Hvis noe firma skal kunne hevde at de var med og bygde landet, måtte det være Televerket, eller Telenor, som de med tiden ble kalt. Helt siden 1855 har de sørget for telekommunikasjon i Norge, og i alle år har de gjort at landet har holdt tritt med utlandet på dette området. Selskapet var i utgangspunktet det norskeste man kunne oppdrive, og hadde til og med Staten som sin største eier, men fra 1990-tallet har det vært virksomheten utenlands som har dominert, og suksessen der gjør at de i dag er Norges største bedrift etter Statoil.

Det diskuteres stadig hva vi skal leve av etter at oljen er pumpet opp. Et av svarene er mobilteknologi. Telenor har i dag 211 millioner mobilabonnenter fordelt på 27 land. Driftsinntektene var bare i fjor på 128 milliarder kroner, og overskuddet ser bare ut til å øke, år for år. Det er også derfor Telenor har overlevd en hel haug skandaler det siste tiåret – selskapet er simpelthen for lønnsomt til å stoppes.

I 2008 fikk de sin første dype ripe i lakken, da det kom fram at det var barnearbeid involvert i Telenors satsing i Bangladesh. Dette ordnet de imidlertid opp i, og Telenor får i dag skryt for å ta ekstra hensyn til menneskerettigheter. At det kan by på problemer i de landene de er involvert i, er det liten tvil om.

I september 2014 startet de for eksempel opp i Myanmar, som er et av Norges 12 fokusland for bistand. Målet er å nå 90 prosent av landet på fem år. Før Telenor gikk inn hadde kun 10 prosent av befolkning tilgang gjennom et statlig nettverk. Det er imidlertid noen skjær i sjøen. I Myanmar er nemlig 25 prosent av setene i parlamentet forbeholdt militære, og for å gjøre endringer i grunnloven må det minst 75 prosent flertall til, noe som i praksis betyr at de militære fortsatt har stor makt.

I India gikk Telenor på en megasmell i 2012, hvor tapene var beregnet til 20 milliarder, altså verdier tilsvarende halvannet Lillehammer-OL eller 5 operahus i Bjørvika. Det ble naturlig nok en del buldring, men ved årets utgang kunne de vise til forbedrede resultater sammenlignet med tidligere, India-krisen til tross.

Vimpelcom skulle bli neste store utfordring for Telenor. I en saga som involverte korrupsjonspåstander, amerikansk etterforskning og en usbekisk presidentdatter med popstjerneambisjoner, kom sannheten om Telenors vandel i Øst-Europa gradvis fram.

Marerittet startet med at Telenor i 2002 inngikk en partnerskapsavtale med den omstridte russiske oligarken Mikhail Fridman, som har spesialisert seg på markeder i det som en gang var Sovjetunionen gjennom selskapet Vimpelcom.

I 2007 betalte Vimpelcom 168 millioner kroner for en usbekisk telelisens. Senere har det blitt avslørt at det gjennom flere år ble utbetalt til sammen 809 millioner dollar til Takilant, angivelig for å skaffe rettigheter til å drive virksomhet i den tidligere sovjetrepublikken. Det er vel syv milliarder kroner etter dagens kurs. Takilant er et postkasseselskap på Gibraltar, som eies av Gayane Avkayan, som har tette bånd til den usbekiske presidentdatteren og fallerte popstjernen Gulnara Karimova.

Til nå har avsløringene medført at Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas gikk av. I tillegg fratrådte finansdirektør Richard Aa og juridisk direktør Pål Wien Espen sine lederstillinger i august i år. I tillegg har Økokrim flere ganger gått til sak mot den tidligere Telenor-toppen Jo Lunder, som var administrerende direktør i Vimpelcom fra 2011 til i fjor høst. De har foreløpig ikke vunnet fram.

Man skulle tro det ikke var mulig med mer blest på toppene, men midt oppe i det hele dukker en maktkamp mellom konsernsjef Sigve Brekke og styreleder Gunn Wærsted opp. Førstnevnte er for de fleste kjent som mannen som fusket med CV-en, og hevdet at en yrkesskole var en høgskole.

I alle andre selskaper enn statlige eide Telenor ville dette automatisk ført til konsernsjefens avgang. Selv for en vanlig arbeider i et hvilket som helst firma ville det å pynte på CV-en medført store problemer for den ansatte. I Telenor førte det ikke til annet enn ydmykende kanossagang i media.

At Brekke nå fører kampen mot styrelederen gjennom PR-rådgivere og Dagens Næringsliv, forsterker bare inntrykket av at han ikke er skikket for jobben. Faktisk er vel Brekke akkurat det siste Telenor trenger, med den tynnslitte troverdigheten selskapet har etter Vimpelcom.