På en øde øy med Egon

Saft, popcorn, snørrunger og pilegrimsferd

MIKA MARTINUSSEN (47). Frilans klipper for NRK og musiker. Spiller i det plate- og konsertaktuelle bandet Beaten To Death.
VARIERT: Den allsidige musikeren Mika Martinussen har en ekstremt variert smak, som spenner fra de mest kjente poplåtene, via ekstrem metal til skandalebefengt, klassisk musikk.  

VARIERT: Den allsidige musikeren Mika Martinussen har en ekstremt variert smak, som spenner fra de mest kjente poplåtene, via ekstrem metal til skandalebefengt, klassisk musikk.  

– Du blir plassert på en øde øy. Hvilken skive vil du ha med deg?
– «Vårofferet» og «Ildfuglen» av Igor Stravinskij, ideelt sett med han selv som dirigent for The Philharmonic Symphony Orchestra of New York.

– Artig! For du er den første som plukker ut noe klassisk her. Og det kule med Stravinskij er jo at han ble gammel, og levde så lenge at det, i motsetning til Mozart og de andre kanonene, finnes masse innspillinger med ham selv som dirigent.
– Nettopp! Jeg kjøpte den faktisk nylig på en bruktbutikk i Oslo. Det finnes sikkert innspillinger som er bedre, men her er det nå engang han som dirigerer, og han var jo litt av en type. Bare sjekk på YouTube!

– Så jeg liker at det er nettopp han som er der i rommet når innspillingen finner sted, at det er komponisten selv som står der og veiver. Så denne skiva blir, sånn sett, litt spesiell. Og, ja, jeg har blitt en sånn fyr, som nå driver og kjøper seg opp på klassisk musikk.

– For et langt lerret å bleike!
– Ja, det er jo dét. Så jeg må nok moderere meg, for det blir fort mye og dyrt. Har prøvd å skaffe det folk med peiling sier er highlights, så jeg skal slippe masse feilkjøp.

– Lurt! Hvor begynner man?
– Jeg bruker rett og slett ei fantastisk bok som heter «Classical Music: The 50 Greatest Composers and Their 1,000 Greatest Works». Phil G. Goulding, forfatteren, har så å si gjort hele jobben, også er den lettlest og skrevet veldig subjektivt og morsomt også. «Wagner was a dreadful human beeing» er f.eks. åpningslinja på kapittelet om Wagner.

 

– Hahaha! Vakkert. Jeg befinner meg på gyngende grunn her, men jeg har lest at premièren på dette verket er å anse som en av de villeste konsertene noensinne, med nevekamp og ville opptøyer i konsertlokalene.
– Ja, dette kunne vi snakket mye og lenge om. Det regnes, helt objektivt, som det mest skandalebefengte, men også viktigste verket i forrige århundre. Og jeg er jo temmelig opptatt og besatt av det også. Jeg dro faktisk på en egen ehhh… «våroffer»-turné, eller pilegrimsreise, om du vil, etter å ha sett det fremført i Oslo Konserthus.
– Så jeg reiste rundt i Europa og besøkte forskjellige byer som var relatert til verket. Var blant annet på grava hans, og fant også frem til huset hans i Sveits, ved Genève-sjøen. Også var jeg i Paris, på Théâtre des Champs-Élysées, der den skandaløse urpremièren fant sted.

– Du leker ikke fan!
– Men, faen heller, jeg må jo gjøre det ordentlig. Man må det inni mellom. Og derfor er denne plata helt perfekt å ha med seg på den øde øya, for det er masse minner knyttet til den, som at det var pappa som i sin tid introduserte meg for den. Dessuten er «Ildfuglen» på den andre siden av plata, og disse verkene blir jeg heller aldri helt ferdige med å trenge meg gjennom. Et soleklart valg.

– Det må jeg si var temmelig velbegrunnet. Hva er det beste du har sett live, da?
– Meshuggah, februar 1999, i en gymsal i en forstad eller drabantby nord for Stockholm. Surrealistisk å være på da, surrealistisk å tenke på nå.

– What? Da var de jo for lengst blitt store. Hva gjorde de der? Hva skjedde? Fortell!
– Jeg vet faktisk ikke! Jeg bodde der da, og hadde nylig oppdaget dem. Så en liten rubrikkannonse i ei avis, dro ut dit, og først da innså jeg at det var en skole. En helt vanlig gymsal, der de solgte saft og popcorn. Publikum var mest barn og foreldrene deres. Og meg. Konserten var helt fantastisk. Kan ikke komme på noe som har sjokkert meg like mye. Musikalsk ville det vært sånn uansett, men i en gymsal!

– Utrolig. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?
– Da går jeg for verdens beste poplåt, som er «Dancing Queen» av ABBA.

– Jeg føler det kommer til å bli veldig vanskelig å kalle deg smal og lite variert i smaken i ettertiden.
– Hehe, men det er fint å kunne være han som skrev det som er tidenes poplåt. Det var han Mika, det! Bra med Tono-inntekter også, så det er lett valg. Bare det å se hvordan folk fysisk reagerer i det øyeblikket pianoet starter er nok. Alle blir happy!

– «Alle», du liksom. Du får med deg én ting til på øya. Hva?
– En komfortabel hengekøye med solcelletak som gir strøm til platespilleren jeg skal høre «Vårofferet» på. Og da har jeg et sted å sove, som er mykt og godt, og der maur ikke når meg.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.