Nyheten om at Madrugada skal spille konserter igjen slo ned som en bombe i store deler av det musikkinteresserte Norge i går. Naturlig nok. Vi snakker, tross alt, om et av de mest suksessrike og beste bandene denne nasjonen har fostret.

Det er nesten 20 år siden debuten «Industrial Silence» kom ut, og det er jubileet til denne skiva som er rammeverket rundt gjenforeningen som i dag ble offisielt. Det synes jeg er en hundre prosent fantastisk nyhet.

Gjenforeninger kan være så mangt, ikke minst har mylderet av festivaler muliggjort slikt for mange gamle helter som har fått sjansen til å tjene noen pene slanter på gammel storhet. Slikt kan slå begge veier, med rustne og lurvete opptredener, der man rent kunstnerisk sitter igjen med lite annet enn en stutt, nostalgisk tripp, men der man bare i små øyeblikk sveiper innom gammel storhet.

Dette er jeg ikke særlig bekymret for i tilfellet Madrugada. At det er hovedvekt på det klassiske debutalbumet, synes dessuten bare rett og rimelig. Én sak er det runde årstallet for jubileet. En annen er at dette er at av de mest klassiske og solide album som er hamret ut i riller her til lands.

Da «Industrial Silence» kom ut i 1999, var Madrugada et band som allerede var på alles lepper. De hadde gitt ut to EP-er, den første i et lite og begrenset opplag, men viraken rundt bandet, forventningene til skiva og all buzzen som florerte i over- og undergrunnen var massiv. Med rette.

Jeg opplevde ikke The Pussycats. Jeg var ikke en del av den nordnorske visebølgen, verken som fan eller utøver. Og den nordnorske punken kan strengt tatt oppsummeres med noen bra singler og EP-er. Oppblomstringen av norsk rock på nittitallet var dessuten noe som skjedde med lite å melde fra den nordligste landsdelen. Derfor var det litt ekstra stas med Madrugada.

Madrugada var nordnorske og de lagde musikk på et så høyt nivå at det egentlig aldri var noen tvil om at de kom til å nå helt til topps med én gang. I tillegg hørtes de ut som ei blanding av masse kult jeg allerede hadde i platesamlinga mi. Grant Lee Buffalo, Thin White Rope, The Gun Club, Neil Young, Nick Cave osv.

Man kan dissekere ned samtlige låter på debuten til en haug ærverdige referanser, og jeg husker det som et sjokk. Og det beste: Dette var verken «bra til å være nordnorsk» eller «bra til å være norsk». Bandet var bare dritbra, og fra dag én opplevdes de som en ustoppelig maskin på vei mot noe enda større. Som de også var.

Samtlige norske plateselskaper hadde kjempet om underskriften deres. Det ble Per Eirik Johansen som trakk det lengste strået, noe jeg tror alle involverte i ettertid skal prise seg lykkelige for, selv om de nok skulle ha havnet hos noen med spesielt gode talenter til å fucke opp, om det skulle skjært seg. Men de var en perfekt match, Madrugada og Per Eirik.

Sjelden har publikum, kritikere og kommersielle salgslister vært så enige. Jeg var så heldig å stå bak disken i ei platesjappe da skiva kom, og det var uhyre spesielt, all stemningen rundt denne releasen. Jeg hadde mottatt en promo, og jeg husker jeg tenkte at denne skiva kommer vi faen meg til å pushe minst hundre eksemplarer av.

Men man trengte ikke pushe dette. Folk kom inn i sjappa, helt av seg selv, og skulle ha Madrugada. Herregud, som de skulle ha Madrugada. Tallet bikket tusen solgte eksemplarer av skiva før jeg la ned fem år senere.

For dette var ikke bare (det ofte litt nedlatende sagt) «kritikerrost» musikk. «Industrial Silence» slo inn på alle andre parametere også. De var tøffe, men samtidig svært tilgjengelige. De ble digget av gutter, jenter, damer og gubber. Låtmaterialet var så svimlende høyt, og skiva låt både dyr, svær og røff på én og samme gang. Det er i grunnen ingen svakheter ved den heller.

Nå hadde de en eksepsjonelt god vokalist, det var noe alle kunne høre, men det var også et skikkelig band, et band som senere skulle bli bare bedre og bedre. Sivert ble etter hvert en mye bedre vokalist og frontfigur, og særlig gitarist Robert Burås tok enorme steg på de kommende skivene. At han skulle dø før den siste skiva deres var ferdig er fortsatt fryktelig trist, tragisk og utmattende, på så mange måter. For de hadde jo fortsatt så mye mer å komme med.

Etter fem studioskiver var det likevel slutt. Den påfølgende avskjedturneen ble gjort med to gitarister som erstattere for Robert, Cato Salsa og Ricochets-gitarist Alex Kloster-Jensen. De konsertene som ble gjort av denne gjengen er noe av det beste jeg har sett fremført av kultur med nordmenn som utøvere.

Men det var «Industrial Silence» som kicket det hele i gang, og nå er de tilbake med originaltrommis, og barndomsvenn, Jon Lauvland Pettersen, bak batteriet. Nevnte Cato er også med igjen, mens Siverts partner in crime, Christer Knutsen, er hentet inn som andre- og tredjegitarist. Frode Jacobsen vil fortsatt være lim og støttevegg med bassen sin.

Og nå skal den tjue år gamle jubilanten sparkes nytt liv i. Det er helt ufattelig kult å tenke på.

Jeg har en stedatter som er 15 år. Hun elsker rock, har blitt pådyttet masse Madrugada på plate, men var naturlig nok for ung til å få med seg dette da det skjedde. Nå får hun likevel se med egne øyne, og høre med egne ører, for en bulldozer av et liveband Madrugada var (og er, de ville aldri gjort dette, om de ikke hadde troen på at det skulle bli bra). Og slik vil det bli for mange. Gamlinger kan være nostalgiske. Unge får oppleve noe de bare har hørt om, eller strømmet fra nettet.

«Industrial Silence» debuterte på toppen av VG-lista. Skiva ga dem Spellemannprisen for beste rockalbum. De trakk fulle hus landet rundt og bygde fanskarer i utlandet. Forholdet mellom kvalitet og suksess har sjelden vært opplevd mer korrekt samkjørt.

Nostalgi kan være ganske døve greier. Dette tror jeg derimot kommer til å bli en fest, og en betimelig markering av et av de beste og viktigste debutalbum et norsk band noensinne har sluppet. Herregud, som jeg gleder meg.