På en øde øy med Egon

– Det skar gjennom den svenske Medelsvensson-lufta som en Bowie-kniv

JON LAUVLAND PETTERSEN (43). Trommis i Madrugada. Er for tiden i permisjon fra stillingen som produsent og arrangementsansvarlig i Arktisk kultursenter i Hammerfest.
JON: Han er for tiden hyperaktuell som trommis i det gjenforente Madrugada, bandet han var med å stifte for over 20 år siden. Her snakker han om alt mulig annet. 
        
            (Foto: Knut Åserud)

JON: Han er for tiden hyperaktuell som trommis i det gjenforente Madrugada, bandet han var med å stifte for over 20 år siden. Her snakker han om alt mulig annet.  Foto: Knut Åserud

– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei plate med deg. Hvilken?
– Hmmm… Det står nå egentlig mellom to, og det er «Excitable Boy» av Warren Zevon og «Rumours» av Fleetwood Mac.

– Jeg har på meg ei Warren Zevon-skjorte i dag!
– Da blir det Warren Zevon.

– Så bra! Elsker mannen! Elsker skiva! 9 låter banket ned på en halvtime. Fortell fortell! Hvorfor ble det denne?
– Nei, jeg har egentlig stiftet skikkelig bekjentskap med Warren Zevon først de siste fire-fem årene, selv om han har spøkt i bakgrunnen lenger enn dét. Jeg fikk for alvor øynene opp for ham da jeg leste biografien «I’ll sleep When I’m Dead» av ekskona Crystal Zevon, som er en slags, hva skal jeg si, intellektuell utgave av Mötley Crüe-bioen «The Dirt».

– Det synes jeg var veldig bra sagt! «Ta med alt» var visst beskjeden hun fikk av Warren på dødsleiet, da hun lovte å skrive boka. Mye kan tyde på at hun ikke sparte på kruttet heller.
– Hehe. Takk! Og sant nok. Men det er noe snålt med denne smarte, intellektuelle og begavede mannen, som skulle vise seg å være et så utrolig sammensatt vesen. En meget oppegående komponist og tekstforfatter, men også en notorisk horekunde, koneplager og forsoffen mann, som levde på en shabby eneroms store deler av livet sitt, som gikk på knallharde drugs og føk inn og ut av rehab, samtidig som det jo var en familie oppi alt.

– Men denne boka åpnet opp en større forståelse for kunsten og myten rundt Warren Zevon, og plata, hvis man ser isolert på det, er jo uansett helt eventyrlig. Han bærer i seg noe mytisk rundt hele den LA-kulturen, med Rolling Stone og … hva het han legendariske journalisten som skjøt seg… ehh…

– Hunter S?
– Hunter S. Thompson, ja! Nettopp. Det tekstuniverset Zevon opererer i er fantastisk. Ta bare låten «Roland The Headless Thompson Gunner» som et eksempel.

– Om en hevngjerrig, norsk leiesoldat!
– Ja, attpåtil spøkelset hans! Det er vrient å se hva han egentlig skriver om her, på siden av en fantastisk story. Det er pre-Reagan, men sveiper innom både kald krig-USA, Latin-Amerika osv. Så må vi heller ikke glemme låten «Accidentally Like a Martyr», som er en av de aller beste balladene som finnes der ute.

– Amen. Og ensomste. Skiva inneholder jo bare gull, men at den litt tøysete «Werewolves of London» skulle bli hans største hit er litt trist, er det ikke?
– Både ja og nei. Den er definitivt ikke min favoritt. Men den er likevel blitt min sønns favoritt, og det er jo ganske kult, er det ikke?

– Haha! Det er jo helt nydelig! Ser for meg en liten tass som vaser rundt i Hammerfests gater og roper på ulven! Du fikk neppe sett Warren live. Hva er det aller beste du noen gang har sett?
– Rage Against The Machine og Primal Scream på Hultsfred i 2000.

– Jeg antar at de ikke spilte sammen?
– Nei, selvsagt ikke. Men det var en sånn totalopplevelse fra samme junidag i den svenske skogen. Vi hadde spilt der med Madrugada og Robert og Frode hadde dratt, mens Sivert og jeg ble igjen. Primal Scream hadde akkurat sluppet «XTRMNTR» og mye av materialet var selvsagt basert på den, men de spilte også masse fra Screamadelica», og det hele var så tett, skarpt og kult at det skar gjennom den svenske Medelsvensson-lufta som en Bowie-kniv.

– Og RATM ble på en måte en del av hele denne pakka denne ene dagen. Og de startet konserten sin med å spille «Kick Out the Jams» av MC5, så du hadde nok også koset deg.

– Dæven. «Motherfuckers!», som de sikkert skrek. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– «Ascension Day» med Talk Talk, fra den underbare «Laughing Stock».

– Her har du en glitrende mulighet til å forklare en novise hva i alle dager det er eller var med Talk Talk og Mark Hollis, da jeg antar det er han som har skrevet låten. Hva ER det med dem?
– Ja, dette er altså ikke «It’s My Life»-Talk Talk, fra den kjente synthpopæraen. Dette er heller en smeltedigel av postrock, kammerpop, atmosfæriske låter og sågar elementer av jazz. Den har i grunn mer til felles med jazz og Miles Davis enn med tradisjonell populærmusikk, og har et så vanvittig raid, en intens perk og en fantastisk vokal. Slik jeg liker å tenke at Madrugada lagde låter på sitt aller beste.

– I fortid, altså. Betyr dette at dere ikke lager låter nå?
– Du, dette kan jeg ikke uttale meg om, for det blir bare feil uansett. Og det skjønner du.

– Da legger jeg et håp i svaret uansett. Du får med deg én ting til på øya. Hva velger du?
– En volleyball.

– Volleyball?! Når du er alene?! Jaja, du kan iallfall ikke tape mer enn 3-0 mot deg selv!
– Haha! Nei, ikke sånn. Tenker mer på Tom Hanks i «Castaway», der han malte et fjes på ballen med blod, slik at den også fikk en terapeutisk funksjon. Derfor slenger jeg fiskestanga, garnet og kniven på bålet og konser heller på ballen, som da vil være psykolog, mentor og sjelevenn i ett.

– Ja, det bli en volleyball!