Debatt

Et sukkehjem? Nei, da!

Vi klyper oss i armen og prøver å forstå hvordan de siste dagers oppslag i iTromsø kan henge sammen med det intervjuet de refererer til.

 Anika Mackenroth, markeds- og informasjonssjef ved Hålogaland Teater  Foto: Hålogaland Teater

meninger

Teatersjef Inger Buresund og jeg hadde nylig en samtale med iTromsøs journalist Frank Lande. Samtalen handlet om anmelderi i Norge. Den handlet IKKE om anmeldelsene av forestillingen «Sykle i snøstorm». Det var også veldig viktig for oss å poengtere at det ikke handlet om enkeltpersoner eller -anmeldelser, men om anmelderi på et generelt plan, og om et forsøk på å se overordnet på anmeldelsens form, innhold og funksjon i et endret medielandskap.

Skapte konflikt der det ikke var noen: Det er helt ubegripelig for meg hvordan vi kunne ende opp med en overskrift som påsto at «HT-sjefen er misfornøyd med «kunnskapsløse» anmeldere» og en inngang i saken som fremstilte oss som et par surmagede elitister i korstog mot lokale anmeldere på grunn av lunkne kritikker. Sitatene våre er gjengitt i feil kontekst, og jeg kan forstå at folk generelt (og anmeldere spesielt) reagerer.

Lande tillegger oss rett og slett meninger vi ikke har.

«Etter at teatersjef Inger Buresund har fått dårlige kritikker for høstens prestisjeforestilling, «Sykle i snøstorm», står hun krenket fram i iTromsø», skriver kulturjournalist Per Kristian Olsen i en kommentar i den samme avisa og omtaler dette som utidig. Jeg hadde vært hjertens enig i hans kritikk om den bare hadde vært basert på faktiske hendelser.

For det første oppfatter jeg ikke at Hålogaland Teater har fått dårlige kritikker for «Sykle i snøstorm». Anmeldelsene var nyanserte og pekte på det de så på som styrker og svakheter ved forestillingen – som anmeldelser skal gjøre. For det andre er Inger Buresund slett ikke krenket, og hun står heller ikke fram med noe slags motsvar i iTromsø.

At hennes ord blir oppfattet som et direkte svar på anmeldelsene av «Sykle i snøstorm», skyldes ene og alene journalistens grep med å skrive dem inn i teksten. De var ikke tema for intervjuet. Det får være opp til enhver å bedømme om dette er redelig.

Dette mener vi egentlig: Det har som sagt aldri vært vår intensjon å henge ut enkelte anmeldere. Det har vi ikke gjort og det har vi heller ingen grunn til. Det finnes, som Per Kristian Olsen skriver, mange kvalifiserte anmeldere i Norge i dag. Men arbeidsvilkårene deres har endret seg betraktelig de siste årene. Mange redaksjoner har ikke lenger rom for å ansette spesialister som får anledning til å fordype seg i sine spesialområder. Man er i større grad avhengig av generalister som kan dekke bredt og mye, og det går naturlig nok noen ganger ut over fagkunnskapen, også på kulturfeltet.

Det er ikke vårt anliggende å blande oss inn i redaksjonenes prioriteringer, vi forholder oss profesjonelt til de ytringer som måtte komme om oss og andre. Men vi oppfattet å bli invitert til en overordnet samtale om anmelderi og dets vilkår, med iTromsøs journalist, som vi deltok i fordi den er relevant for oss og vårt publikum og temaet engasjerer oss. Dessverre kunne vi ikke kjenne oss igjen i hvordan samtalen ble gjengitt i iTromsø, noe vi også påpekte straks vi så artikkelen. Uten at avisa har vært villig til å rette det opp.

For som jeg har påpekt og gjerne gjentar: Vi klager verken på enkeltanmeldere eller enkeltmedier, det er ikke vår sak. Vi stiller derimot opp når noen vil samtale om strukturer og utviklingstrekk i samfunn og medier.