken nå. Så får vi egentlig bare se. Folk kan gjøre andre ting også. Hva angår låtarkivet, er jo to av låtene på den nye skiva nettopp fra det gamle materialet, «Slowly Turns the Wheel» og «The World Could Be Falling Down». Den siste kunne vært på «Industrial Silence», men ville kanskje vært litt for lik «Shine». Men det var absolutt ei av de låtene vi tok veldig på alvor den gang også. «Slowly Turns the Wheel» ble til rundt «Grit»-skiva, eller hva, Frode?
Frode: – Jo, det stemmer! Og den var jo ikke helt ferdigskrevet, men en låt vi hadde brukt jævlig mye tid på og som vi hadde lyst til å ferdigstille.
Sivert: – Og jeg hadde en demo med den, som jeg digga, og jeg tenkte flere ganger at «koffør i faaaaen har vi ikkje gidd ut den låta hær»? Så det var litt kult å få gjort noe med.
– Dere har bevist til gagns at dere funker live igjen. Responsen fra folk er enorm. Man ser dere har det gøy. Er dere likevel nervøs nå som denne skiva endelig skal ut, med en slags beslektet avart av premièrenerver?
Sivert: – Lite grann. Og selv om folk allerede har hørt flere av låtene, blir det så klart spennende.
– Men det er jo masse respons i sosiale medier hele tiden, når dere legger ut nye singler og videoer.
Sivert: – Ja, og i real time, men det er jo som regel bare et hjerte noen har trykket på. Hahaha!
Jon: – Men jeg kjenner jo på det, den sitringen, at det er litt som på «Industrial Silence» igjen. Nå begynner det å nærme seg. Det er en ganske kul følelse, faktisk.
Frode: – For min del er det en enorm forskjell på dette og å dra rundt å spille «Industrial Silence», for det var jeg ganske trygg på at det kom til å bli kult, og var derfor ikke spesielt nervøs. Men det her med å lage ny musikk sammen, det var jeg mye mer bekymret for. Om vi da tøyde strikken for langt. Men det føles rett og bra nå.
– Det er jo en legacy dere sideforskyver. Madrugada-katalogen endres jo nå.
Sivert: – Det er jeg ikke bekymret for. Jeg bare liker å lage musikk. Jeg var jævlig fornøyd med konsertene og hadde jævlig lyst til å lage ei plate. Og å problematisere det noe utover dette, orker jeg ikke. Men det blir jo jævlig spennende, klart det blir det.