Vi befinner oss i et fangehull i New York. Året er 1927 og ett år er gått siden sist. Forrige film ble avsluttet med at den amerikanske magikongressen fanget Geller Grindelwald (Johnny Depp), 20-tallets Voldemort.

De siste årene har Depp hatt overdrevne karikaturer som sin spesialitet, og jeg begynner å bli usikker på om han noensinne vil komme tilbake til oss, uten sminke, parykk og proteser. Som vi husker ham i «Hva er i veien med Gilbert Grape?» eller «Blow». Likevel, denne rollen er plankekjøring for Depp, som han tolker med akkurat den overdrevne galskap vi vet han kan.

Tittelen kommer til virkelighet i løpet av få minutter. I en voldsom actionscene klarer Grindelwald og rømme igjen, denne gang til Paris. Som en slags magiverdens Charles Manson lokker han til seg trollmenn og trollkvinner, som ønsker at verden skal være et sted uten gumper og halvblodsmagikere.

I likhet med Manson er det først og fremst følgerne som må gjøre det skitne arbeidet. I Paris jakter han på Credence (Ezra Miller), som vi trodde forsvant i forrige film. En ung trollmann som har fått kreftene undertrykt så lenge at de slår ut med grusom effekt.

foto
I KJENT STIL: Johnny Depp spiller her rollen som Grindelwald.

Fra et grått, mørkt og kaosfylt New York, reiser vi til et London fylt med varme og lune farger. Det er her vi «Harry Potter»-tilhengere hører hjemme. Vi gjenforenes med Newt Scamander, spilt av en fortsatt keitete Eddie Redmayne, med et kroppsspråk som minner om Maiken-figuren i «Parterapi». Etter hendelsene i foregående film har Scamander mistet utreisetillatelsen sin og besøker magidepartementet for å få reise igjen. Det går ikke helt som planlagt, og Scamander møter en ung professor Dumbledore, overraskende godt spilt av Jude Law.

Law har lagt de sjarmerende drittsekk-faktene sine på hylla og omfavnet den delen av seg selv vi skimtet da han gjorde «Mr. Napkin»-face i «The Holiday». Vi klarer å se bøkenes «gamle» Dumbledore som vi kjenner ham, sindig, men samtidig med et blikk som tilsier at han har en hemmelighet som skjules for oss.

For dem som elsker «Harry Potter» er dette stort sett ren og skjær nytelse fra ende til annen. Vi får blant annet reise tilbake til Hogwarts og møter enda flere av de figurene vi kjenner så godt fra før. I likhet med de fire siste «Potter»-filmene sitter David Yates i registolen.

J.K Rowlings magiske og komplekse verden blir med hans regigrep enda litt mørkere, og mer realistisk, om det går an å si om en eventyrfilm. Der hvor forrige film var litt vel usammenhengende er denne filmen helt klart mer stram og sammensatt, selv om det innimellom går litt vel fort i svingene. Det veier likevel ikke så tungt når gåsehuden reiser seg som ved et trylleslag flere ganger i løpet av filmen. Skal du drømme deg bort en gang før jul er definitivt de fantastiske fabeldyrene og de andre et godt alternativ.