«Raw Power» er et av mest innovative album som er laget. I rock’n’roll har den vært direkte skoledannende. Den har inspirert, og fortsetter å inspirere, selv femti år etter den ble sluppet på løs. Men det var lite som tydet på dette da skiva ble unnfanget, flere år før verden var klar for noe på dette nivået.

I 1972 var The Stooges oppløst, i en pøl av rus, kaos og kommersiell fiasko. De hadde fått sparken fra plateselskapet Elektra og var blakke. Den korte versjonen av det som skjedde er at David Bowie, som var superfan av bandet, og hans management MainMan, fikk fløyet Iggy Pop til London sammen bandets andregitarist, James Williamson, for å gi ut det som var ment å være Iggys solodebut.

Williamson hadde spilt live med The Stooges etter slippet av «Fun House», bandets andreskive, og frem til de ble oppløst i 1971. De to hadde begynt å skrive låter sammen, og da de slet med å sette sammen et backingband av engelskmenn, foreslo sistnevnte at de også skulle hente The Stooges-brødrene Ron (gitar) og Scott (trommer) Asheton over dammen. Ron ble degradert til bassist, men The Stooges var dermed gjenforent, og endret navn til Iggy & The Stooges. Bandet skulle få en ny sjanse, nå med gigantiske CBS i ryggen.

Iggy skulle produsere selv, med det fatale resultat at alle instrumentene ble spilt in i én kanal, mens resten lå i den andre, alt totalt ute av fokus, både hva angikk innspillingsvolum og balanse. CBS nektet å gi det ut, så David Bowie ble hyret inn for å berge stumpene. De separate intervjuene som er gjort med Bowie og Iggy er rimelig samstemte her, og uten Bowies navn og status (som samme året hadde gitt ut «Ziggy Stardust») kan det hende skiva aldri sett dagens lys overhodet.

Bowie gjorde det beste han kunne med det litt håpløse utgangspunktet, som kortfattet sagt var å dra opp og ned vokalen på Iggy og Williamsons gitarer, samt fjerne de mest skurrete detaljene fra de samme sporene. De beholdt Iggys mix av åpningssporet «Search and Destroy», mens Bowie mikset de resterende sju låtene på én dag i Los Angeles (mer tid og penger ville ikke CBS bruke).

Bassen til Ron Asheton, som var en helt ekstremt tøff og bra bassist (det hører man særlig på liveopptak gjort i 1973, der han og broren briljerer som rytmeseksjon, ifølge Iggy selv en kombo og kjemi så sterk at den bare kunne oppstått mellom to brødre), høres knapt og trommene er syltynne. Scott selv ble så lynings da han hørte den ferdige skiva, at han røsket den av platespilleren og pælmet vinylen i veggen.

Dette bakteppet er uansett viktig, for «Raw Power» er et helt unikt eksempel på et «art by accident»-lykketreff, og skiva låter da også annerledes enn absolutt alt annet, både fra si samtid og tiden både før og etter.

Sjelden har en tittel på ei skive levert mer presist hva den lover, og den starter da også med å angripe rett i strupen på lyttere, med en av de mest desperate, nihilistiske og aggressive låtene som er laget. «Search and Destroy» er lyden av den totale ødeleggelse, av hele menneskehetens aggressivitet og vrede, videreformidlet av et band med rotløse amerikanere i midten av tjueårene (Iggy var 26) som svirret forvirret og rusa rundt i verden i kaos, med vietnamkrig og annen faenskap.

«I'm a street walking cheetah with a heart full of napalm/ I'm a runaway son of the nuclear A-bomb/ I am a world's forgotten boy/ The one who searches and destroys»

Låten starter til og med med en solo, og er så metallisk og livsfarlig at man knapt tør lukke øynene under avspilling. Og det er bare begynnelsen. Napalm- og atombombereferansene til tross, dette er ikke et politisk oppgjør med myndighetene eller noe, men heller et massivt og stygt sjelevreng fra et band som var tusen ganger mer bad ass og utemmet enn noe annet verden har sett og hørt, uansett genre.

De var punk før punk, og det er jo litt ironisk at det var fire fucked up amerikanske ungdommer som fant opp punken i de samme gatene som fire-fem år senere skulle bli arnestedet for den eksplosive punkbølgen av engelske band som The Damned, Sex Pistols, The Clash og mange andre. For det var her det startet, med akkurat denne skiva.

«Raw Power» er, studiolokalitetene i Fitzrovia i Camden og Westminster til tross, et av de mest amerikanske album jeg vet om, i den grad slikt kan gradbøyes. Den store forskjellen fra de to første The Stooges-skivene er selvsagt grepet med Ron Asheton på bass og Williamson på leadgitar, men utgangspunktet er også helt annerledes.

På de to første skivene lagde Ron alle riffene på elgitar, han eide ikke engang en kassegitar i hele sitt liv, mens på «Raw Power» er det Williamson/Pop som skrev dem, og de ble utelukkende skrevet på kassegitar, Keif-style. Det gir mening og høres, når man vet det.

Kassegitarene er sågar sentrale i soundet, og særlig på enkeltspor som «Gimme Danger» (der hele anslaget er akustisk) og den usannsynlig lekre, sexy og dritskumle «I Need Somebody». Men det er jo de ustyrlige, ja, nesten truende, leadgitarene som er skivas sterkeste signatur, sammen med Iggys stemme.

De skytes inn som lyn og sylkvasse giftpiler på ekstremt uforutsigbart vis, og det må altså ha hørtes så vilt annerledes og nytt ut. I februar 1973 var det Elton John, Wings, Kenny Loggins, Stevie Wonder og Steely Dan (m.fl.) som toppet Billboard. The Stooges var noe ganske ehhh … annet.

Gitaristen i The Smiths’, Johnny Marr, berømte sitat om at det hørtes ut som om Darth Vader spilte gitar, er dødelig presist. For det er lyden av strømførende ondskap som pepres ut av Williamsons Gibson Les Paul. Mange har forsøkt å kopiere ham. Ingen har klart det.

Tekstene på «Raw Power» er de skarpeste Iggy har levert (i lag med albumet «Kill City», som han og Williamson skulle lage to år senere). Nevnte «I Need Somebody» er i så måte Iggy som synger seg ned mot avgrunnen.

Well, I am your crazy driver/ Honey, I'm sure to steer you wrong/ I am dying in a story/ I'm only living to sing this song/ I Need Somebody Baby (too)

Well, I'm losing all my feelings/ And I'm running out of friends/ You know you lied to me in the beginning, baby/ And now you're gonna try to bring me to the end

Well, now it's time to leave this signal/ The interference is too strong/ Yeah, I got my reputation/ Ride them airwaves, now too long/ I need somebody, baby (too)

Herregud, dette er ikke sånn uforbederlig sutring som singer/songwritere kan lire av seg på sitt mest selvmedlidende, men mer en forklaring på hva som virvles rundt i Iggys indre kaos. Skiva slutter da også med låten «Death Trip», der alt tyder på at dette er det siste Iggy har tenkt å lage noensinne. Heldigvis var han ikke profetisk. I januar i år ga han ut sitt nittende soloalbum, i en alder av 75 år.

Hans egen favoritt fra skiva er «Shake Appeal», angivelig for at det var det nærmeste han noen gang kom å nærme seg Little Richard, et av hans store idol fra barndommen. Det er i så måte ingen svake låter her, og lengden er perfekt. Man klarer rett og slett ikke mer enn skivas tilmålte og knappe 34 minutt. Jeg får nesten dårlig samvittighet av ikke å nevne alle sammen, men slikt kan man jo lett slå opp på nettet.

Det verste av alt er det ble skrevet og spilt inn låter i samme draget, som hadde fortjent å havne på plata. «I Got a Right», «Hey Peter», «Gimme Some Skin», «I’m Sick of You» (en åpenbar hommage til Yardbirds’ og Jeff Becks «Happenings Ten Years Time Ago») og «Tight Pants», men de forble snadder i det store bootleg- og raritetsmarkedet. Sjekk dem ut, de fleste ligger nå også i strømmetjenester.

Også coveret, da. Det ser både undergrunn og livsfarlig ut, men samtidig helt ekstremt Caligula-hedonistisk, androgynt og jålete ut. Jeg elsker denne totale forvirringen. Iggy selv mislikte de litt klisjé-rocka bokstavene som ble plassert med stickere (for at det originale coveret ikke hadde bokstaver overhodet), og der IGGY er skrevet med store bokstaver (det skulle, som kjent, være et soloalbum i utgangspunktet), men jeg liker dem selv.

I 1996 lagde Iggy selv en remix av skiva, og det finnes kilometerlange tråder på nettet, og egne podkaster, som utelukkende diskuterer og krangler om hva som er best av de to versjonene. Personlig foretrekker jeg den originale Bowie-miksen, sannsynligvis for at det var den jeg hørte først, mens Iggys egne er så høyt mastret, og der mer eller mindre alt av feedback og vokalspor er kastet inn i miksen. Bowies er «renere», enn hvor malplassert et slikt ord er i denne sammenhengen.

«Raw Power» solgte ingenting da den kom, bandet fikk sparken fra CBS og ble oppløst året etter. Allerede da de turnerte USA i 1973 var alle i bandet, bortsett fra organist Scott Thurston (som også spilte med Tom Petty & The Heartbreakers), hjemløse. Konsertene var elleville slagsmål mellom band og publikum, der Iggy ofte ble slepet silblødende av scenen, bare med en finger i været. Scenegulvet fløt av kroppsvæsker, klær, sko, løse gjenstander og knust glass. Verden var ikke klar for dette. Tidenes beste og farligste rock’n’roll-band var ferdige, etter tre skiver på fem år.

«Raw Power» er vinen som bare lagret seg og fikk frem dufter som skulle endre hele spekteret til rockens kollektive smaksløker. Skiva blir aldri spilt verken høyt eller ofte nok, og den raser fortsatt fra seg og legger det aller meste annet under seg, med én hånd på ryggen, selv femti år etter den kom ut. Sett den på. Bli sint og glad.

IGGY AND THE STOOGES «Raw Power» (CBS 1973)