Slik omtaler viserektor ved UiT, Sveinung Eikeland på Nordnorsk Debatt 10. juli, konsekvensene av samiske særrettigheter: «Vi hyllar Sametinget, som tok ein bit av staten primært i nord».

«Urfolksdimensjonen» er overskriften på et strategisk satsingsområde i fylkesplanen for Troms 2014–2025. Til «iTromsø» 30. november 2017 opplyser sametingsråd S K Muotka (NSR) at hun er blitt enig med fylkesrådsleder Willy Ørnebakk (Ap, bakgrunn i NSR ifølge Wikipedia) å se på mulighetene for å lage en regional plan for samisk samfunnsutvikling.

«Konsultasjonsavtalen med Sametinget er en sak som jeg er glad for at vi fikk gjennomslag for» (Erna Solberg 1. juli 2016). Med konsultasjonsavtalen ble det opprettet eksklusive, direkte kanaler for Sametinget til beslutningstakere i statsapparatet, – en politiserende avstamningspolitisk ordning som Kommunal- og moderniseringsdepartementet, uten innsyn utenfra, er blitt enige med Sametinget om, skal gjelde også for fylker og kommuner.

13. januar 2017 ble «Nordisk samekonvensjon» lagt fram. «Jeg ser det som svært positivt at delegasjonene har kommet fram til et forslag det er enighet om, både mellom representantene for statene og de tre sametingene» (Jan Tore Sanner på Regjeringens hjemmeside).

Krav fra samelandsideologer om selvbestemmelse er i konvensjonen blitt til selvstyre og vetorett for sametingene; i klart språk; etnifisering av politikken og samifisering av geografien nordpå. Syd for Dovre – hvor Solberg og Sanner bor – vil man ikke merke noen forskjell.

«Vi har alltid forsøkt å kjempe med list», sa sametingspresident A Keskitalo (NSR) i sin nyttårstale i år. Samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Tromsø kommune ble fremforhandlet i all hemmelighet, uten mandat og uten konsekvensvurderinger. I avisa Finnmarken 11. januar 2016 berømmer Jan Tore Sanner (H) Sametinget for å ha «tatt aktivt grep og inngått samarbeidsavtaler.

Tromsø og Bodø er gode eksempler i så måte», skriver han. I brev av 21. mai 2014 til Tromsø kommune ber Sametinget, under henvisning til samarbeidsavtalen, kommunen utrede at «Tromsø skal ha som målsetting å utvikle en tydelig samisk orientert by gjennom avtaler med Sametinget». I 2015-valget gikk Høyre i Tromsø tilbake med 43,77 prosent.

8. august 2018 orienterer NRK Sápmi at «Tromsø kommune jobber med å godkjenne det samiske navnet på byen og 19 andre steder». Stedsnavnsloven krever at det må være tradisjon for navnebruken og de samiske navnene må «bli nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknytning til staden». Har personer på de aktuelle steder fremmet forslagene om stedsnavn på samisk eller kommer kravene fra andre miljøer? Med nye, ofte konstruerte stedsnavn på samisk, skaffer Sametinget seg legitimitet for stadig å fremme nye samepolitiske krav. Herskerkulturen blant samelandsideologer kommer til uttrykk ved at det samiske navnet skal stå øverst på stedsnavnskilt i henhold til loven.

Eksemplene ovenfor dokumenterer at også konstruerte samer (Ivar Bjørklunds og Odd Mathis Hættas definisjon på samer som har en oldemor/-far med samisk som hjemmespråk), er politisk privilegerte.

Skiftende regjeringer har nemlig uten konsekvensvurderinger fått vedtatt nye lover og lovendringer som setter samene og «det samiske» i en særstilling: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, Finnmarksloven, saksbehandlings- og konsultasjonsloven med avtaleprosedyrer, §19 i offentlighetsloven, plan- og bygningsloven, reindriftsloven, naturmangfoldloven, kulturminneloven, lov om erverv og utvinning av mineralressurser, lov om retten til å delta i fiske og fangst, lov om fiskerett i Tanavassdraget, lov om stadnamn, lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester, lov om laksefisk og innlandsfisk mv. I tillegg mange forskrifter som knapt noen har oversikt over.

Sånn går nu dagan i Sápmi. Hva vil bli det neste? For det jeg her beskriver forteller hvor etnifisert norsk lovgivning og norsk politikk er. Etnisk- og avstamningsrelaterte særrettigheter som er arvelig til etterkommende generasjoner er en del av den norske formen for folkestyre og den demokratiske ideen om likeverd.

Men en «viktig rettighet» har kvenene, – en kven kan avgi stemme ved sametingsvalget skriver Johansen. «Dette er ofte en rettighet som også kvenene har tilgang på, nettopp fordi mange kvener også har samiske aner». I henhold til «Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven)» §§2-5, 2-6, 2–7 er det intet til hinder for at en kven, for eksempel Eskild Johansen, kan ende opp som sametingspresident. (Det kan for øvrig en person med utenlands statsborgerskap som bor i Norge og som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, også gjøre. Like ubegripelig som genialt).

Ved å minne kvenene om at kvener med samiske aner kan stemme ved sametingsvalg, etterlater Johansen inntrykk av han som kven, vil at den etnokratisk gjøkungen i det demokratiske redet skal få vokse videre. Han har rett i at alle med samiske aner kan skrive seg inn i samemanntallet. Kanskje det her ligger en mulig løsning for å få sendt Sametinget tilbake til start som rådgivende fagorgan for regjeringen i språk og kultur, som opprinnelig var meningen og som for øvrig 18 av 21 finnmarkskommuner i sin tid anmodet om.