På Grunnfarnes på yttersiden av Senja fant en del tromsøfolk ut at det var så vakkert at de ville kjøpe hytte der. Men så snart de hadde fått satt seg i solstolen, begynte de å klage på lukta fra tørrfisken som hang på hjell. Dette fremsto som lettere surrealistisk alt med stedet kun hadde denne ene næringen, men paradokset så ikke ut til å bry hytteeierne. Det måtte da være åpenbart at de skulle ha samme lukta som de var vant til fra Tromsø.

Da de bygde opp Vulkan-tomta i Oslo, med Mathallen og alle dets restauranter og utesteder, ble det i boligprospektene reklamert med yrende uteliv og muligheten for å bo midt i sentrum av begivenhetene. Det øyeblikket folk hadde kjøpt, begynte imidlertid beboerne å kjempe for at stedene skulle være stengt etter klokka 23.

Vi trenger ikke dra til Senja eller Oslo for å finne slik absurditet. Vegg i vegg med Blårock rev i 2008 Roald Olsen et hus ulovlig, betalte boten og satte opp boliger, og innflytterne begynte sporenstreks å klage på burgerlukt og støy fra konsertene. Til tross for at dette var en virksomhet Blårock hadde drevet med i en årrekke, forlangte de at konsertene ikke kunne pågå etter kl. 22.

Etter en omstridt avgjørelse i formannskapet ble utestedet tvunget til å etterkomme dette i en toukersperiode, men fornuften seiret til slutt, og Blårock drives den dag i dag som det ellers alltid har gjort.

Fornuften fikk imidlertid trangere kår på Strandkanten. De nydelige arkitektskissene viste en del boliger som omkranset en feiende flott basketballbane i midten – et perfekt område for ungene å boltre seg på. Det skulle ikke gå lenge etter at folk hadde båret inn flyttelasset før naboene skrudde ned kurvene på banen.

Problemet var at den ble brukt. Faktisk ble basketballbanen så populær at det ble akkurat slik aktivitet som arkitekttegningene lokket med, så da måtte man selvsagt sette ned foten. Da en venn av meg, som er beboer der, forsøkte å få satt opp ringene igjen, kom noen ut og truet med at «han personlig skulle komme ned og rive ned kurven og sørge for at den aldri ble satt opp igjen».

Argumentasjonen fra nabolaget var at gjenger fra andre steder i byen valfartet dit for å spille basket. Noen burde kanskje opplyse dem om at en basketkamp forutsetter at to «gjenger» (eller lag, som jeg kaller det) spiller mot hverandre. Uansett, Strandkanten har enn så lenge byens flotteste, ubrukte basketbane.

Problemstillingen er ikke ny. I 2011 forsøkte et borettslag i Tromsø å innføre lokalt portforbud og innleid, privat borgervern for å hindre ungdom i å spille fotball i en ballbinge. Det er, som enkelte ser det, ikke måte på hvilke farer ungdommer kan komme borti når de bedriver sport.

På Bjerkaker, rett ved siden av banen, har naboer kjempet iherdig mot at TIL skal få bygd en innendørs fotballhall. Argumentet var først at den ruvet for mye i terrenget, så tegningen ble snudd fram og tilbake igjen, inntil man kunne konkludere med at den originale arkitekttegningen var beste løsning likevel.

Siden har de forsøkt å stoppe dette ved å vise til støy. Altså støy fra hallen, ikke fotballbanen som var der i utgangspunktet. Tror fremdeles jeg har til gode å høre fra utsiden om det er aktivitet i Skarp- eller Fløyahallen, men kanskje ørene mine ikke er finjusterte nok.

Da kommunen plutselig ville ha fem ganger flere parkeringsplasser enn hallen var pålagt, så naboene sitt snitt til å få trenert saken enda en gang, og insisterte på at man trengte dette. Det hele har for lengst bikket over i farse-sjangeren, men nå er hallen i alle fall vedtatt i kommunen, selv om Fylkesmannen fortsatt kan komme med innsigelser. La oss bare håpe at den er blitt oppført innen mine barn har fått barn.

Et annet byggeprosjekt som har trukket ut i langdrag er restauranten Nitty Gritty i Storgata, som nå på femte måneden venter på de nødvendige godkjenningene. Selvsagt har det vært gjort en del feil fra utbyggernes side, hvor man har vært litt kjappe i vendingene, og blant annet ikke tatt ordentlig høyde for støydemping mellom etasjene.

Likevel stusset jeg over at naboene begynte å klage på støy allerede før stedet var åpnet. Hvis man mener at støy fra teknisk utstyr på kjøkkenet og ventilasjonsanlegg er så ille at man må sove på stua selv når det ikke er aktivitet der, hvordan i all verden skal man overleve når det er gjester der eller – for den del – uteserveringen ved nabobygget Verdensteatret starter?

Det er ikke noen støydemping på jord som kommer til å tilfredsstille slike krav – da er det snarere at enkelte bare ikke er skodd for livet i sentrum.

Onsdag skal Byutviklings-, miljø- og transportkomiteen behandle et reguleringsplanforslag for eiendommen Petersborggata 7 A og B, hvor Frelsesarmeen ber om tillatelse til å rive dagens forsamlingsgård og bygge nytt menighetslokale med 24 leiligheter på toppen.

Prosjektet har høstet protester fra naboene, deriblant MDG-politiker Barbara Vögele og tidligere sorenskriver Sverre Martens, som mente at de foreslåtte leilighetsbyggene ville forringe utsikt- og solforhold. Mandag ble disse tilbakevist av administrasjonen i kommunen, som konkluderer med at høyden er akseptabel i forhold til byfortetting og økning i antall boliger i sentrum. Beslutningen har kommet etter at 3D-modeller av bygget er vurdert med henhold til sol/skyggediagrammer.

Prosjektet – som ble presentert for godt over tre år siden – er rett nok blitt endret betraktelig i løpet av denne perioden. Frelsesarmeen ønsket opprinnelig å bygge en blokk med leiligheter, men dette ble ikke godtatt av kommunen. Naboene hadde et langt bedre poeng da.

Selvsagt kunne noen tenke seg å bo midt i sentrum uten noen form for utelivsstøy eller solforholdsbegrensninger, men et og annet sier meg at det nok er enklere å flytte disse individene til langt billigere adresser hvor de slipper slikt, enn å la dem legge et dempende lokk på hele bymylderet.

På samme måte som at hvis noen vil ha safari, må de pent nøye seg med å dra til Øst-Afrika, er det rimelig at folk som vil ha absolutt stillhet og perfekte solforhold flytter på landet. I Tromsø er det faktisk ikke så langt heller.