Kommentaren

Bør barn få lov til å ha fritid?

Er hysteriet rundt organisering av barns aktiviteter i ferd med å drepe ungenes kreativitet? Her er det teoretiske og det praktiske svaret forskjellig.

Illustrasjon 

meninger

«La barn få ha fritid», hevdet førstelektor Karl-Fredrik Tangen ved Høyskolen Kristiania i gårsdagens VG, og rettet en advarende pekefinger mot at dagens foreldre gjennomorganiserer hvert bidige minutt som ikke tilbringes på skolen.

Når ungen har unnagjort skolefritidsordning, korps, fotballtrening, håndballtrening, speideren, breakdancekurs, tegneskole og lekser, er det rett og slett ikke tid igjen til lek, hevder han. Problemstillingen er på ingen måte ny. Helt tilbake på 1700-tallet lanserte den franske filosofen, Jean-Jacques Rousseau, tanken om at voksnes konstante arrangering av aktivitetene er negativt for barns utvikling. I vårt velmenende idioti, er vi altså i ferd med å ødelegge barna vi forsøker å «gi alle mulighetene».

Den amerikanske barnelegeforeningen slo i 2012 fast at «lek er essensielt for sosial, følelsesmessig, kognitiv og fysisk tilstand i tidlig barndom. Det er et naturlig verktøy for barn for å utvikle motstandskraft mens de lærer å samarbeide, overvinne utfordringer og forhandle med andre».

Grunnen til at diskusjonen reises, er enkel. Aldri har barn og ungdom i Norge deltatt i flere organiserte aktiviteter enn nå. Det er nesten slik at man blir stemplet som dårlig far eller mor hvis ungen har «hull» i fritidstimeplanen. Hvis man hadde dristet seg å si sannheten om at poden ikke var involvert i en organisert aktivitet, ville nok responsen blitt tilsvarende en innrømmelse om at man serverte barnet narkotika til frokost. «Hva?!? Driver ikke ungen din med noen ting? Men hva gjør han da?» Tanken om at det finnes liv utenfor organiserte former, er like utenkelig som et liv etter døden er for en ateist.

Karl-Fredrik Tangen går så langt som å si: «For alles beste bør foreldre stå sammen om å holde barna unna organiserte fritidsaktiviteter. For hver dag du sender barnet ditt til organisert fritid, frarøver du nabobarna en lekekamerat.» Dette høres fornuftig nok ut i teorien, men her forutsetter Tangen åpenbart at hvis barna fikk tiden tilbake, ville denne blitt benyttet til utviklende, sosial omgang og lek. Dessverre har nok evolusjonen der gått i en retning som på mange vis forklarer ivrigheten etter å få barna til å drive med noe.

Virkelige barn i den virkelige verden driver nemlig ikke med kognitivt utviklende lek – de spiller dataspill. Det er faktisk langt større muligheter for at de leker med hverandre dersom de er involvert i en aktivitet, enn hvis de ikke er det. Og det som skjer av sosiale aktiviteter, foregår i all hovedsak på «chatten». Dattera mi var ivrig håndballspiller, men de hverdagene hvor hun ikke trente, registrerte jeg at hun så godt som aldri dro på besøk, ei heller fikk besøk. Jeg synes det var pussig at noen som var så vidt sosial av legning, forholdt seg slik, og spurte henne om hvorfor. Litt forundret svarte hun: «Jammen hvorfor skal jeg det, vi snakkes jo på chatten hele kvelden».

Jeg kan vel heller ikke påstå at min generasjon var så mye bedre i ungdommen. Dem som ikke drev med noe spesielt, hadde som eneste alternativ å henge utenfor Narvesen og røyke. Tror strengt tatt det ikke det gjorde så mange til bedre individer.

Overorganiseringa har nok dukket opp fordi det er en svært god grunn til det. Og som et ytterligere argument, må jeg stille spørsmålet: hva skulle jeg selv drevet med, hvis ikke ettermiddagen ble fylt med logistiske oppgaver knyttet til barnas aktiviteter? Det fins ikke nok kokkeprogrammer på jord til å fylle tomrommet. Ville man blitt nødt til å ta opp makramé eller begynne med keramikk?

Nei, hvis ungen kommer og meddeler at han eller hun har tenkt til å slutte med fotball, lyder det kontante svaret: «Nei, det får du ikke lov til. Her må du vise litt omtanke for pappa også.»