Det er nesten litt utrolig å tenke på at det bare er fem år siden popkarrieren til Dagny traff kloden som ei atombombe med monsterhiten «Backbeat». Med påfølgende hits som, «Landslide», «Drink About», «Wearing Nothing» og «Love You Like That» ble det fort veldig tydelig at vi heller ikke hadde med noen én-hits døgnflue å gjøre.

Låtene hennes har blitt strømmet over 220 millioner ganger, noe som er sensasjonelt i seg selv. I tillegg fikk Dagnys låt «Love You Like That» nytt liv i 2019, da Kate Perry baserte sin comeback-hit «Never Really Over» på nettopp denne låten. Sistnevnte har i skrivende stund over 360 millioner avspillinger på Spotify.

I popsammenheng er altså Dagny som en vaskeekte monark å regne, og i Tromsø-sammenheng finnes det egentlig svært få artister man rettferdig kan sammenligne hennes internasjonale suksess med, spesielt i senere tid, da Lene Marlin og Röyksopp er de eneste kandidatene jeg kan komme på.

En viktig detalj å bemerke seg her, er at Dagny hittil ikke har gitt ut ett eneste album.

At Dagny har knekt koden på hvordan man pøser ut slitesterke og umiddelbart fengende popsingler burde ikke være en hemmelighet for noen. Å sette sammen et album er derimot en ganske annen disiplin, hvor hitpotensialet til hver enkelt låt ofte er av noe mindre betydning enn den store helheten.

I et intervju med herværende avis i forrige uke, fortalte hun at mange av hennes favorittlåter fra andre artister er nettopp de såkalte «albumlåtene». Etter å ha hørt første halvdel av Dagnys debutalbum, tyder mye på at dette også er noe som gjelder for artistens egne låter.

Selv om dette kanskje ikke er ment som en singelsamling, er likevel fraværet av intetsigende låter påfallende stort. Fra første låt blir man bombardert med fengende og godlynt popmagi, og man drar umiddelbart kjensel på Dagnys umiskjennelige vokal.

Noe som slår meg er at flere av låtene har en helt annen ro og modenhet over seg, enn hva man kanskje er vant med fra tidligere utgivelser. Albumåpneren (og førstesingelen) «Come Over» oser eksempelvis av uprangende selvsikkerhet, og staker ut mye av retningen for resten av låtene.

Sjangermessig er det nok få overraskelser å hente på første del av «Strangers / Lovers», og Dagny seiler stort sett i velkjent farvann. Som ved mange av artistens tidligere utgivelser, bygges albumets instrumentale lydbilde opp av både band- og elektronika-elementer, med flere åpenbare nikk i retning av 80-tallet.

Her blir luftige og sofistikerte synthriff møtt av et organisk og tett komp, hvor barske og oppklangede tromme-brekk kan få introen til «NYPD Blue» til å høres forholdsvis puslete og forsiktig ut.

Låter som «Paris» sørger imidlertid for at albumet ikke mangler øyeblikk med hvilepuls, og som tilfører den nødvendige variasjonen uten at det går utover albumets generelle retningssans.

Et annet friskt pust som må nevnes, er den nesten disco-infuserte perlen «Coulda Woulda Shoulda» (som ikke burde forveksles med Céline Dions låt fra 2003 med samme navn). Med sitt nesten idiotisk funky utgangspunkt, er dette en låt det er umulig å ikke la seg sjarmere av.

Når det er sagt, skal det også sies at albumet ikke er klinisk rensket for poptriks. For eksempel er låter som singelen «Somebody» og «Let Me Cry» av det slaget som fester seg på øret og nekter å forlate internstereoen med det første, og burde begge være selvskrevne som radiolåter.

Produksjonen er – som forventet – upåklagelig, og albumet låter som kuler og krutt. Dette er selvsagt noe som seg både hør og bør fra en artist av Dagnys kaliber (og strømmetall), så det motsatte ville vært mer sjokkerende. Popteften er også på plass, da det finnes flere klare singler blant de seks sporene, og utgivelsen føles aldri verken sprikende eller ensformig.

En viktig detalj å bemerke seg til slutt, er at Dagny fortsatt ikke har gitt ut ett eneste helt album. Side A lover imidlertid svært godt for side B (når den omsider blir tilgjengelig), og albumet vil da bli gitt en helhetlig vurdering.

Les Helge Skogs anmeldelse av side B her