Storslått ballettgalla uten Bolsjoj

Flotte dansere, teknisk sterke, uttrykksfulle på scenen og med utsøkt evne til å kommunisere dansen til publikum gjorde Nordlysfestivalens ballettgalla til en fest.

6

Arctic International Ballet Gala

  • «Arctic International Ballet Gala»
  • Dansere: Hannah Fisher, National Ballet of Canada Nicoletta Manni, La Scala Raffaele Morra, Les Ballets Trockadoro de Monte Carlo Iana Salenko, Staatsballett Berlin Daniil Simkin, American Ballet Theatre Jacopo Tissi, La Scala Marian Walter, Staatsballett Berlin Ethan Watts, National Ballet of Canada

Kulturhuset

Ballett

BACH: Til musikk av Bach danser Nicoletta Manni og Jocopo Tissi fra La Scala i Milano en pas de deux fra «Cello Suites». Foto: Marius Fiskum 

SAMTID: Hannah Fischer og Ethan Watts fra The National Ballet of Canada i balletten «The Wild Space Between Two Hearts». Foto: Marius Fiskum  Foto: Marius Fiskum

DØD: Raffaele Morra i «Svanens død». Foto: Marius Fiskum  Foto: Marius Fiskum

kultur

Mange ble sikkert skuffa da det ble opplyst før forestillinga begynte at de to danserne fra Bolsjoj-teatret som skulle ha medvirka, likevel ikke kunne delta. Mange hadde fått et forhold til Bolsjoj fra den storslåtte ballettgallaen fra Moskva som Nordlysfestivalen presenterte for to år siden. Men etter hvert som årets forestilling skred framover glemte i alle fall jeg skuffelsen. Dette ble storslått selv uten Bolsjoj (russisk og betyr stor eller storslått).

For det vi fikk se var strålende dansere fra flere av verdens mest prestisjefylte dansekompani samla på ett brett på Kulturhusets hovedscene. De kom fra La Scala i Milano, fra Staatsballett Berlin, Les Ballelts Trockadero de Monte Carlo, American Ballet Theatre og National Ballet of Canada. Noen av dem er erfarne dansere med mange år bak seg i ledende roller. Andre er yngre og fremadstormende. Dette gir en fin miks.

SE BILDESERIE FRA GALLAKVELDEN HER

På tåspissene

Det er vanskelig å komme utenom noen av de historisk store ballettene når man skal sette sammen ei gallaforestilling som dette. Da glir 1800-tallets «Svanesjøen» elegant inn på tåspissene. Balletten til Pjotr Tsjaikovskijs musikk ble uroppført så tidlig som i 1877. Koreografien er riktignok blitt endra og bearbeidd ei rekke ganger opp gjennom historien. Modernisert kan også være et beskrivende ord i denne sammenheng.

Men også den versjonen av pas de deux-en «Den svarte svane» som Iana Salenko og Marian Walter fra Staatsoper Berlin så strålende dansa i Kulturhuset har virkelig et historisk sus over seg. Dette er det mange forbinder med klassisk ballett.

Klassiker er også avslutningsnummeret, Pas de deux fra «Le Corsaire», koreografert av den franske legenden Marius Petipa på slutten av 1800-tallet, og her dansa av ukrainske Iana Salenko og russiske Daniil Simkin, som gjorde den til kveldens publikumsfavoritt.

Noe av det samme kan man si om «Grand pas Classique» som ble koreografert av russiske Victor Gvosky i 1946, og som gjerne blir brukt i gallaforestillinger. Her kommer på rekke og rad danseinnslag som viser dansernes ferdigheter. Her var det Nicoletta Manni og Jacopo Tissi som fra Teatro della Scala i Milano som fikk lov å briljere.

LES OGSÅ: Stjernesøstre ga velkrydret smak av Ukraina

Bygge tradisjoner

Da festivaldirektør Øyvind Bakkeby Moe ønske publikum velkommen til forestilling, sa han at vi har ikke noen sterkt ballettradisjon i Norge, men at det er noe Nordlysfestivalen ønsker å gjøre noe med.

Da er det også viktig at det ikke bare er highlights fra de gamle klassikerne som vises. Ballett er så mye mer enn det. I denne ballettforestillinga var det nettopp innslag fra nyere balletter som ble mine favoritter.

Ledighet og humor

Som Daniil Simkin, førstedanser ved American Ballet Theatre, som virkelig briljerte med sjarm, formidlingsevne og strålende dans i «Les Bourgeois» (Borgerskapet) basert på en sang av Jaques Brel fra 1962 og koreografert av den nederlandske koreografen Ben van Cauwenbergh til ei forestilling basert på populærmusikk i 1997. Også det at det kan lages ballett til anna musikk enn den klassiske, kan være viktig for å nå et større publikum.

Humor er også det sentrale elementet når den mannlige danseren Raffaele Morra kopierer den gamle primadonna Lariska Dumbasjenko i «Svanens død» så fjørene fyker.

LES OGSÅ: En overbevisende pianist

Nyere koreografier

Også nyere koreografier utmerker seg i denne forestillinga. Bare noen få år gamle «The Wild Space between Two Hearts» fra The National Ballet of Canada, er en av dem med flott samspill mellom danserne Hannah Fischer og Ethan Watts. Annabelle Lopez Ochoas «La Pluie», og «Cello Suites» koreografert av sveitsiske Heinz Spörli og dansa av førstedanserne fra La Scala, Nicoletta Manni og Jocopo Tissi, gjør inntrykk.

Disse nyere koreografiene er avgjørende for at gallaforestillinga som helhet får den variasjon og det spennet som skal til for at den blir den store opplevelsen vi fikk.