I debatt og diskusjoner er det bemerkelsesverdig få som bruker uttrykk som «jeg vet» eller «jeg vet ikke». Men det er nettopp slik vi bør formulere oss, fordi dette er et spørsmål om en objektivt eksisterende tilstand i naturen.

Det er et spørsmål som ikke kan ha et svar som avhenger av for eksempel nasjonalitet, livssyn, samfunnsklasse eller politisk ståsted hos den som spør. Likevel viser det seg at svarene i befolkningen nettopp avhenger sterkt av disse faktorene.

Blant klimaforskerne finner man i svært liten grad en slik variasjon. Forskerne diskuterer i dag stort sett ikke eksistensen og alvoret av global oppvarming fordi bevisene for dette er så overveldende. Det er helt andre ting man strever med, og av dem som har størst samfunnsmessig interesse er hvordan klimaendringene vil arte seg lokalt og regionalt.

Vi vet at den globale middeltemperaturen øker, men hvilke konsekvenser vil dette ha for værbildet der jeg bor? Dette må vi vite hvis vi skal finne fornuftige tiltak for å tilpasse oss klimaendringene.

Videre er man opptatt av hvilke tiltak som er mest effektive for å begrense den globale oppvarmingen, og hvor stor oppvarming kan vi tåle? Dette er stor grad samfunnsøkonomiske spørsmål, og her vil verdier, etikk og politikk komme inn.

Sammenblandingen av disse to spørsmålene, det naturvitenskapelige og samfunnsøkonomiske, skaper et ufruktbart debattklima som virker som en bremsekloss for utviklingen av nasjonale og internasjonale strategier for å møte klimautfordringene. Her er det de som benekter eller bagatelliserer menneskeskapte klimaendringer som må bære hovedansvaret.

I stedet for å underbygge sine hypoteser gjennom kvalitetssikret vitenskapelig publisering, blir de tusener av forskere, som publiserer naturvitenskapelig forskning på klimasystemet, beskyldt for å være drevet av en politisk agenda. Dermed fremsetter fornekterne den ganske fantastiske påstanden at den publiserte vitenskapelige litteraturen på området er et resultat av en gigantisk internasjonal konspirasjon.

De som kaster seg på bølgen av dem som «mener at global oppvarming er en bløff» bør være klar over at de dermed gir til tilslutning til en slik usannsynlig konspirasjonsteori.

Jeg kan likevel godt forstå at folk gjerne vil ha et håndfast og forståelig bevis for realiteten av menneskeskapte klimaendringer, ikke bare forsikringer om at forskningen er så godt som unison når det gjelder dette spørsmålet.

Heldigvis har vi nå observasjoner som gir et slikt bevis. Det dreier seg om varmeinnholdet i klimasystemet, som først og fremst er akkumulert i havet.

Fram til nylig har formidlingen av globale klimaendringer til offentligheten og beslutningstakerne vært fokusert på den såkalte globale middeltemperaturen (GMT). Det er økningen av GMT som klimapanelet mener ikke bør overskride to grader fra hva den var før den industrielle revolusjonen.

Denne temperaturen er middelverdien av samtidig målt temperatur på jordoverflaten og havoverflaten over hele kloden. Den sier litt om hva slags temperaturendringer som man kan forvente på forskjellige steder på kloden, men noen steder går oppvarmingen betydelig raskere, som i Arktis, mens andre steder blir det paradoksalt nok kjøligere om vinteren, som i østre Sibir og Mongolia.

GMT sier imidlertid ikke så mye om den varmeenergien som hoper seg opp i klimasystemet, fordi overflaten har liten kapasitet til å holde på varme.

Når klimasystemet er i balanse, tapes det like mye energi i form av varmestråling ut i verdensrommet fra toppen av atmosfæren som jorda mottar i form av lys-energi fra sola.

Denne utstrålingen er bestemt av temperaturen på toppen av atmosfæren. Hvis temperaturen her øker, øker utstrålingen. Temperaturen på landjorda og havoverflaten er høyere, men forholdet mellom disse to temperaturene er bestemt av atmosfærens sammensetning og spesielt konsentrasjonen av drivhusgasser.

Hvis denne konsentrasjonen øker, uten at temperaturen øker på overflaten, så avtar temperaturen på toppen av atmosfæren og utstrålingen avtar. Det oppstår en ubalanse mellom innstråling og utstråling.

Hvis jorda bare besto av land, ville denne ubalansen raskt føre til at bakken og toppen av atmosfæren ble varmet opp inntil utstrålingen igjen balanserer innstrålingen. Vi ville altså raskt se effekten av drivhusgassene.

Men jorda består av 70 prosent hav, og havoverflaten vil varmes opp mye langsommere fordi en stor del av den økte innstrålingen vil bli transportert ned i det kalde dyphavet. Dermed vil det ta hundrevis, kanskje tusener, av år før strålingsbalansen blir gjenopprettet etter den økningen i drivhusgasser vi allerede har utsatt atmosfæren for.

Dette betyr at hvis vi stopper alle utslipp i dag, så vil vi fortsette å akkumulere energi i dyphavet, og når dyphavet og overflaten igjen kommer til likevekt med hverandre så vil overflatetemperaturen øke til vi har fått strålingslikevekt.

Dette betyr at en stor del av virkningene av dagens utslipp kan komme til overflaten først når barnebarna våre er blitt gamle.

Dette var jo ganske teoretisk, så hvor er det lettforståelige og ugjendrivelige beviset?

Det kommer fra nye målinger av varmeenergien i havet. Tidligere hadde man bare sporadiske målinger av temperaturen ned til de store havdypene, altfor få til å si noe sikkert om endringer av det totale energiinnholdet i verdenshavene.

Nå har man en stadig voksende flåte av automatiserte bøyer som flyter rundt i alle hav. Disse dukker helt ned til havbunnen og måler forskjellige parametere på veien. Når de kommer tilbake til overflaten telemetreres resultatene til satellitter.

Sammenholdt med tidligere målinger kan vi nå fastslå at energiinnholdet i havet har økt jevnt og trutt de siste femti årene.

De svingningene man har sett i GMT, for eksempel utflatingen i perioden 2000–2010 som enkelte laget et stort nummer av, kan ikke observeres i havets energiinnhold.