«Denne saken ble publisert tidligere i år. I romjula løfter iTromsø noen av de sakene som har engasjert flest lesere i året som har gått».

NRK TV er ikke i nærheten av å ta samfunnsoppdraget sitt på alvor når det kommer til hvordan musikk behandles på TV. Dette er normalen. De har ikke engang abdisert, for det er ei krone de aldri har fortjent å bære med troverdighet.

Da jeg vokste opp, var musikktilbudet på TV så elendig at det til og med ble brukt politisk. For å unngå opptøyer fra rasende ungdom natt til 1. mai, ble det spilt masse timer med populærmusikk av allmennkringkasteren hele natta, og siden det verken var andre TV-kanaler, YouTube eller internett, satt man oppe hele natta og så på, mens man foldet hendene og ba til høyere makter om at det skulle være en gitar i neste innslag.

Logikken var: «Oppfør dere, så skal vi alltids sende noe pop- og rock-ræl på ei sendeflate vi til vanlig uansett ikke viser annet enn akvariefisker eller ei klokke».

I tillegg hadde de noen rare TV-programmer der en og annen video eller et liveopptak eller to ble vist. Programmene hadde gjerne odde navn, helst noe med bokstaven Z i seg. Rett som det var ble til og med noen intervjuet. Tider!

NRK har aldri vært spesielt god på å kombinere TV og musikkjournalistikk. På radio, derimot, har de alltid hatt gode programposter, der man har gått i dybden og presentert musikk som finnes utenfor spillelister bestemt av livstrøtte mellomledere i etasjen over der programmene lages. Bugnende oaser midt i en ellers ørkesløs ørken, men likevel.

Det gjenstridige fyrtårnet Harald Are Lund holdt særlig fanen høyt gjennom et helt voksenliv, og nettopp hans tilstedeværelse, til tross for stemoderlig behandling og flytting av hans programmer mellom diverse underkanaler, har vært med å holde standarden på radio.

Men dette handler om TV. Og der er det verre enn noen gang. Sporadiske konserter og gode dokumentarer er noe annet. Flotte de, for all del, men de utgjør unntakene.

I en tiårsperiode (2002-2012) hadde de programposten Lydverket, der flinke programledere og en bra stab sørget for ukentlige program, der man turte å dykke litt dypere ned i materien, og å behandle populærmusikken bredt journalistisk og genremessig, som om den betød noe for både NRK og folk.

Programmet har aldri blitt erstattet, så det er altså i praksis åtte år siden NRK hadde en fast post som dekket og presenterte musikk på en respektfull måte. Åtte år. Det er en tredel av livet til Cezinando. The Beatles ga ut alle skivene sine på kortere tid. I dag hadde de i beste fall blitt invitert til Lindmo, vel å merke om de hadde en historie å fortelle, helst ei skikkelig ond ei. John Lennon kunne kanskje fått snakke om de runde brillene sine, sammen med Petter Stordalen, Farmen-Frida og Mia Gundersen. Temaet kunne vært «øye».

Dette er nå den eneste muligheten til å få spilt ny musikk på NRK 1, for Lindmo avsluttes alltid med et musikkinnslag, men der artistene helst skal ha noe helt annet å formidle, altså noe som ikke handler om musikken deres i det hele tatt. Ideelt sett skal de snakke om et tema som er beslektet med det alle de andre gjestene i programmet også skal snakke om.

Derfor blir Kvelertak, et av Norges største rockband de siste 20 årene, avspist med pludrete pjatt når de først gjester hovedkanalen og skal fremføre musikk fra den nye plata. At de har fått en helt ny vokalist, som attpåtil er en av de to i bandet som intervjues, nevnes ikke. Og det er virkelig ikke Anne Lindmos feil. Det er ikke hennes jobb heller. Hun driver et talkshow, ikke et musikkprogram.

Lenge var avslutningslåten på Trygdekontoret det mest interessante og faste musikkinnslaget hos NRK, men det var så å si bare kjente artister som gjorde coverversjoner av andres låter. At valgene var smarte, og at musikerne alltid ble presentert respektfullt og kult, skyldtes mer at programleder Thomas Seltzer selv er musiker og genuint var interessert, enn at noen oppe i korridorene på Marienlyst hadde ønsket at det skulle være slik.

Også er det alle de forbanna stupide konkurransene, der det på død og liv skal kåres en vinner, som om musikk er en målbar enhet, og der musikerne på veien til finalene helst skal fremføre musikk de verken behersker eller liker. Som om musikk er en slags tikamp, en idrett. Og gjerne med et dommerpanel bestående av fallerte eksmusikere som savner rampelyset.

Artistene i disse programmene er så å si aldri i kategorien «ung og lovende – med masse potensial». Dette gir en håpløs «catch 22»-situasjon, der en artists vei til å komme på TV går gjennom deres allerede oppnådde popularitet, samtidig som det ikke finnes en eneste fast programpost som presenterer den nye musikken. Artister som ikke engang har rukket å møte veggen, gå på snørra eller pådratt seg rusproblemer, som ikke har en vond tid å snakke om, er dermed henvist til obskuritetens mørke.

Musikk på NRKs TV-flater har blitt redusert til en grøt av degenererte MGP-varianter, der show og underholdningsaspekt utenfor selve musikken er det som veier tyngst. Det er sannelig bedrøvelig. Ikke minst når man i tillegg vet at de har masse kjempeflinke folk i egne rekker. Kristin Winsents, Thomas Felberg, Totto Mjelde, Siri Knudsen, Håvard Bråthen og en haug andre. Det er bare å sette i gang.

Jeg driter i TV2 og alle de reklamefinansierte kanalene når det kommer til dette. Jeg forventer ingenting av dem her. Men NRK er noe vi alle er med og betaler for. De får i underkant av seks milliarder inn på konto hvert eneste år. Fra blant annet alle musikerne der ute. Da er den stemoderlige behandlingen musikken utsettes for på TV både uverdig og ubegripelig. Og da må det hyles litt med jevne mellomrom. Ææææææææææææææææh!