GÖTTEMIA «Eternal Sunshine of a Rotten Mind» (Fucking North Pole Records)

Velkommen inn i det uforlignelige og superbe universet til et av Norges mest særegne og egenrådige rockband.

De har i grunn holdt på med sitt siden starten, denne, på en kul måte, både rørete og egenrådige Halden-gjengen. Vel spiller de rock’n’roll med den ene foten tungt plassert i punken, men dette er ikke bandet som veiver med dogmatiske faner, er superkritiske til hvilke musikalske jakkemerker de bærer, eller bryr seg nevneverdig om hvilken scene eller bølge de eventuelt tilhører. Heldigvis. Fuck dét, liksom.

De holder nemlig på med noe helt for seg selv, og er en formidabel smeltedigel av alt det rock burde handle om; nemlig bråk, aggresjon, humor, fandenivoldskhet og solid dose spilleglede. Dessuten har de alltid hørtes litt farlige ut, en underkjent faktor i rock.

Göttemia har ikke noe purpose eller why, de banker ikke høflig på døra, de spør ikke om lov, og de later til å drite i alt rundt seg, pisker opp stemningen og kødder det til for omgivelsene, uten at det virker å ligge noen plan bak det hele.

De labber bare rundt for seg selv, med lommene fulle av kinaputter, åpen smekk og størknet kebabdressing på skjorta, heller sprit oppi eggedosisen i barnebursdagen og kjører traktor inn gjennom veggen på Spellemannpris-festen, bare for å slippe en sur fis inni rommet og stikke ut igjen. De viser ikke engang fingeren til verden rundt seg. De gir faen, som er mye tøffere.

Göttemia er lyden av hærverk, inventarfest og neseblod. Jeg elsker dem.

Om noen mener rocken her til lands har blitt for stueren, striglet og for lite utfordrende (det har den jo ikke, men likevel, mange tror det), er Göttemia det etterlengtede tilsvaret. Etter to skiver, og et pent dryss med singler og EP-er, er deres såkalt vanskelige tredjealbum (les egen sak om fenomenet) endelig ute. Og for en fuckings fest av ei skive det har blitt.

Tretten låter på under halvtimen (brorparten av låtene tikker inn på under 2:20, flere av dem er på bare halvannet minutt) høres kanskje flyktig og forhastet ut, men bak alt kaoset som drønner ut av rillene, er det et vell av låter der variasjon og musikalsk bredde bindes eminent sammen. Ja, det er knallhardt og til tider nådeløst, men det kule er at det også bugner av fiffige popelement, hele veien.

Referanselista her må være temmelig speisa, og det gjør selvsagt ingenting, for her forenes alt fra Cosmic Psychos, The Stooges («I’m Sick of You»-style) og Angry Samoans, til Alex Chilton, Killdozer, Ebba Grön og australsk åttitallsundergrunn. Her høres også anstrøk av Leather Nun og der både Nuggets og «Children of Nuggets» dryppes smakfullt over det hele.

Norske Bonk (R.I.P.) rinner meg også i hu (hør bare «Dickpic/Picnic», som kunne vært en «Waiting in a Car II»). «Working Class», men en skrikende Anna Karine Brække fra Lucky Malice som melodisk støttehjul, er for øvrig episk poppunk.

Låttitlene er et kapittel for seg selv. Her har de alltid vært gode («Fatshaming You into Shape» var 2022s beste), og de svikter selvsagt ikke her heller. «Gulag/Living La Vida Lockdown», «Vulva, Gateway to Hell», «Fuck Unity, Let’s Fuck» og den kanskje aller sterkeste låten på skiva, «Human-Etisk Forbund er tette i pappen», er kanskje ikke gode søknader til Nobelprisen i litteratur, men så har da heller aldri rock handlet om dét. Den burde i hvert fall ikke det.

Soundet deres er også noe for seg selv, der de pumper masse popluft inn i støyen, og hvor Ole Laurits Mossebys kreative og ukonvensjonelle bassganger kaster lytteren frem og tilbake i rommet. For hver gjennomlytt dukker det dessuten opp nye nyanser man ikke hørte første gang, og flere av låtene vokser derfor ytterligere på for hver gang man venner ørene til dem.

Referanser og assosiasjoner til tross, dette er hundre prosent Göttemia, og de holder på med noe annet enn resten av hurven. Og viktigst: Du store all verden, så mye utilslørt både glede og faenskap som ligger mellom alle linjene her. Bandet og skiva vil neppe avstedkomme lange kronikker i Morgenbladet og Khrono, eller få et eget seminar tilegnet seg under neste by: Larm.

Takk og lov. Norge og verden trenger Göttemia, og med «den vanskelige tredjeskiva» har de attpåtil laget sitt hittil beste album. Måtte det komme mer. Sterk femmer.