GANGERE – Havneterminalen, 21.10.2023
Lørdagens Insomnia-bestillingsverk hadde tydeligvis vekket interessen til mange av byens elektronika-kjennere, da det var godt med gjester i god tid før konsertstart.
Skaperne av verket «Gangere» er DJ og elektronikamusiker Charlotte Bendiks og performance-kunster og vokalist Marita Isobel Solberg, fra henholdsvis Tromsø og Manndalen i Kåfjord.
Begge har i løpet av sine karrierer hatt spillejobber rundt omkring på flere av klodens kontinenter, noe som i grunnen er passende for en konsert som like gjerne kunne vært kalt «Jorden rundt på 45 minutter».
Det er nærliggende å kalle dette verdensmusikk, eller i alle fall en fjern slektning av sjangeren. Her fantes det snev av både samisk tradisjonsmusikk, så vel som tendenser mot mer østligere destinasjoner. Fellesnevneren er at emosjoner blir kanalisert uten språk som hjelpemiddel.
Det tok uansett ikke mange millisekunder fra første tone til alles fokus var rettet mot scenen, kanskje mye takket være Solbergs helt spesielle, og nesten hypnotiserende tilstedeværelse. Her det mye kreativ stemmebruk, og begge artistene tok seg god tid til omhyggelig å bygge det hele sakte opp, og deretter sakte ned igjen.
Solberg er også en vokalist jeg aldri slutter å la meg fascinere av, og hun har stemmekontroll og utemmet kreativitet som en slags krysning av Nina Hagen og Mike Patton, og med et arsenal av sangteknikker, inkludert knurrejoik og strupesang, kan hun høres ut som et rabiat villdyr det ene øyeblikket og en bilalarm i det neste, om man vil sette det på spissen.
Her har også Bendiks gjort en god jobb med å skape et åpent og pulserende lydlandskap, som både kompletterer og gir god plass til vokalistens kreative galskap.
Samspillet var det altså lite å si på. Det var kanskje noen få øyeblikk som føltes litt retningsløse eller repeterende, som nesten kunne minne om et DJ-sett med vokalimprovisasjon på toppen – men når det først funket, var det på grensen til pur scenemagi flere ganger, selv med et svært sobert utvalg av sceneeffekter.
Her var bruken av scenelys altså skåret ned til et minimum, med unntak av den minimalistiske, nesten statiske visuelle kunsten som foregikk på bakteppet. Bendiks’ runde i lokalet med røkelse var også en fin touch, og passet i grunnen godt med beaten – som vagt kunne minne om en trommesirkel, samt stemningen, hvor publikummet hadde slengt seg ned på reinskinn og diverse puter foran scenen. Det manglet nesten bare lavalamper og Jaffa-kaker.
I løpet av de om lag tre kvarterene konserten varte, vil jeg si det var få dødpunkter å bemerke seg, og duoen klarte å skape et nøkternt audiovisuelt univers det var lett å drømme seg bort i. Jeg tror nok lengden også var helt riktig, og hadde det vart litt lengre kunne det fort blitt litt for mye av det gode. At det traff publikummet godt også, kunne responsen spre lite tvil om, og det er ikke er ofte jeg ser artister bli klappet ut til en ny runde med bukking etter denne typen konserter.