Det nye Tromsø Museum på Mack-tomta skal etter planen ikke løses gjennom arkitektkonkurranse, noe som har skapt debatt. Skal resultatet bli bra, må en eventuell konkurranse ha de rette kriteriene.
Utvidelsen av Framsenteret (Fram 2) og Nasjonalmuseet i Oslo er to aktuelle prosjekter fra Statsbygg som vi bør ta lærdom av før Tromsø Museum planlegges.
Fram 2 er Statsbygg på sitt mest nøkterne. I likhet med ambisjonene for Tromsø Museum, er ikke Fram 2 et signalbygg og det har ikke vært noen arkitektkonkurranse. Det har aldri vært fokus på hvordan Fram 2 henvender seg mot Strandveien, og det vises.
Førsteetasjen mot Strandveien mangler vinduer. Fasaden består av en slags hønsenetting som er sprøytet et papplignende materiale på. Dette er sårbart og allerede i forfall. Lokalet på innsiden brukes til å lagre toalettpapir og såpe, i tillegg til garderober og toaletter. Ikke akkurat en publikumsrettet aktivitet.
Hovedinngangen til Fram er fra Hjalmar Johansens gate, men det er planlagt en inngang fra andre etasje mot Strandveien. I dag ser man en glassdør i andre etasje som leder ut i ingenting.
Det skal etter planen bygges ei trapp til denne døra. Det vil gi fasaden et løft, sammenlignet med i dag. Men det er grunn til å mistenke at man har sløyfet trappa, siden det er bygget benker og lignende der trappa var ment å stå. Det finnes en sekundær personalinngang på gateplan som sannsynligvis er midlertidig, siden den har et amatørmessig oppsnekret tak over seg hvor man kan se enkle materialer og saker som blafrer i vinden.
Dette er riktignok kun synlig på nært hold. Selve hovedfasaden består av trepanel. Det er nok ment å gi et grovt inntrykk, men det er en hårfin balanse mellom grov estetikk og billig.
Arkitektene sier: «Anlegget skal spille på parti med naturkreftene slik at klima som sol, vind og snø er med på å forme og synliggjøre dette samspillet i fysisk form».
Dette samspillet blir ekstra synlig der fasaden har regnet bort etter et par måneder.
Mystiske ambisjoner som «samspill» og «naturkrefter» ikke er til hjelp når bygget til slutt ikke ble noe spesielt pent og ikke bidrar til å sette en standard for den nye gaten som Strandveien fortsatt har potensial til å bli. Til å være tilholdssted for Norsk Polarinstitutt og Arktisk Råd, er inntrykket overraskende hverdagslig.
Det andre eksemplet er Nasjonalmuseet i Oslo. Nå som bygget har begynt å reise seg, får det flengende kritikk fra alle hold. Gaute Brochmann, arkitekt og redaktør i Arkitektur N, har beskrevet det som «nesten ubegripelig dårlig». Andre har beskrevet det som et fengsel og parkeringshus.
Mot byrommet ved Aker Brygge er det en flere etasjer høy murvegg bestående av stein, og ingenting annet. Ingen dører eller vinduer. Den viktigste visuelle kvaliteten er et lysspill på toppen av bygget, som av tekniske årsaker ikke lar seg realisere etter arkitektens ønske.
Det er blitt hevdet at de som sa ja til prosjektet ikke forsto hvor enorm denne veggen skulle bli. Ser man på tegningene, er det lett å tro at den massive festningsmuren bare er et lite hjørne. De andre bygningene på Vestbanen og Aker Brygge er store, og museet kan se mindre ut enn det er. Men mennesker er like stor uansett, og opplevelsen av murveggen blir voldsom.
Planleggingen av Tromsø Museum må ta hensyn til at det er noe malplassert. Erfaringen fra Oslo viser at slike bygg ikke bør plasseres i de mest livlige bygatene eller der man vil utvikle byliv. Slike museer er ikke avhengig av impulsbesøk, og folk er villig til å ta en omvei for å besøke det.
For lokalbefolkningen er slike museer noe man besøker én gang i livet, etter det tar det bare plass og gjør byen mindre attraktiv, slik erfaringen fra Oslo viser. De blir liggende som en død rev i maurtua. Slike museer burde være lett synlige og vanskelig tilgjengelig. Ikke motsatt. Bare kiosker og kaffebarer trenger «prime location».
Oppgaven for Statsbygg er å gå imot museets natur, som er å bli innadvendt og avvisende. Dette betyr at fokuset på åpenhet og aktivitet må prioriteres beinhardt. Jeg mener å ha hørt rykter om at Tromsø Museum vil la omgivelsene komme i andre rekke. Det kan bli Nasjonalmuseet 2.
Det er blitt sagt om Nasjonalmuseets døde og festningslignende fasade at det gir en pause fra det hektiske bylivet som preger området ellers. Godt poeng. Men Tromsø Museum skal bli en utvidelse av sentrum inn i ødemarka sør for Mack, og vil ikke bli en «pause» dersom det blir dødt og tett.
Det blir den definitive avslutningen for sentrum til evig tid.