Jeg bor sør på Tromsøya, i gangavstand til byen. Det tar cirka 25 minutter å gå, en fin tur uten bakker. Jeg har bil, men bruker den så å si aldri til jobb. Parkering er dyrt og det er veldig unødvendig å bidra til utslipp og kødannelse, når jeg ikke trenger det.

Men jeg liker å ta buss. Det er digg å bli plukket opp rett ved huset der jeg bor, komme inn i en varm buss, sette seg ned, lese aviser på mobilen, høre på musikk og bli kjørt nesten helt til jobb av noen andre. Jeg bruker to apper daglig til dette. Den ene til å betale for meg på bussen.

Den heter «TFT Mobilnett», er direktekoblet til et av kortene mine, og siden jeg aldri glemmer telefonen, glemmer jeg dermed aldri busskortet. Den andre heter «NesteAvgang», og forteller meg når de neste tre bussene går. Den siste slettet jeg fredag. I sinne, i frustrasjon og i en rituell ryk-og-reis-handling. For nå er det nok.

På tidspunktet jeg drar til og fra jobb, går det fire busser i timen. I utgangspunktet helt topp, for da trenger man nesten ikke å sjekke rutene, men heller bare labbe bortover til holdeplassen og stille seg i skuret og vente.

Har du maks uflaks, og akkurat rekker å se bakenden på bussen, vet du uansett at det er bare er et kvarter til neste buss, og det vil derfor fortsatt være kjappere å vente enn å gå. Når det er kjipt vær, det hender jo, er dette et enkelt valg.

De siste ukene har dette vært en umulighet. Fordi bussen aldri kommer når den skal. Og ikke nok med det. Den kommer gjerne 20-25 minutter forsinket (jeg gjentar: i en periode der den skal komme hvert kvarter), og når den kommer, er den så stappfull at det er vrient både å komme seg på og av.

Folk er sure, forbanna og stressa, mange kommer for sent til sine gjøremål, og det er en aggressiv og utrivelig tone blant passasjerene. At bussene er stappfulle tyder dessuten på at det er noen avganger som har blitt hoppet over og innstilt.

Den siste uka har det vært helt håpløst. På torsdag ble jeg stående sammen med fire ungarske turister på sørspissen. Det var to minutter til bussen skulle komme, men de hadde allerede ventet over i et kvartersintervall.

Nå begynte de å bli stressa, for de var i ferd med å bli for sen til en turistutflukt fra Ishavshotellet. De spurte meg nervøst om jeg visste om det var noe galt, men jeg sa at sånn som dette er det nesten hver eneste dag, i begge retninger.

Da bussen kom, var det 23 minutter siden jeg hadde kommet. Turistene fikk beskjed fra noen venner i byen at utflukten hadde kjørt fra dem. De spurte meg etter alternative turistattraksjoner, og jeg sendte dem til Ishavskatedralen og Fjellheisen.

Jeg var flau på vegne av byen og beklaget meg, som om det var min skyld. Og, ja, det hadde falt ti centimeter snø. I Tromsø. På 69 grader nord. I den arktiske hovedstaden. I januar.

I 2010 bodde jeg tre uker i Soweto i Sør-Afrika. Området er et av de mest kriminelt belastede i verden, og det er verken buss eller taxi, for et sted der det bor flere millioner mennesker.

Men folkene i Soweto er løsningsorienterte og tøffe. De har blitt hundset med av myndigheter i alle år, og vet at de ikke kan stole på dem. I stedet er det en gjeng som kjører rundt i slitte Toyota Hiace-biler, og der man bare hopper om bord, gir noen småpenger til sjåføren og går av hvor og når det passer.

Det er ingen Hiace-rutetabeller, og derfor er det heller ingen som blir sure. Systemet er selvsagt ikke perfekt, langt der ifra, men det er i det minste ærlig, og gir seg ikke utfor å være noe det ikke er. I motsetning til de mer eller mindre bisarre bussrutene til Nobina.

Torsdag kom jeg også kraftig forsinket hjem (over tjue minutter) til lunken middag, kastet i meg maten og suste inn til byen igjen med kona, for å se en film på TIFF. Vi ville rekke det med knapp margin, om vi tok buss, og da konkluderte vi med at det ikke var noen vits.

Derfor tok vi heller taxi. Sånn har det altså blitt. Man kan overhodet ikke stole på bussen. Og det holder ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi som tar buss betaler for en vare vi ikke får. Og jeg lar meg derfor provosere av lokale politikere som oppfordrer alle til å ta buss, som sier de har som mål å øke busstransporten kraftig i årene fremover.

Stakkars passasjerer, og – aller mest – stakkars bussjåfører. Hadde jeg vært religiøs, skulle jeg tatt dem med i aftenbønnen min, for de gjør jo bare så godt de kan, og mange av dem mottar uberettiget kjeft fra frustrerte og sinte passasjerer.

Flere av dem kjører derfor altfor fort, eksempelvis på Strandveien, der 30-sona nok oppleves som ren tortur, for utskjelte slitere som fører en buss langt bak skjema.

Jeg føler med dem, alle sammen, selv om jeg synes det er problematisk at mange av dem føler seg tvunget til å kjøre i 50 i 30-sonen, i et tettbebygd område. Men, please, ikke kjeft på dem.

De er jo selve redningen, når de en gang kommer, og det er ikke deres feil at systemet overhodet ikke fungerer.

Derfor, kjære Nobina: Legg ned bussrutene. Si at dere heller bare kommer når dere kommer. Det hadde vært mer anstendig. En by i Norge anno 2017 har altså masse å lære av kaoset i en township i det sørlige, lutfattige Afrika. Det er sannelig en deprimerende tanke.