Musikkintervjuet

Elektronikamusiker Per Martinsen lager musikk til HT-forestilling: – Jeg er ikke en potet

Per Martinsen er en allsidig musiker. Etter å ha vært nominert til Spellemann for sin elektronikamusikk jobber han nå med teater, likevel er han ifølge seg selv ingen «potet».
BÅDE FOR DANSEGULV OG DE STORE FØLELSENE: Per Martinsen lager elektronisk musikk til flere ulike prosjekter, å få     lov til å eksperimentere er noe han setter stor pris på. 
        
            (Foto: Ronald Johansen / iTromsø)

BÅDE FOR DANSEGULV OG DE STORE FØLELSENE: Per Martinsen lager elektronisk musikk til flere ulike prosjekter, å få lov til å eksperimentere er noe han setter stor pris på.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Tredje mai har forestillingen «Faren» premiere på Hålogaland Teater. I registolen sitter Ketil Høegh og musikken komponerer Per Martinsen, som vi vanligvis kjenner under artistnavnet Mental Overdrive.

– Hvordan oppsto dette samarbeidet?

– Jeg samarbeidet med Ketil allerede for ni år siden. Det var med forestillingen «Misery» av Stephen King, med Maryon Eilertsen i hovedrollen. Frem til da hadde jeg levert musikk som ble brukt i sceneforestillinger, men jeg hadde aldri komponert noe helt eget til en enkelt forestilling.

– Hvordan er det å jobbe med teatermusikk?

– Interessant. Teatret har en større fleksibilitet og teorien er helt annerledes enn praksisen. Man er en del av en helhet og bidrar til å underbygge det som skjer og historien som fortelles.

Martinsen har fra før av også jobbet med en del filmmusikk, blant annet i flere kortfilmer og dokumentarer.

– Jeg har jo laget musikk til en dokumentar om blant annet meg selv, musikkdokumentaren «Northern Disco Lights», om elektronisk dansemusikk fra Norge, da først og fremst Tromsø.

– Synes du det er gøy å jobbe innenfor slike rammer?

– Det er kult! Jeg er ikke så veldig glad i å motta bestillinger hvor noen ønsker noe konkret, da kan de heller bestille en «ordentlig» musiker. Nei da, det jeg mener er at det finnes noen som er flink til å levere noe man har hørt før, jeg liker derimot å få lov til å eksperimentere litt og se hvor man havner. Spør noen da, blir jeg gjerne med.

– Du vil altså være med å bestemme?

– Ja, det blir sånn uansett. For jeg kan bare det jeg kan. Jeg er ingen potet. Jeg kan ikke brukes til å lage all mulig slags musikk. Mange utlærte musikere kan nettopp det, det er derfor mye bedre om de får en slik oppgave.

Forestillingen «Faren», skrevet av Florian Zeller, handler om det å få Alzheimers og opplevelsen av det, sett gjennom den rammede farens øyne.

– Det er jo en veldig emosjonell forestilling. Jeg likte manuset veldig godt, og teatret har gjort det til sitt eget, det blir rett og slett mange følelser.

– Hvordan er prosessen når du jobber med musikk til teater?

– Først gikk jeg gjennom manuset sammen med Ketil og vi diskuterte hva vi så etter i de ulike partiene hvor det skal være musikk. Ketil har flere ideer til hvor og hvordan ting skal gjøres. Noe som gjør det veldig enkelt for meg å forholde meg til. Deretter utarbeider jeg noen skisser, og så diskuterer vi hva som gjøres videre. Jeg skal være med på prøvene, hvor jeg helt sikkert kommer til å sitte med hodetelefoner underveis og trykke på knapper for å tilpasse musikken til forestillingen så godt jeg kan.

– Så i likhet med regissøren er heller ikke din jobb ferdig før dagen før premièren?

– Det stemmer. Vi skal fram til en helhet, jeg skal ikke levere fra meg et ferdig produkt. Det er ekstra artig å være med hele veien og bidra til å utforme forestillingen.

I fjor jobbet Martinsen med danseforestillingen «Pust» sammen med Haugen produksjoner.

– Den har vi vært rundt med litt i Norge og utlandet. I slutten av april reiser vi til Brussel og spiller den.

– Er du med på scenen da?

– Ja, da er jeg med. Når jeg er ferdig med å arbeide på «Faren», er det en tekniker som fyrer av musikken under forestillingene, men under dette prosjektet fremfører jeg all musikken live og improvisert.

– Skal du spille noe mer «live» fremover?

– Ja. Forrige helg gjorde jeg en «live remiks» av NOSO (Nordnorsk opera- og symfoniorkester). Der spilte tre musikere i ulike sammensetninger. Samtidig som dette skjer står jeg og «sampler» ut lyder fra deres fremføring. Når de har gått av scenen, går jeg på og improviserer fram musikk basert på det de har gjort. Dette skal vi gjøre igjen på Verdensteatret nå i Tromsø 12. april.

– Hvordan skiller musikken du lager til film og forestillinger seg fra det du gjør som Mental Overdrive?

– Det er litt artig, for Mental Overdrive er jo rotfestet i klubbmusikken, som har en helt annen funksjonalitet. Der hvor film- og teatermusikk skal underbygge tekst, følelser og historiefortelling, skal klubbmusikk hovedsakelig få folk til å danse. Jeg er veldig glad for å få forskjellige anledninger til å vise musikken jeg gjør.

Martinsen vant i 2015 Spellemannprisen for beste Eletronika og var nylig nominert til for tredje gang, da med utgivelsen «Epilogue».

– Mental Overdrive lever altså videre samtidig med alle disse andre prosjektene?

– Det har blitt slik. Så har jeg pauser hvor jeg bare gjør andre ting og rare kunstprosjekter i et par år. Det har nok også litt med at jeg inviteres inn i den settingen, fordi jeg har gjort de tingene jeg har gjort.

I fjor spilte han på Øya og Rakettnatt. På sistnevnte spilte han hva han selv kaller «ufomusikk», som et slags lydspor innimellom alle bandene og artistene.

– Jeg har blitt veldig glad i å gjøre mer av slike prosjekter og stunts. Man må jo ikke kjede seg med det man gjør, og blir man «flink» til noe må man bryte litt opp og hele tiden sørge for å utfordre seg selv. Ellers er det ikke noe vits i å holde på med hva jeg gjør.



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.