Debatt

«Publikum buet på spillere ned i 14-årsalderen, en engasjert mor ropte: – Du er så dårlig»

Guttene hadde flydd opp til Tromsø og gledet seg til å spille på Alfheim.

GLEDET SEG: Ungdommene gledet seg til å spille på Alfheim, men engasjerte foreldre med tilrop ble et skår i gleden.   Foto: Rune Stoltz Bertinussen, NTB Scanpix

meninger

Var i helgen vitne til NM-kvalifiseringen på G16-nivå mellom bydelslaget Hamna, og Åga – et lag med hjemmebane omtrent en halv mil utenfor sentrum av Mo i Rana. Kampen ble spilt på Alfheim stadion, og det var meget godt oppmøte. Det er lenge siden jeg har sett så mange tilskuere der utenom eliteseriekamper. Det var flagg, det var kamprop.

Les svar fra Hamna G16-treneren her: «Åga hadde en flott tur til Tromsø, og ble godt tatt imot av Hamna»

Selve kampen var en jevnspilt affære med to lag som absolutt hadde mye å komme med. Stillingen til pause var 2–1 til Hamna.

Så skjedde det. Tre-fire minutter ut i andre omgang ble en Hamna-spiller tråkket på i en duell og følte nok han fortjente frispark. Reaksjonen til nevnte spiller kom ved å sparke til samme Åga-spiller som noen få sekunder tidligere hadde tråkket på foten. En klar hevnaksjon. Og et riktig rødt kort fra dommer.

I påfølgende frispark kunne det høres buing fra motsatt side av stadion fra der jeg satt. Fra Hamna-publikummet, naturligvis. Jo da, det er en viktig kamp, og ingen av lagene er blant pionerene i sine respektive byer. Med andre ord, dette er uten tvil en ekstremt viktig kamp for begge klubbene. Litt buing kan jeg la gå, men setninger som «du er så dårlig» fra en godt voksen fotballmamma etter at påfølgende frispark gikk godt over mål, finner jeg vanskeligere å akseptere. Spesielt under en kamp der du finner spillere helt ned i 14-årsalderen. Ville du funnet deg i at din 15–16 år gamle sønn dro til Mo i Rana og fikk høre det samme? Ville du sagt dette til noen på jobben? Ville du syntes det var greit at noen ropte det samme til deg mens du drev med din hobby, uansett om det er sprangriding, strikking eller yoga? Eller er din eneste hobby å leve ut fotballdrømmen gjennom sønnen din? Dette var gutter i midten av tenårene som hadde flydd opp til Tromsø og gledet seg til å spille på Alfheim, en eliteseriearena.

Forrige uke skrev sportsredaktør i iTromsø, Rune Robertsen, om dommeren Karoline (21), illsinte Fløya-spillere og -trenere, og om hvor vanskelig det er å få fotballdommere til å fortsette med dømming etter en stund. Hvordan et 4.-divisjonsoppgjør kan utløse følelser som du ikke engang ser i en Champions League-finale er for meg ubegripelig. Får du som dommer – eller spiller – nok uberettiget kritikk, så vil du miste motivasjonen og finne deg noe annet å gjøre. Dette gjelder for så vidt uansett hva man driver med, ikke bare sport.

Jeg husker fortsatt kommentarer fra foreldrene til motstanderlaget i lokalderbyet mellom Finnsnes og Senja da jeg var 16 år. Selv nå, elleve år senere. Dette Senja-laget hadde mange store talenter, men kun en av dem har senere spilt på øverste nivå i Norge.

Selv om du er ansett som et stort talent som 16-åring, så kommer som kjent de aller færreste gjennom nåløyet og opp på et høyere nivå. Hvor mange slutter med fotball, om det er som dommer eller spiller fordi det ikke er morsomt lenger? Hvor mange slutter fordi fra midten av tenårene handler det kun om å vinne? Stig Inge Bjørnebye er et godt eksempel fra norsk fotballhistorie på en som i ung alder aldri engang var ansett som et talent, og ingen kunne nok tenkt seg at man fikk se han på øverste nivå få år senere. Benkesliter, rett og slett. Om han i tillegg fikk høre hvor dårlig han var fra voksne mennesker på tribunene hver gang han satt sin fot på gressmatta, ville han nok neppe nå stått med 139 kamper for Liverpool, 75 kamper for landslaget og en fantastisk karriere bak seg.

Til informasjon: Åga vant kampen etter straffesparkkonkurranse.