Bare for å feie til side eventuelle spørsmål hvor undertegnede står i arbeidslivet. Jeg har vært journalist i 13 år, de første 8 av dem som frilanser, og samtlige av dem som medlem av Norsk Journalistlag. De siste knappe tre årene har jeg vært redaktør, og er innmeldt i Redaktørforeningen. Så er premissene satt og eventuelle misforståelser skjøvet til side. Og nå: Sport!

Folk føler et berettiget eierskap til NRK. De er selv tvunget til å være med på spleiselaget via kringkastingsavgiften, og nettopp derfor er det mer forventninger knyttet til dem enn til noen annen medieinstitusjon.

Jeg kjenner selv på dette. Derfor er jeg konstant forbanna for sjette året på rad, fordi de ikke har ett eneste program på sin egen hovedkanal, der populærmusikk tas på alvor. At TV2 ikke har det, bryr meg ikke. Det er deres problem. Men det provoserer meg at NRK ikke har det.

Og sånn har vel de fleste det. Når man opplever at NRK svikter, er det alltid med et visst ektefølt mandat man hisser seg opp. Vi så det glitrende eksemplifisert da de nylig kuttet distriktssendingene ned til et minimum, eller da mange i nord følte seg oversett og uvesentliggjort, da noen med mageknip på påskefjellet i sør ble viet større oppmerksomhet enn det at store deler av en hel landsdel var uten vann, vei og strøm.

For NRK opptar folk. De er en del av den kulturelle ryggmargen i Norge, enten man elsker, hater eller er likegyldig til dem. NRK engasjerer, og det inntrykket er bare forsterket etter halvannen uke med streik.

Når NRK-ansatte går til streik, det er 12 år siden sist, synes flere at det nesten er noe usømmelig over det, ikke minst i min bransje. De aller fleste mediehus har de siste årene møtt betydelige utfordringer i overgangen fra papir til nett.

De reklamefinansierte TV-kanalene opplever annonsesvikt, og på utsiden står utenlandske digitalgiganter og spiser tilnærmet skattefritt fra fatet som tidligere fødde norske medier.

Derfor oppleves ofte NRK som en galakse mange millioner lysår borte. Nå har de gjennomført et og annet kutt her og der, de også, men ikke i nærheten av hva øvrige medier har, i det som for de aller fleste har vært noen historisk tøffe omstillingstider. Mens man kan slutte å kjøpe ei avis, la være å fornye abonnementet eller gå inn på nettsidene deres, er NRK forskånet for slikt. Om du boikotter NRK, har det lite å si på bunnlinja for dem som sitter med kuleramme på Marienlyst.

NRK vekker også harme i flere politiske leirer. Tradisjonelt har høyresiden, hovedsakelig representert ved FrP, hatt et horn i siden til allmennkringkasteren, og deres synlige koblinger til Arbeiderpartiet har, bokstavelig talt, vært en rød klut. Forståelig nok. Fra 1981 til 2001 ble de ledet av kringkastingssjefer med fortid som profilerte Ap-politikere.

Med den profilerte høyremannen John Bernander i sjefsstolen avtok dette noe, og i dag skal man et godt stykke til høyre for Djengis Khan for å finne gjenklang fra de gamle konspirasjonsteoriene. De siste ti årene har lisensen gått opp med over 30 prosent, noe som er godt over den generelle prisøkningen i samme periode. Etter fem år med Frp i regjering er det fortsatt intet som tyder på at TV-lisens er utrydningstruet, og i statsbudsjettet for 2018 ble det sågar vedtatt 45 kroner i lisensøkning.

Jeg tror vi kan si at NRK-lisensen ikke bare er et kommunistisk blaff, men en ordning som har kommet for å bli.

Det er lett å skjønne motstand mot lisens, og at noen ikke vil være med på spleiselaget, selv om jeg er uenig med dem. Men at flere i fullt alvor mener at ansatte i NRK ikke har noen reell streikerett, fordi de lønnes over lisensseddelen, er i beste fall et blindspor på linje med dem som oppriktig er av den forkvaklede meningen at offentlig ansatte ikke har samme rett, fordi de finansieres av skatt.

Retten til å streike, å nekte å gå på jobb, er en vesentlig rettighet i norsk arbeidsliv, og gjelder selvsagt også for NRK-ansatte. Så kan man mene at de som streiker har en god eller dårlig sak.

Arbeidsgiveren synes alltid de streikende har en dårlig sak, mens de streikende gir uttrykk for streike- og kampvilje. Spillet imellom har vært vanlig, og viktig, for mange rettigheter mange nyter godt av i dag.

At sentrale krefter i Senterpartiet ikke skjønner dette, og mener NRK burde latt være å streike 17. mai, fordi det da rammet det norske folk, sier ingenting om streiken. Det sier derimot alt om en rystende uvitenhet innad i Sp om så vel historie som elementær arbeidsrett. Å ramme en uskyldig tredjepart er liksom hele poenget. Sånn blir det vel når en er vant med å rope etter fellingstillatelse på alt man ikke liker.

I NRK-streiken er det ikke bare kravet om å tette igjen det de streikende opplever som et voksende lønnsgap mot enkelte av de private mediebedriftene. Jeg har også begrenset sympati for tidligere ledere i NRK som fortsatt hever lederlønn, men jobber som journalister. NRK har også lokket til seg dyktige folk fra andre medier ved å tilby fete lønninger. Det oppleves sjeldent spesielt musikalsk fra de mediehusene som mister flinke folk. Nettopp fordi NRK er NRK.

Sympatien bør derimot være stor og ektefølt med vikarer og midlertidig ansatte som konstant lever usikre tilværelser i NRK-systemet. Her har NRK en lite attråverdig historisk praksis å vise til, og at de fast ansatte går i bresjen for rovdriften og kynisk utnyttelse av disse er lett å applaudere.

Det er også mye snakk om de mer enn 70 ansatte NRK-ansatte som hever over en million i årslønn, men det er altså ikke denne gjengen du nå ser vandrende rundt i røde skjorter som enten er altfor store, eller som fremviser en uønsket 3D-effekt rundt midjen.

Mange av de mest profilerte NRK-stjernene er dessuten representert av eksterne firma, der de leier ut sine tjenester til NRK. Det er heller ikke disse du blir bedt om å tenne et lys for. Det er heller ikke de som klager.

For min egen del, og som uforbederlig nyhetsjunkie, er fraværet NRK sterkest på morgenen og timene rett etter jobb. Her er NRK eminente, både i å lage eget stoff, men også i å sammenfatte hele nyhetsbildet fra andre medier. Der ser man symbiosen av rikskringkasting og private aktører på sitt aller beste.

Stormen denne streiken har generert i og rundt NRK vil på kort sikt kunne ramme dem litt. Men den viser først og fremst at NRK er forbanna viktig for folk flest. Deres posisjon er uansett for sterk til at den rives ned av litt internt bråk. Og om det var et oppriktig ønske om NRKs undergang, hadde ingen brydd seg.

Lisensen må du betale uansett. Hilsen et enormt flertall på Stortinget og det norske folk. Håper vi høres og sees snart.